Mediekritikk

Sannheten om ”Truth”

Dagsavisen presenterer i dag en ”sannhet” om Mary Mapes’ svik mot journalistiske standarder som passer bedre i kategorien avsporinger.

Dagsavisen presenterer i dag en ”sannhet” om Mary Mapes’ svik mot journalistiske standarder som passer bedre i kategorien avsporinger.

Filmen Truth har hatt premiere på norske kinoer, og i Dagsavisen i dag har Karin Svensson intervjuet en av de to hovedpersonene, Mary Mapes, og regissør James Vanderbildt. Intervjuet fungerer i sin helhet som ukritisk gjengivelse av Mapes’ versjon.

Truth handler om 60 Minutes-programmet som ble sendt på CBS den 8. september 2004, der det ble fremmet to påstander mot president George W. Bush. Den ene var at han hadde lurt seg unna Vietnam-krigen ved å bli tatt opp som pilot i Nasjonalgarden i Texas. Den andre var at nye dokumenter avslørte at han hadde lurt seg unna deler av denne tjenesten også. Disse dokumentene ble i løpet av timer avslørt som forfalskninger, og resultatet ble at Mapes mistet jobben og CBS-ankeret Dan Rather ble presset ut.

I Svenssons fortelling dreier det hele seg om forfølgelse av sannhetssøkende journaliser, eller som det heter i ingressen: ”Hvordan bloggere og markedskrefter satte en stopper for USAs mest respekterte journalistduo”.

La meg heller gjengi hvordan Rem Rieder i USA Today omtaler filmen, som er nærmere hvordan mainstream amerikanske medier ser saken nå.

“The segment, suggesting Bush had received special treatment, unraveled when the documents on which it relied heavily were rapidly discredited. CBS ordered up an independent investigation, which led to a devastating report on the segment’s shoddy journalism. Mapes and three others were fired, and Rather was escorted out of his anchor chair.  Ever since, Mapes and Rather have portrayed themselves not as journalists who cavalierly rushed onto air a piece that wasn’t anywhere near ready — which was the case — but as martyrs to the pursuit of the truth, done in by evil corporate forces. That’s always an appealing storyline, but in this case it’s nonsense.”

Mainstream media felte Mapes
Ja, det er riktig at bloggere ropte alarm allerede etter noen få timer. Særlig på grunn av dokumentenes utseende. Det er helt usannsynlig at de kunne ha vært skrevet på en skrivemaskin som fantes på den tiden de var datert, men dokumentene så derimot nøyaktig ut slik som det ville dersom det var skrevet i 2004, ved bruk av Word.

Allerede et par dager etter ble saken viet kritisk oppmerksom i vanlige medier, som vanskelig kan knyttes til noen republikansk konspirasjon. USA Today gravde grundig, men også Washington Post og New York Times fulgte opp, sistnevnte riktignok nølende. National Public Radio oppsummerte 12. januar 2005:

“Most other people in the known media universe currently wouldn’t even trust the documents for use as packing paper. (…)

Within two days, major media outlets like the Associated Press, the Los Angeles Times, NBC and ABC conferred with their own document experts. They almost uniformly said the papers looked as though they had been generated by computer-based technology — word processors — not the IBM Selectric typewriters in use three decades ago.”

Alle referanser til at andre enn konservative medier kritiserte Mapes og Rather er vasket vekk fra Svenssons artikkel.

Her er filmkritikeren Christopher Orr i The Atlantic om filmen og nettopp denne skjevheten:

“While “right-wing bloggers” first questioned the documents, the story did not become real news until their concerns were subsequently investigated by ABC, The Washington Post, and pretty much every other mainstream outlet in the business—including CBS News itself.”

CBS ble plutselig tvilsomme
Isteden forsøker Svensson/Mapes å forklare hvorfor CBS etter hvert hogg hånden av synderne på denne måten: ”CBS, hvis morselskap hadde økonomiske bånd til Bush-administrasjonen, bakket og tvang Rather til å be om unnskyldning”.

Hva besto da disse båndene i? Det er mulig det siktes til at Sumner Redstone, sjefen for Viacom, som eide CBS, og i lang tid hadde donert penger til demokratiske kandidater (blant annet John Kerry), to uker etter det omtalte programmet skiftet til å støtte Bush. Men dersom man med ”økonomiske bånd” mener slike donasjoner, må man også konkludere med at brorparten av media- og underholdningsindustrien i USA har slike bånd til demokratene, uten at jeg kan huske at Dagsavisen har problematisert dette.

Svensson/Mapes peker deretter på at det panelet som CBS satte ned for å granske saken – og dere kan lese den grundige rapporten her, blant annet omfattet en tidligere republikansk justisminister (Dick Thornburg). Det passer ikke å nevne at det andre medlemmet var tidligere toppsjef i Associated Press, Louis D. Boccardi.

Bush og Vietnam
Svensson viser videre til at ”Texas-guverøren Ben Barnes” bekreftet at Bush hadde tydd til politiske kontakter for å slippe unna Vietnam, og at Barnes selv hadde deltatt i dette. I denne sammenheng er det uviktig at Barnes var viseguvernør, ikke guvernør. På det aktuelle tidspunktet var han Speaker i Representantenes Hus i Texas. Men det er interessant at mens Thornburg får sin republikanske merkelapp, finner Svensson det ikke opportunt å nevne at Barnes ikke bare er demokrat, men at han var en svært sentral støttespiller for Bushs rival John Kerry. Han var blant de åtte personene som samlet mest penger til kampanjen, som altså pågikk for fullt da CBS sendte dette programmet.

Og hva var det Barnes påsto? I CBS’ sending viste de at han sa han hadde tatt en telefon for å hjelpe Bush. Men de viste ikke det han sa etterpå. Granskningsrapporten (s. 130 ff) viser til at Barnes sa at han ikke ante om hans telefon hadde hatt noen effekt, at en rekke offiserer i nasjonalgarden hadde fortalt Mapes at Bush ikke hadde blitt favorisert, og at det var uklart om det overhode var noen kø for å komme inn i nasjonalgarden – altså at Bush hadde trengt noen hjelp i det hele tatt. Granskningen viste videre til at flere i forsvaret hadde fortalt Mapes at Bush hadde tilbudt seg å dra til Vietnam.

Man kan langt fra utelukke at Bush fikk slik hjelp, og at den første delen av CBSs påstander derfor var legitim, om enn svakt dokumentert. Listen over folk som på ulike måter slapp unna Vietnam-krigen er svært lang. Dette er imidlertid en biting i saken mot Mapes og Rather. Det kan også hende at Bush hadde en lett tjeneste i Nasjonalgarden og ikke oppfylte alle krav der, slik andre medier har rapportert.

Fakta må verifiseres
Men dette er heller ikke kjernen i denne historien. Mapes fikk sparken fordi hun brukte dokumenter som hun burde ha visst var falske. Som Jack Mirkinson i venstreorienterte Salon skriver i omtalen av filmen:

“There’s a central problem that, despite the film’s best efforts, it can’t overcome: The “60 Minutes” report was partially centered around documents that the producers couldn’t reasonably authenticate.”

Christopher Orr skriver:

“What is striking about the film is the degree to which it lauds Mapes and her colleagues most emphatically precisely when they are displaying their worst journalistic judgment. In the many conflicts between this crew and their CBS supervisors over whether they did due diligence or at what point a correction might be appropriate, Truth clearly intends that we side with the former, despite the fact that the latter consistently offer by far the stronger case.”

Men Svensson holder seg til Mapes-fortellingen: “Den dag i dag er det uklart om dokumentene var ekte eller forfalsket”. Nei, dette er ikke uklart. Vi har sterke indisier, ja jeg vil gå så langt til å si bevis, på at dokumentene er falske. Mapes og Rather har på ingen måte underbygget deres autensitet. Bevisbyrden lå og ligger på dem.

Rieder skriver hos USA Today:

“Redford talks about politics intruding on the truth and laments that the support The Washington Post  had for Woodward and Carl Bernstein during Watergate wasn’t shown by CBS for Rather and Mapes. Astonishingly, there is virtually no mention of the fact that we’re talking about a journalistic disaster, about the manifold errors by 60 Minutes. Rather speaks rather grandly about the duty to tell truth to power and clings to the greater truth blather, as if airing an error-riddled story that may possibly perhaps be true anyway is what journalism is all about. (…) It’s pretty basic. Being sure you are right and having high-minded rhetoric aren’t enough. You have to have the facts. You have to make the case. And if your evidence blows up on you, that’s a huge problem”.

Les også Lloyd Gove hos The Daily Beast, med følgende tittel og ingress:

“How the Dan Rather Movie ‘Truth’ Lies About Good Journalism

Dan Rather and his producer are portrayed as heroes by Robert Redford and Cate Blanchett. However, their real-life reporting failures show journalism at its shoddiest.”

Mapes sier til Svensson: ”Når man slipper ut usannheter i det politiske blodomløpet så blir det en gift”. Men det handler selvsagt ikke om hva hun selv gjorde. Svensson viser til at det er mange som ikke anerkjenner Mapes sannheter. Men de eneste hun nevner er ”konservative synsere” og CBS.

Det passer greit i en konspirasjonsteori. Men sannheten er det ikke.

Mediekritikkspalten er støttet av Fritt Ord. 

Bli abonnent!

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv Minerva for 1,- ut april.
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden