Kultur

Samler etter alle kunstens regler

Bilde: Pixabay /CC0

Verdifulle kunstverk koster skjorta i gallerier og på auksjoner. Men i Norge ser ikke samlerne på kunsten som investeringsobjekter.

– Jeg kommer aldri til å glemme det første jeg kjøpte, sier kunstsamler og investor Morten E. Fredriksen.

– Det var på auksjon i Malmö kunsthall høsten 1977, da jeg fikk tilslag på 2400 kroner for et trykk av Max Ernst, «What kind of bird are you», innrammet i bladgull. På vei ut av auksjonen kom det noen bort og ville kjøpe det for 4000. Da tenkte jeg at det bildet skulle jeg i hvert fall ha på veggen.

Siden den gang har Fredriksen fortsatt å kjøpe kunst, uten noen gang å selge et eneste verk videre. Ikke engang maleriet av en hodeskalle og en bok, som han beskriver som «litt vel spooky», og har valgt å stue vekk ute av syne. Til tross for at det med årene er blitt en ekstensiv samling av alt fra pop-art til nasjonalromantikk, har bergenseren aldri sett på seg selv som samler.

– Det har bare vært en genuin interesse jeg har holdt på med, jeg har rett og slett alltid syntes det var kult å ha noe på veggen. Det er opplevelsen av hvert enkelt kunstverk som har vært drivkraften, ikke det å samle i seg selv.

Mange kunstverk stiger i verdi med årene, og det er mulig å tjene stort i annenhåndsmarkedet dersom du er kyndig eller heldig nok til å sikre deg et verk før prisene tar av. Fredriksen kunne for eksempel antagelig fått en hyggelig avkastning på et av Andy Warhols ikoniske suppebokstrykk, som han kjøpte på syttitallet, dersom han var interessert i å kvitte seg med det i dag. Likevel tenker han ikke på kunst som investeringsobjekter.

– Jeg har ikke nok kompetanse til å handle kunst for å tjene penger, sier han.

– Gjennom årene har jeg bare kjøpt det jeg har lyst til å henge på veggen.

Ikke bare handelsvare

– Jeg tror jeg ennå har til gode å oppleve at noen som samler kunst, gjør det fordi de skal tjene raske penger og ikke har med seg hjertet, sier Anna Thorud Hammer. Hun er daglig leder i Blomqvist Kunsthandel, et av landets ledende auksjonshus, der verdifulle kunstverk bytter hender for tilsvarende høye summer.

Jeg har enda til gode å møte noen som samler kunst som gjør det for raske penger, forteller Anna Thorud Hammer i Blomqvist Kunsthandel.

I fjor omsatte Blomqvist kunst for 55 millioner kroner, men til tross for at verkene som selges gjennom deres auksjoner er i det såkalte «high end»-markedet, tror altså ikke Hammer at det er vanlig for norske samlere å se på kunstverk som rene handelsvarer og investeringsobjekter.

– Selv om disse samlerne kanskje tenker annerledes om andre områder de investerer i, opplever jeg at det er veldig mange av dem som har stor kjærlighet til kunstverkene de har kjøpt, sier hun.

– Det blir bare veldig mye av det, de har kjempelagre og vet nesten ikke hvor de skal gjøre av tingene. Da hender det at de selger et kunstverk for å få plass eller råd til et annet som komplementerer samlingen.

Forventning om prisstigning

– Hvis jeg ser noe på annenhåndsmarkedet som jeg mener er feilpriset, hender det jeg kjøper det, omforteller historien og selger det videre. Men normalt sett prøver jeg å unngå å selge noe, sier Petter Snare.

– Det er litt synd at kunst hele tiden skal ha et ansvar for å være en investering, mener Petter Snare, kunstsamler og ny direktør for KODE i Bergen.

Den nye direktøren for kunstmuseene KODE i Bergen har, sammen med ektemannen Knut Darre Christiansen, opparbeidet en betydelig samling samtidskunst med hovedvekt på norske kunstnere, fotografi og noe video- og installasjonskunst.

– Vi har en visjon om hva vi samler på, men konsekvent å følge den skjærer seg med jevne mellomrom. Jeg prøver å unngå impulskjøp, men når man først interesserer seg for noe, ser man ofte at andre verk knytter an på en tematikk man er opptatt av.

– Hvis jeg ser noe på annenhåndsmarkedet som jeg mener er feilpriset, hender det jeg kjøper det, omforteller historien og selger det videre.

Petter Snare

Snare kan riktignok ikke skryte på seg aldri å ha solgt noe videre, men i likhet med Fredriksen tar han avstand fra synet på kunst som investeringsobjekter.

– Det er litt synd at kunst hele tiden skal ha et ansvar på seg for å være en investering. Med fare for å høres litt flåsete ut, det er ingen som forventer at en sofa kjøpt for 70 000 kroner skal stige i verdi. Kjøper du et fotografi til samme pris, er det en implisitt forventning om at verdien skal stige, sier han.

– Jeg synes ikke man skal samle kunst med det for øye å tjene penger. For meg er kunst en viktig kvalitetsfaktor ved livet, og jeg mener at hvis du tror på noe, så må du også velge å kunne bruke penger på kunstverk, så lenge du har anledning til det.

Likevel påpeker Snare at det finnes muligheter for dem som ønsker å tjene penger på kunsthandel. Han tror de fleste samlere har historier om verdistigning på noe de har kjøpt, og tilsvarende om prismessige feilkjøp. Sistnevnte trenger ikke nødvendigvis være så farlig, mener han.

– Selv om kunstverket ikke tar av prismessig, betyr ikke dét i seg selv at det er dårlig kunst. Det ville jo nærmest bety at veldig mye norsk kunst, som har lav annenhåndsverdi, er dårlig kunst. Det er rett og slett ikke tilfelle.

«Show and tell»

Ifølge Snare er det norske samlermiljøet relativt lite, og består hovedsakelig av et hundretalls kjøpere som i varierende grad forholder seg til andre. Mens kjente navn som Hans Rasmus Astrup, Christen Sveaas, Stein Erik Hagen og Nicolai Tangen har gjort seg bemerket for svært verdifulle kunstsamlinger og egne utstillinger og museer, er det andre som i stor grad holder på for seg selv og knapt nok snakker med andre om sine samlinger.

Selv møter Snare andre samlere både på kunstmesser og i private sammenkomster, og setter pris på det han omtaler som en «show and tell»-kultur med utveksling av erfaringer og diskusjon om nyinnkjøpte objekter. For ham fremstår det ikke som et miljø preget av konkurranse og kniving om prestisje.

– Jeg tror ikke misunnelsesaspektet er en fremtredende del av samlermiljøet, det er snarere en glede å snakke om kunst i fellesskap, sier han.

Gruset Monolitten

Blant dem som i større grad har holdt seg for seg selv, er Morten E. Fredriksen. Det er først i løpet av de siste årene han har vakt oppsikt med sin samling, mye på grunn av hans nære forhold til skulptøren og billedhuggeren Bård Breivik, som gikk bort i januar i fjor.

– Visjonen må være å lage noe som folk elsker eller hater, mener kunstsamler Morten E. Fredriksen.

– Jeg traff Bård på Kunstnernes Hus i Oslo i 1981, sier Fredriksen.

– Da hadde han lånt maskinene til Jordans børstefabrikk for å lage noen digre børster, og jeg ba om å få kjøpe en av dem. Han spurte hvor jeg kom fra, og da jeg svarte fra Bergen, sa han «faen, du er den eneste fra min fødeby som har vist interesse for meg, så du skal få bestemme prisen!».

Senere skulle Breiviks bysbarn vie ham langt mer oppmerksomhet, blant annet for utsmykningen av Torgallmenningen. Fredriksen lot seg igjen fascinere, og da han ba kunstneren lage et bestillingsverk, spurte Breivik om han turte å «gruse» Monolitten i Vigelandsparken. Resultatet ble en 24 meter høy skulptur, som etter en navnekonkurranse fikk tittelen «Autolitten», ettersom den ble plassert ved lokalene til det som den gang var Fredriksens bilforhandlerfirma, Auto 23.

– Visjonen må jo være å lage noe som folk elsker eller hater, sier Fredriksen.

– I begge tilfellene får du en eller annen reaksjon. Enten oppsøker folk verket for å se hvor fint det er, eller for å få bekreftet hvor stygt det er.

Fulle vegger og tak

Publikum strømmet til for å se det monumentale kunstverket, og Fredriksen likte å høre hvordan folk kommenterte dét og andre kunstverk han hengte på veggene i bilutstillingshallene. Å vekke en reaksjon hos andre ble etterhvert en egen drivkraft bak kjøpene, og Fredriksens status som samler er blitt ytterligere kjent for offentligheten gjennom kjøp av Breiviks serie av båtformer.

– Bård drømte om at de skulle være samlet, så jeg kjøpte 132 av dem, sier Fredriksen, som har lånt ut båtformene til Artipelag i Stockholm, og en Breivik-søyle som står i hagen til hotellene Terminus og Zander K i Bergen.

For Fredriksen fyller slike utlån to funksjoner; både ønsket om å vekke en reaksjon hos et bredt publikum gjennom verkene han eier, og rett og slett å finne en egnet oppbevaringsplass. Samlingen er blitt så omfattende at han forlengst har fylt veggene hjemme i leiligheten.

– Jeg har et gammelt tilfluktsrom som er rigget med luft og fuktighet. Drømmen var å ha mulighet til å henge om og bytte på det som hang fremme, men så passerte jeg liksom det nivået. Jeg måtte skru ned bildene jeg hadde i taket da jeg renoverte for noen år siden, men det var på et tidspunkt fylt opp der også.

Kunst skal sees

Petter Snares samling er også for omfattende til at alt får plass pent og pyntelig i stuen, men samleren er uansett ikke så opptatt av å ha alt synlig utstilt til enhver tid.

– Ulike samlere har forskjellige tilnærminger til hvor mye de vil ha på veggen, sier han.

– Men jeg fortsetter å samle fordi jeg synes det er viktig. Dersom man tror på kunst og at det å samle kunst er viktig, må man fortsette å investere i det, selv om veggen er full.

Snare og ektemannen oppbevarer resten av samlingen i et lagerlokale de deler med et par andre samlere, som de møter en gang iblant for å høre og fortelle om hverandres nyanskaffelser.

– Jeg har en slags romantisk forestilling om at jeg skal stikke opp på lageret med en flaske skammelig god rødvin og sitte og se på kunsten, men det skjer ikke. Kunstverkene skal jo helst sees og være tilgjengelige på et eller annet vis, så vi prøver å henge om i leiligheten en gang i året og bytte ut med ting vi ikke har hatt fremme på en stund.

Varierende kjøpsprosess

Det første Snare kjøpte, var da han som tenåring, tidlig på åttitallet, fikk et trykk av Arne Bendik Sjur kalt «Vinkes det tilbake?» for 500 kroner. Mot slutten av studietiden startet han en mer aktiv samlerkarriere, og begynte å kjøpe videoer av Anne Katrine Dolven og fotografier av Per Barclay. Sammen med kunstverk signert Arne Malmedal og amerikanske Christopher Williams trekker han fortsatt frem Dolven og Barclay som kunstnere han er spesielt stolt av å ha i samlingen, som gjerne utvides med mellom femten og tretti større og mindre innkjøp årlig.

– Selve kjøpsprosessen varierer litt, avhengig av hva jeg har gått og tenkt på lenge, og hva som plutselig dukker opp, passer inn i samlingen, og oppleves som et viktig kunstverk. Når man har sett en del kunst, får man en viss magefølelse på hva man liker og synes er viktig, og det blir lettere og lettere å motstå impulskjøp, sier han.

– Jeg følger med på hva som skjer på markedet, og holder meg orientert ved å snakke med kunstnere, andre samlere og gallerister. Ellers får jeg mye informasjon gjennom museer og lesestoff, og så følger jeg med på auksjonsmarkedet, selv om det ikke er min primærkilde for kjøp.

Les også: Kulturleder: Kunst til salgs 

Sannhetens øyeblikk

– En auksjon er jo egentlig det eneste sanne marked, for prisen et kunstverk selges for der, er dét markedet er villig til å betale for det. Da ser man hva verket er verdt der og da, sier Anna Thorud Hammer.

Da hun startet som daglig leder i Blomqvist Kunsthandel for to år siden, etter blant annet å ha jobbet ved Henie Onstad Kunstsenter og DOGA, la hun merke til at mange kunstnere virket litt redde for annenhåndsmarkedet.

– Det er på en måte sannhetens øyeblikk. Én ting er å ha en gallerist som bygger opp omdømmet ditt og forteller kjøperne hva som er riktig når det gjelder pris for kunst på førstehåndsmarkedet. Man vet jo aldri hva det samme verket vil gå for på auksjon.

Ingen kostnytte-analyse

Hammer, Snare og Fredriksen er enige om at det er mange elementer som avgjør hvor mye et kunstverk selges for.

– Jeg tar for gitt at det er markedsøkonomien som styrer, på en eller annen måte, sier Fredriksen.

– Prisene avhenger ofte av hvem som kjøper, hvilket galleri, museum eller hvilken samler som viser interesse for en kunstner.

Snare mener det er vanskelig å forutse hva som kommer til å ta av prismessig, spesielt på det internasjonale markedet, der salgssummene er langt høyere enn de er i Norge.

– Det har å gjøre med hvilke samlere og hvor mange museer som vil ha det enkelte verket eller kunstnerskapet, og hvor mange folk med altfor mye penger og altfor lite å plassere dem i som driver prisene opp, sier han.

Les også: Kjære kulturpolitikere: Sats på kunstens kjøpesentre!

– Kunst er jo et overskuddsfenomen, og selges for den pris kjøperen føler det er verdt. Det er selvfølgelig en del produksjonskostnader og andre elementer som påvirker det, men det er jo ikke noe du kan sette deg ned og gjøre en kost–nytte-analyse av. Det fungerer på et helt annet nivå, på en helt annen planet.

Ifølge Snare er det ikke nødvendigvis positivt for en kunstner dersom et verk selger for en veldig høy pris på annenhåndsmarkedet.

Ifølge Snare er det ikke nødvendigvis positivt for en kunstner dersom et verk selger for en veldig høy pris på annenhåndsmarkedet. Blir prisen oppsiktsvekkende høy, vil mange samlere ofte legge ut sine verk av samme kunster for salg, og markedet flommer over.

– For noen år siden var det en voldsom omsetningshastighet på helt ung samtidskunst. Verk som ikke engang var tørre på lerretet, ble solgt på auksjon til ekstremt høye priser, sier han.

– Det er også et problem dersom galleristene setter opp førstehåndsprisene for å holde følge med annenhåndsmarkedet. Da blir det for dyrt, og kundene forsvinner til andre kunstnere. Det optimale er en relativt fornuftig prisutvikling, for det er tross alt bedre å selge hundre malerier til en ikke fullt så høy pris enn ikke å få solgt noen verk som er prissatt for høyt.

Proveniens påvirker pris

Snare påpeker at det hovedsakelig er på det internasjonale markedet salgssummene øker hurtig. Han mener prisene på det norske markedet holder seg stabile, og at man for 300 000 –400 000 kroner kan kjøpe nesten hva som helst innen norsk kunst.

– Det er nok en sannhet med modifikasjoner, sier Anna Thorud Hammer.

– Når det gjelder samtidskunsten, stemmer det, med visse unntak, men vi selger Munch, Astrup, Hertervig og Balke for mer enn det. I fjor hadde vi for eksempel et Munch-trykk for rundt fire millioner kroner, som riktignok ikke ble solgt på den auksjonen.

Både hos Blomqvist og andre auksjonshus hender det ofte at verk forblir usolgt eller går for en lavere pris enn forventet, men ifølge Hammer betyr ikke dét nødvendigvis at deres kunsteksperter har gjort en feilvurdering under prissettingen.

– Det er som å selge hus. Megleren vil kanskje mene at noe er verdt så og så mye, men kanskje er det ingen kjøpere som har den millionen de trenger tilgjengelig der og da, sier hun.

– Det høres kanskje banalt ut, men dersom folk ser at ingen andre byr på verket, mister de interessen selv, og tenker at det ikke er verdt pengene.

Anna Thorud Hammer

– I slike tilfeller prøver vi verket igjen, men vi holder det ofte på bakrommet og finner riktige kunder uten å legge det ut for alle. Det høres kanskje banalt ut, men dersom folk ser at ingen andre byr på verket, mister de interessen selv, og tenker at det ikke er verdt pengene.

Blomqvists kunsteksperter anslår et kunstverks verdi ved hjelp av sammenligning med tilsvarende salg ved andre auksjonshus, studier av trender i markedet og firmaets egen katalog som strekker seg tilbake til begynnelsen av 1900-tallet. Der kan de kartlegge verkets proveniens, en historikk over tidligere eiere og salgssummer, slik at prisutviklingen kan følges.

– Kunstverkene er jo blitt solgt på førstehåndsmarkedet en gang, for så å bli solgt igjen omtrent hvert femogtyvende eller femtiende år. Da vil de jo bare synes disse gangene, med mindre de er lånt ut til museene. Ved å studere verket og dets proveniens kan vi garantere for ektheten, sier Hammer.

I likhet med Snare og Fredriksen tror hun kunstnerens omdømme har mye å si for prisutviklingen, og at galleristene ofte sikter seg inn mot bestemte samlere de vet vil bidra til å gjøre kunstneren ettertraktet av andre.

– Mange kjøper verk av kunstnere de kjenner til fra før. Det er med på å drive opp kjente navn, mens det blir vanskeligere for nye kunstnere å hevde seg på markedet, sier Hammer.

– Kjøper du noe av en fersk kunstner, sitter du i verste fall igjen med et verk som ikke nødvendigvis er verdt så mye, men som kanskje likevel er et fantastisk kunstverk du selv liker godt.

Anna Thorud Hammer.

– Det kan være større risiko i å kjøpe nye, ukjente kunstnere, for mange har en liten produksjon før de forsvinner igjen. Samtidig har alle de kjente navnene vært nye en gang, så det spørs hvor stor risiko du er villig til å ta. Og kjøper du noe av en fersk kunstner, sitter du i verste fall igjen med et verk som ikke nødvendigvis er verdt så mye, men som kanskje likevel er et fantastisk kunstverk du selv liker godt.

Provokasjon som drivkraft

Når Morten E. Fredriksen bestemmer seg for å kjøpe et kunstverk, er det ofte på grunn av en fascinasjon over hvem det er som har laget det. Hva var det med Andy Warhol som fikk ham til å gjengi noe så alminnelig som suppebokser, eller med Bård Breivik, som fikk ham til å låne industrielle maskiner fra en børstefabrikk?

Noe av grunnen til at Fredriksen er opptatt av kunst som provoserer eller på andre måter vekker følelser hos tilskuerne, er at han mener dét i seg selv sier noe om kunstneren som står bak.

– Det må være noe spesielt med personen som våger å lage provoserende verker, sier Morten E. Fredriksen.

– Det må være noe spesielt med personen som våger å lage de mest provoserende verkene. Å tørre å lage noe sånt og samtidig kreve å få penger for det, sier han, og forteller hvilke objekter i samlingen som vekker mest oppsikt.

– Jeg har en avstøpning av en barnerumpe på veggen, laget av Barbro Bäckström. På kontorpulten har jeg fire glassøyne, laget av John Moran, som jeg har tatt med på møter der jeg er i mindretall for å skremme folk litt. Jeg har et bilde av Barton Lidice Beneš, der en tannbørste drømmer om en tann, og på jobb har vi noen bukser Bård Breivik laget i 1970. De har vi det skrekkelig moro med, og plasserer dem for eksempel slik at de ser ut som ben som stikker frem under møtebord. Jeg kjøpte dem av en som var sjåfør for Bård på syttitallet, og har fått høre noen kule historier om hvordan de to kjørte rundt i Bergen og plasserte buksene rundt omkring for å se hvordan folk reagerte.

Breivik delte Fredriksens ønske om å vekke reaksjoner fra folk ute i offentligheten, og stilte i 2015 ut en serie masker i et mobilt, selvdrevet container-galleri oppfunnet og finansiert av samleren.

– Vi fikk bygget om containeren med pleksiglass-vegger og et solcellepanel som kunne drive rigg for temperatur og fuktighet, slik at vi kunne flytte kunstverkene til nye steder for å overraske folk i deres ellers dagligdagse omgivelser, sier Fredriksen.

– Offentlig kunst blir som regel bare kjøpt og plassert et sted, og så står den der til den faller ned. Den blir en del av det faste vi har rundt oss, og til slutt ser vi den ikke lenger. Med containeren kunne jeg vise frem noe som ble lagt merke til.

Dessverre fungerte ikke prosjektet like godt som Fredriksen håpet, men han har ikke slått fra seg tanken om et mobilt og selvdrevet galleri, og planlegger å konstruere en ny og bedre utgave. Slik vil han vise frem kunstverk til folk som ikke har råd eller anledning til selv å tre inn på kunstmarkedet.

– Det som gleder meg ved det visuelle, tror jeg også vil glede flere hvis de får mulighet til å oppleve det. Ikke alle kan kjøpe kunst, men alle kan se det, sier han.

– Jeg er heldig som både kan kjøpe og se det, så hvis jeg får lov til å vise det frem uten å påføre andre noe bryderi, håper jeg det vil engasjere og gjøre noe med dem som får oppleve kunstverkene.

Les også:

Kjære kulturpolitikere: Sats på kunstens kjøpesentre!

Kunstens «movers and shakers»

Kulturleder: Kunst til salgs

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden