Ideer

Salme ved reisens slutt

Bilde: Pixabay

Den norske kirke kan se ut å ligne Titanic, et skip på vei mot isberget, eller et skip som alt har hull i skroget og er på vei ned.

Er det mulig å redde den norske kirke fra undergangen?

Det fortelles om Titanic at skipets orkester fortsatte å spille etter at det hadde truffet isberget, mens panikken var i ferd med å bre seg ombord. Historien vitner om fornektelsens kraft, den bærer i seg resignasjon, men også en trassig uvilje mot å innse det uunngåelige. Hendelsen er noe av det som gjør sterkest inntrykk i historien om Titanic, og den er utgangspunktet for Erik Fosnes Hansens bok med tittelen Salme ved reisens slutt.

I mange norske kirker henger det et skip i taket, et eldgammelt symbol på kirken, skipet som er på vei til himmelen. «Kirkeskipet» er også et ord som brukes om selve kirkebygget. Historien om orkesteret på Titanic kan slik bringe tankene til Den norske kirke, der salmesangen fortsatt lyder til tross for at de kirkelige statistikkene peker nedover.

En sammenligning mellom Den norsk kirke (heretter kirken eller Dnk) og Titanic kan synes overdrevet dramatisk i og med at kirken utvilsomt fortsatt har en sterk posisjon i vårt samfunn. 70 prosent av befolkningen er medlemmer av Dnk, og det finnes en eller flere kirker i selv de minste av våre kommuner.

Flere tusen mennesker har kirken som sin arbeidsplass, og hver uke feires det gudstjenester i lokalmenighetene, i tillegg til andre kirkelige handlinger og arrangement. Halvparten av befolkningen bærer sine barn til kirken i dåpen, og for enda flere er det en selvfølge å ta avskjed med sine kjære i en kirke, enn så lenge. Det kan derfor hevdes at Dnk favner om livene til det norske folk, og er en folkekirke.

Undergangen som truer kirken, er de nedadgående kirkelige statistikkene.

Kirkebyggene er en umistelig del av vår kulturarv, og selv om behovet for vedlikehold av kirkene vil være stort også i årene fremover, så er det ikke her kirken står overfor isberget. Undergangen som truer kirken, er de nedadgående kirkelige statistikkene når det gjelder kirkemedlemskap, gudstjenestedeltakelse og oppslutning om kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd.

Tegn i tiden

Det som gir størst grunn til bekymring, er at antall døpte går kraftig ned. I 2005 ble 75 prosent av barna som ble født, døpt i kirken, mens i 2017 var andelen sunket til 51 prosent.

Nedgangen blant antall døpte er alvorlig fordi dette forplanter seg i forhold til kirkemedlemskap og andre kirkelige handlinger. Utviklingen vitner om et samfunn som er i endring når det gjelder relasjonen mellom folk og kirke.

Færre oppsøker kirkens gudstjenester, og meningsmålinger viser at selv blant kirkens medlemmer er det et mindretall som regner seg som kristne. Enkelt sagt så er det ikke lenger en selvfølge å tro på Gud og evangeliet som kirken forkynner.

Sekulariseringen handler om det religiøses plass i det offentlige rom og om kirkens institusjonelle rolle i samfunnet. Det kan derfor argumenteres for at kirken som en overbyggende samfunnsinstitusjon traff isberget da statskirken ble avskaffet, selv om kirken fortsatt tar mål av seg å være en folkekirke.

Avviklingen av statskirken vil etterhvert få reelle økonomiske konsekvenser for kirkens arbeide. Diskusjonen om finansieringen av fremtidens kirke går allerede for fullt, men en større utfordring er at avstanden mellom folk og kirke øker.

En stor del av befolkningen har en religiøs identitet som ikke knytter seg til kristen tro.

Folkekirkens rolle er å være en landsdekkende institusjon som betjener kirkens medlemmer med gudstjenester, kirkelige ritualer og trosopplæring rettet mot barn og ungdom. Kirken vil alltid bestå av mennesker, men spørsmålet er likevel hvor stor del av folket som må være medlemmer av kirken og ta del i kirkens gudstjenester og ritualer, for at kirken fortsatt skal kunne kalles en folkekirke? Det er et spørsmål om et kritisk punkt for utviklingen i Dnk.

Når ni menigheter i Oslo etter planen legges ned, vitner det om tre tegn i tiden: Det ene er den økonomiske situasjonen som gjør det umulig å opprettholde driften, det andre er en manglende oppslutning om lokalmenighetene, og det tredje er en endret demografi, der en stor del av befolkningen har en religiøs identitet som ikke knytter seg til kristen tro.

Spenningen i kristendommen

Kirken står i spenningen mellom å være «åpen og inkluderende folkekirke» som søker å favne om en størst mulig del av befolkningen, og å være et trossamfunn som defineres av menneskers bekjennelse til den kristne tro. Denne spenningen kommer til syne når mennesker som ikke definerer seg som kristne, likevel blir stående som medlemmer av kirken.

Spenningen mellom folkekirken og kirken som trossamfunn speiler et paradoks i kristendommens sentrum. Det går mellom den åpne invitasjonen fra Jesus – «la de små barna komme til meg, og hindre dem ikke» – og Jesus som krever offer og etterfølgelse – «den som ikke er med meg, er mot meg» og «om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg».

Dette tydeliggjør en spenning mellom det universelle, alminnelige og folkelige på den ene siden og radikal etterfølgelse og disippelskap på den andre siden. Det er slik en spenning mellom det åpne og inkluderende og det lukkede og ekskluderende.

I Dnk dyrkes forestillingen om det åpne og inkluderende, slik det kommer til uttrykk når kirkerådslederen Kristin Gunleiksrud Raaum under årets kirkemøte proklamerte at «kirken skal være låvedørsåpen!» Det innebærer å gjøre alt for å minske terskelen inn til kirken, og å imøtekomme mennesker der de er i forhold til troen. Det er likevel lite som tyder på at den åpne låvedøren fører til at flere mennesker kommer til kirken. Bevegelsen går motsatt vei.

Kan ikke gå i ett med folket

Spørsmålet er om kirken etterhvert vil bli tvunget til å erkjenne at den også bærer i seg et ekskluderende element som den ganske enkelt ikke kan komme bort fra fordi den er et trossamfunn som bygger på bekjennelsen til kristen tro og etterfølgelsen av Jesu liv og lære. Kirken må akseptere at den befinner seg i et samfunn der en økende del av befolkningen ikke identifiserer seg med denne troen.

Kirken kan derfor ikke være ett med folket.

Kirken kan ganske enkelt ikke inkludere folket i sin helhet. Den kan ikke gå i ett med den folkelige kulturen, og den er i sin natur ekskluderende, i likhet med enhver sosial gruppe, ved å være definert av sine ytre grenser. Det var klart allerede for Søren Kierkegaard i hans kritikk av statskirken: Hvis alle er kristne, så er heller ingen det. Kirken kan derfor ikke være ett med folket.

Forestillingen om Norge som et kristent land ligger bak folkekirkeideologien, men i et sekulært og etterkristent samfunn vil det i stadig økende grad bli vanskelig å opprettholde folkekirken som noe annet enn en leverandør av kirkelige ritualer ved livets store anledninger for de som måtte velge det.

Avkledd sine privilegier

Det er et åpent spørsmål om kirken er som Titanic. Men det er et utvilsomt faktum at den endres i takt med utviklingen i samfunnet, og det må også få følger for dens selvforståelse.

Kirken vil fortsette å spille salmer ved reisens slutt, det avgjørende er om den gjør det i fornektelse, eller i erkjennelsen om at Den norske kirke som en mektig og overbyggende institusjon i samfunnet står overfor sin ende.

Pinsen markerer kirkens fødsel ved Den hellige ånds komme første pinsedag. De neste hundreårene levde de kristne som en forfulgt minoritet og måtte betale dyrt for sin tro.

Kirken som fellesskapet av de troende vil kunne reddes og gjenoppstå.

Det er vanskelig å se for seg at kristne i Norge vil bli en forfulgt minoritet, men det er fullt mulig at Dnk i en ikke altfor fjern fremtid må sette sin lit til sine medlemmer og Den hellige ånd alene, uten hjelp fra statens gavmilde hånd. Kanskje er det nettopp når kirken våger å la seg bli avkledd sine privilegier og sin jordiske prakt, at den er mest tro mot sin egen Herre?

Kirken som fellesskapet av de troende vil kunne reddes og gjenoppstå til nytt liv selv om Dnk som majoritetskirke skulle lide skjebnen til Titanic. Da vil salmen kunne stå igjen til sist; «kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene falle!».

Les også intervju med Erik Lunde:

– Det er befriende å forkynne evangeliet

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden