Minerva Debatt

Sammensurium av tankefeil

Det er vanskelig å forstå et argument dersom man ikke har lyst til å forstå det.

Det er vanskelig å forstå et argument dersom man ikke har lyst til å forstå det.

Kan mennesket reduseres til fysiske objekter, prosesser og egenskaper? I artikkelen «Immaterielle mennesker» viser én av oss at dette ikke lar seg gjøre. Det er rett og slett enkelte aspekter ved mennesket som ikke kan forklares i et lukket fysisk system.

Dette vises ved Ross’ syllogisme: (i) Matematisk tenkning er en bestemmende funksjon; (ii) Ingen fysisk prosess er en bestemmende funksjon; (Ergo) Matematisk tenkning er ingen fysisk prosess. Tomas Midttun Tobiassen og Jørgen Dyrstad forsøker febrilsk å motbevise syllogismens premisser i tilsvaret «Filosofisk ufullstendig».

Dersom Tobiassen og Dyrstad hadde ment «ufullstendig» i den forstand at argumentene ikke er pakket fullt ut, hadde de selvfølgelig hatt helt rett. Noe slikt lar seg vanskelig gjøre i kronikkformat. Derfor ble det henvist til hjernene bak argumentet. Tobiassen og Dyrstad hadde gjort seg selv en tjeneste ved å se på hva det var disse hjernene tenkte; hvordan argumentet pakkes fullt ut. For kritikken slik den står nå er ikke akkurat noe å skjelve i buksene for. Vi takker imidlertid for muligheten til å vise hvor sterk Ross’ syllogisme er.

Om rettigheter og verdier
Tobiassen og Dyrstad problematiserer introduksjonen, der det hevdes at rettigheter og verdier «er begreper som er meningsløse i et utelukkende fysisk system».

Kritikken er et sammensurium av diverse tankefeil. Blant dem er det også stråmenn: Påstanden er ikke at rettighetenes og verdienes normativitet ikke kan forstås i «sekulære termer», men at det ikke kan forstås i materialistiske termer. Og videre: Når Tobiassen og Dyrstad «vil nevne en innvending mot visse ’immaterialistiske’ teorier om normativitet», hvorfor ikke da løfte frem de teoriene som tenkere faktisk har tatt alvorlig? At normer springer ut av Guds arbitrære kommandoer er definitivt ikke en av disse.

Om troll-scenarioet
Når det gjelder troll-scenarioet, så fremlegger Tobiassen og Dyrstad to motargument. Det første er at «det å forestille seg at man forvandles til et troll—noe vi selvsagt går med på at vi kan—[ikke] på noe tidspunkt innebærer å forestille seg at man er noe ikke-materielt».

Hender du ikke at du ser på deg selv fra et tredjepersonsperspektiv? En «ute-av-kroppen»-opplevelse?

For argumentets skyld går vi gjerne med på dette: Hvis Dyrstad og Tobiassen ikke liker troll-eksempelet, er det nemlig flust med andre forestillbare scenarier som ikke er åpne for denne innvendingen. Hender du ikke at du ser på deg selv fra et tredjepersonsperspektiv? En «ute-av-kroppen»-opplevelse? Vi evner, som mang en filosofisk skeptiker, å forestille oss at solipsismen kan være sann: at jeg i realiteten ikke har en kropp, men at alt som finnes er meg og mine illusjoner om en ytre verden.

Tobiassen og Dyrstad forsøker å underbygge motargumentet med eksempler, men det er langt fra tydelig at eksemplene viser det Tobiassen og Dyrstad tror det gjør. De peker på at «[e]n plante kan […] skifte form fra spire til utvokst tre», uten at «dette betyr […] at ‘immaterielle aspekter’ ved planten vedvarer». Men det er på ingen måte åpenbart at det kun er materie som ligger til grunn for at slik identitet vedvarer over tid, enten det er planter eller mennesker det er snakk om. Tobiassens og Dyrstads eksempel er med andre ord avhengig av at man forutsetter konklusjonen—noe som gjør det ugyldig.

Tobiassen og Dyrstad foreslår at kontinuiteten mellom trollet og meg kan forklares med at det finnes en kontinuitet mellom trollets sinnstilstander og mine, noe som «[ikke] gjør […] sinnet mer ‘immaterielt’ enn et dataprogram som kan kjøres på ulike maskiner». Men dette er et sirkelargument: Hvorvidt noen sinnstilstander er immaterielle er jo nettopp problemstillingen. Eksempelet med dataprogrammer gjør for øvrig også lite for å overbevise oss, da det ikke er åpenbart at dataprogrammer faktisk er materielle. I informatikkens filosofi er det snarere vanlig å påstå at dataprogrammer er platonske abstrakte objekter, på linje med tall og mengder.

Dette leder oss til Tobiassen og Dyrstads andre motargument. Det er som følger: «Masvie ser ut til å mene at forestillbarhet forutsetter mulighet i ethvert tilfelle av identitet. Dette er problematisk». Motargumentet er altså rettet mot tanken om at forestillbarhet alltid medfører mulighet. Men ingenting i argumentet krever en så sterk antagelse. Alt som kreves er at forestillbarhet er en god pekepinn på hva som er og ikke er mulig, slik et vått fortau er en god pekepinn på at det har regnet. At våte fortau i noen tilfeller har andre årsaker enn regn, motbeviser ikke denne regelen, og det ene eksemplet Tobiassen og Dyrstad trekker frem viser derfor heller ikke at forestillbarhet ikke er evidens for mulighet.

Om bestemmende funksjoner
La oss se nærmere på Ross’ syllogisme, hovedargumentet som er gjengitt innledningsvis. Før vi går løs på Tobiassens og Dyrstads kritikk av syllogismens premisser, vil vi si noen ord om begrepet «bestemmende funksjon», som Tobiassen og Dyrstad sliter med å forstå.

Med «funksjon» menes ikke en matematisk funksjon, men noe som ligger nærmere det filosofer kaller en funksjonell egenskap

Med «funksjon» menes ikke en matematisk funksjon, men noe som ligger nærmere det filosofer kaller en funksjonell egenskap. Med andre ord: En funksjon er en hvilken som helst prosess som tar et visst «input» (for eksempel to eller flere tall) og etter visse regler produserer et visst «output» (for eksempel summen av tallene). At funksjonen er bestemmende, betyr ganske enkelt at reglene som tar oss fra «input» til «output» er utvetydige, at det for eksempel ikke finnes noen tvil om at prosessen alltid vil gi oss summen av tallene, og ikke et annet, vilkårlig tall. Når det dreier seg om mentale funksjoner er det i tillegg ofte eller alltid en intensjon inne i bildet: Jeg intenderer å addere i hodet, og «kjører» den mentale adderingsfunksjonen nettopp av den grunn.

Om Ross’ første premiss
Tobiassen og Dyrstad hevder at dersom «Masvie mener at matematisk tenking handler om bestemmende funksjoner, så har han rett i det. Men det at tankeprosesser hvor man gjennomfører et regnestykke handler om en bestemmende funksjon, er ikke bevis for at selve tankeprosessen er en bestemmende funksjon».

Filosof Robert Pasnau anklager Ross for noe lignende: det han kaller en innholdstankefeil, som innebærer å feilaktig kombinere to anliggende: anliggende vedrørende innholdet av våre tanker, og anliggende vedrørende hva slags form våre tanker har. Et eksempel kan være at man slutter at Per sine tanker er grønne fra at Per tenker på grønne trær.

Tobiassen og Dyrstad går i den samme fellen som Pasnau, og forsøker ikke å forstå Ross.

Men Ross begår ikke noen slik tankefeil. Tobiassen og Dyrstad går i den samme fellen som Pasnau, og forsøker ikke å forstå Ross. Som filosof Edward Feser har påpekt, bør Ross’ overgang fra tankenes innhold til deres form heller gjengis som følger: (i) Tankenes gjenstand har egenskap F, som innebærer at de er immaterielle; (ii) Men tanker G har også egenskap F; (Ergo) Tanker G må også være immaterielle. I vårt tilfelle er egenskap F det å være bestemmende. Dette forteller vi litt mer om i avslutningen.

På samme måte som addisjon er bestemmende, så er også tenkning bestemmende. Og dermed, ettersom denne bestemmende formen ikke kan være noe materielt, så kan heller ikke vår tenkning reduseres til det materielle.

Om Ross’ andre premiss
Når Tobiassen og Dyrstad kritiserer det andre premisset, hevder de at «[Masvie] har bare sluttet fra det faktum at en kalkulator ikke kan sies å være (snarere utføre, eller representere) en bestemmende funksjon, til at da kan ikke noen fysiske ting det. Dette er en non sequitur». Tobiassen og Dyrstad kommer med en presis etterspørsel, og vi leverer gjerne: «Masvie må her vise at mennesker ikke har relevante egenskaper som skiller oss fra kalkulatorer.»

I eksempelet med regnemaskinen fant vi ut at det er umulig å vite om regnemaskinen egentlig adderer eller quadderer. Men dette gjelder ikke bare for regnemaskinen, det gjelder også for programmereren av regnemaskinen: Hvordan kan vi vite at han faktisk mener addisjon når han sier «addisjon»? Hvordan kan vi vite at vi har den samme forståelse av dette begrepet?

Filosof Saul Kripke viser at det er umulig å vite om du og jeg faktisk tillegger et visst begrep den samme meningen. Men kan vi ikke bare forklare hva vi mener med begrepet? For så vidt, men for å gjøre det må man bruke nye begreper. Men hvordan kan vi vite hva vi mener med disse begrepene? Og slik kan vi fortsette. I det rent fysiske har dermed mennesket ikke noen relevante egenskaper som skiller det fra kalkulatorer. Grunnen til at vi faktisk er forskjellige, er dermed våre immaterielle egenskaper.

Om engler
Tobiassen og Dyrstad avslutter med det følgende: «Vi forstår hva en engel er, men blir ikke immaterielle av den grunn». Men dette er enda et sirkelargument: Påstanden vi diskuterer er nettopp hvorvidt vi er immaterielle eller ei.

Kanskje dette er til oppklaring for Tobiassen og Dyrstad: I klassisk filosofi skiller man gjerne intellektuell aktivitet, som omhandler konsepter, fra mentale forestillinger. Førstnevnte er et av menneskets immaterielle aspekter, sistnevnte en materiell egenskap. La oss forklare.

Når vi ser en sirkelen risset inn i fjellet, vil vi være i stand til å abstrahere en forståelse av konseptet sirkel.

Når vi ser en sirkelen risset inn i fjellet, vil vi være i stand til å abstrahere en forståelse av konseptet sirkel. I våre sinn evner vi å eliminere innrissingens partikulære karakteristika. Dette er noe abstrakt og universelt. Dersom vi derimot forsøker å forestille oss en sirkel, så må den nødvendigvis ha visse partikulære karakteristika, som dimensjoner. Og denne sirkelen kan vi ikke skille fra en lignende forestilling, som av et chiliagon.

Dette skyldes at forestillingene er vage og ikke-distinktive: Du kan enkelt se for deg en liten skog bestående av presis tre trær, men ikke en skog bestående av presis tretti tusen trær. Å tenke på en skog bestående av presis tretti tusen trær er imidlertid ikke noe problem. Med andre ord: Mens det immaterielle intellektet er bestemmende, er de materielle mentale forestillingene ubestemmende.

Det er vanskelig å forstå et argument dersom man ikke liker dets konklusjon. Og det er dessverre dette som preger Tobiassens og Dyrstads kritikk.

 

De som er interessert i en enda grundigere gjennomgang av Ross’ syllogisme, se:
James Ross’ originale essay.
Edward Fesers forsvar av Ross’ essay

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden