Leder

Savnet etter Høyre

Før virkeligheten innhenter oss om noen år, er det å kunne snakke om utgiftskutt nå viktig for å bevare alt det vi lykkes godt med i Norge.

Før virkeligheten innhenter oss om noen år, er det å kunne snakke om utgiftskutt nå viktig for å bevare alt det vi lykkes godt med i Norge.

Minerva avholdt onsdag frokostmøte om den nye høyrebølgen. Møtet var preget av at både panelet og publikum hadde et noe reservert forhold til den bølgen. Den reservasjonen speiler en erkjennelse av at åtte år utenfor regjering ikke har gitt den politiske plattformen for en ny borgerlige regjering som flere hadde håpet.

De siste årene er synet på sykelønnen blitt en slags lakmustest på om man er fornøyd med retningen den nye høyrebølgen har tatt eller ikke. Noen synes at ”høyre fløy” burde slutte å mase om slike kutt, og heller bidra konstruktivt til ”kvalitet på det offentlige tjenestetilbudet”, skaffe Norge ”verdens best utdannede befolkning”, et ”slankere byråkrati”, eller en integreringspolitikk som gjør at de som innvandrer hit yter ”etter evne”. Thomas Boe Hornburg i Aftenposten skrev om frokostmøte, og etter lyste nettopp refleksjoner om slike spørsmål, snarere enn et ensidig kuttfokus.

Burde høyre fløy slutte å mase om budsjettkutt, og heller jobbe for en best mulig skole og kvalitet i eldreomsorgen?

For all del: Kvalitet på tjenestetilbud og bedre utdannelse og integrering er viktig. Og jeg kan forstå at det oppleves som sekterisk å fokusere på upopulære kutt som det ikke i noe fall er politisk flertall for.

Det er jo heller ikke slik at vi på det som oppfattes som høyre fløy ikke er opptatt av kvalitet på offentlige tjenester eller utdannelse. Alle er vel opptatt av det, og deri ligger noe av forklaringen på hvorfor det alene ikke kan danne noen eksistensberettigelse for et tidsskrift som Minerva. Problemet er i stedet at det er vanskelig å få dette til, og det er ofte vanskelig på faglig grunnlag, et faglig grunnlag som rett nok ofte blir politisert, men som ikke burde bli politisert.

Det er for eksempel ikke mange rasjonelle grunner til at Høyre og Arbeiderpartiet har ulike syn på når man skal innføre karakterer i skolen. Det er lite eksplisitt – om enn av og til en implisitt – normativ og ideologisk uenighet om hvorvidt karakterer i seg selv er et gode eller et onde; i stedet består uenigheten oftest i ulike antagelser om rent empiriske spørsmål: Fører det til bedre resultater eller ikke?

I varierende grad er dette sant for mange andre områder også: Gir konkurranseutsetting lavere kostnader og høyere kvalitet i både offentlig og privat drevne sykehjem, eller fører det tvert imot til høye transaksjonskostnader og manglende kontroll? Det ligger noen ideologiske uenigheter innbakt i spørsmålene, som om man synes det er greit om tjenestene blir billigere hvis det for eksempel innebærer lavere lønn for de ansatte, eller om man vektlegger valgfriheten som et gode i seg selv, selv om det ikke kan påvises bedre resultater. Men i hovedsak er dette spørsmål der faglige vurderinger burde tillegges høy vekt. Minervas neste papirutgave skal nettopp ta for seg kunnskapens rolle i politikken.

Begrenset tro på ”bedre løsninger”

Men hvorfor bry seg om ideologi, og hvorfor bry seg om kutt, hvis man i stedet kunne vie seg til faglighet for å få ”nye ideer og bedre løsninger”, som er Høyres slagord? Minerva vier seg jevnlig til gjennomgang av forskning på mange av disse feltene. Men noe av grunnen til at det ikke er her visjonene ligger, er paradoksalt nok at mange av oss på den såkalte ”høyrefløyen” på disse områdene kanskje ikke står så langt til høyre. Mer bestemt: Vi har begrenset tro på hvor mye det er mulig å få ut av den type forslag som ofte forbindes med høyresiden – som konkurranseutsetting og forvaltningsreformer inspirert av det som noe upresist kan kalles New Public Management-tankegang (NPM).

Ikke så å forstå at vi er imot noen av delene. Men konkurranseutsetting og bedre incentiv- og styringsverktøy i forvaltningen er komplekse saker. Viktige utfordringer handler blant annet om kostnader knyttet til å spesifisere og monitorere kontrakter, risikoen for gale incentiver, og – innimellom – risikoen for at incentiver erstatter andre former for motivasjon og yrkesetikk. Motstanderne av NPM overselger disse problemene, og er stundom blinde for at NPM har vokst frem som en følge av en stor vekst i offentlig tjenesteproduksjon som stilte oss overfor en rekke problemer som tidligere forvaltningsregimer ikke gav gode svar på. Men de enkle gevinstene ved slik tenkning er allerede tatt ut. Fremover handler det om å klare å håndtere bedre de ulike problemene som finnes ved å skape ulike former for markeder innad i det offentlige eller med det offentlige som eneste kunde, eller med offentlig-privat samarbeide. Det er krevende, og forventningene til å oppnå svært mye bedre resultater med ”nye ideer og bedre løsninger” bør være moderate.

Vår entusiasme vekkes derfor ikke av OPS eller mer bruk av private leverandører i helsevesenet (som Jan Arild Snoen har skrevet om nylig), og heller ikke av påstander, som den Siv Jensen kom med i gårsdagens partilederdebatt, om at de store pengene har gått til mer byråkrati. Det hører også med, som Hornburg så vidt er inne på i sin kommentar, at et moderat og tilpasningsdyktige Arbeiderparti, så snart de ikke lenger trenger å forholde seg til SV i regjeringskontorene, bør antas å ha omtrent samme tilnærming som de borgerlige partiene burde ha i disse spørsmålene.

Mange utenfor politikken ønsker seg mer transformative ideer, og tenker seg at store reformer av typen borgerlønn eller slagord av typen ”kunnskapssamfunnet” kan peke ut nye retninger for Norge. Vel. Slike visjoner kommer ikke til å løftes av et konservativt tidsskrift, fordi de underkjenner hvordan samfunnet reelt bringes fremover. I alle tilfelle har de fleste visjoner det med å koste en del penger, og disse pengene må komme et steds fra. Dette stedet heter enten ”kutt” eller ”skatteøkninger”, og for dem av oss som mener det i begrenset grad bør komme fra den siste, aktualiserer det i enda større grad behovet for å gjøre økonomiske prioriteringer.

Behovet for kutt

Men kutt, altså – hvorfor det? Det er tre viktige grunner til at mangelen på kutt i offentlige utgifter har fått en så sentral plass i kritikken av den nye høyrebølgen. For det første forblir en mindre stat, der mer også økonomisk makt forblir hos borgerne sentralt i et borgerlig syn på samfunnet. For det andre har vi en rekke unødvendige offentlige utgifter i Norge. Og sist, men kanskje viktigst, står Norge, som mange andre land, overfor store, uløste finansieringsproblemer på sikt. Det skyldes i hovedsak demografiske endringer. Perspektivmeldingen som regjeringen la frem i februar, viste at overskuddet på statsbudsjettet med dagens politikk vil være borte i 2025, og at vi styrer mot et underskudd på seks prosent av BNP – eller omtrent det dobbelte som andel av statsbudsjettet – i 2060. Det ville tilsvare omtrent 120 milliarder kroner om det var dagens budsjett som måtte balanseres. Og da har vi lagt til grunn at avkastningen på oljefondet blir høyere enn sentralbanksjefen mener vi bør legge grunn, at vi jobber like mye som før, og at kvaliteten på offentlige tjenester er som idag.

Alle partiene til høyre for midtstreken burde være opptatt av disse utfordringene. Men noen av oss har en særskilt forventning til Høyre med stor H. Høyre skal være det partiet som vektlegger at statens økonomiske makt ikke bør være for stor og vedtar formuleringer om at offentlig utgiftsvekst ikke bør være for stor, som ser med størst skepsis på unødvendige utgifter, og som er mest påpasselig med å sikre at statens økonomiske forpliktelser er bærekraftige over tid. Som det formodentlig største partiet på borgerlig side etter valget, får Høyre også et særskilt ansvar for å møte landets langsiktige utfordringer. ”Nye ideer” er et fint slagord etter åtte år i opposisjon, men ingen varig strategi for et bredt folkeparti.

Samtidig er det åpenbart at den rollen jeg mener at Høyre historisk har hatt i Norge idag gir utfordringer for et parti som også vil være et bredt folkeparti. Men skuffelsen på ”høyre fløy” skyldes mindre at man ikke har lykkes helt med å være det partiet i et oljepopulistisk velgerlandskap, men snarere en opplevelse av at man i grunnen ikke har forsøkt ordentlig.

Når sykelønnskutt er blitt en symbolsak for ”kutterne”, er det ikke fordi det høyre fløy består av virkelighetsfjerne liberalister som bare ønsker minst mulig stat. Selv støtter jeg for eksempel sentrumsjustering av Høyres politikk på flere områder, som fagforeningsfradrag og midlertidige ansettelser, rett og slett fordi jeg mener at Norge, med sine i hovedsak ansvarlige arbeidstagerorganisasjoner, har glede av et organisert arbeidsliv. Jeg har også noen egne ”venstreavvik”: Jeg støtter for eksempel fedrekvote. Foreldrepenger er uansett en statlig ordning, og at staten tar hensyn til økonomiske og sosiale strukturer som påvirker effekten av disse pengene, er i etter mitt syn i dette tilfellet riktig (om enn ikke helt uproblematisk). Minerva-kretsen har flere andre avvik som i hvert fall ikke går entydig mot høyre: Kritiske til tiggerforbud, nei til datalagringsdirektivet, en lavere prioritering av lettelser i formuesskatten og flere andre punkter.

Sykelønn er heller ikke blitt en symbolsak fordi det er det verste kuttet, men tvert imot fordi det er et av de letteste. For om det er vanskelig å kutte i sykelønn, er det enda vanskeligere å kutte i pensjon, å innføre skolepenger i høyere utdannelse, eller en rekke andre moderate og fornuftige forslag. Det er også fordi det er et kutt på et felt der vi har store utfordringer, nemlig frafall fra arbeidslivet. I tillegg til de menneskelige utfordringene koster sykelønn og uføretrygd rundt 100 milliarder kroner årlig.

Dette feltet er stort og ualminnelig komplisert, og mange mulige tiltak handler ikke om kutt. Men, som Sofie Mathiassen sa på onsdagens frokostmøte, det er av betydning at incentivene i hvert fall går i riktig retning. At både arbeidsgivere og arbeidstagere har i hvert fall litt økonomisk incentiv for at ansatte skal komme tilbake på jobb, er også viktig for å forhindre at mennesker fanges i en pasientrolle som leder til mer langvarig utenforskap.

At dette ikke er noen liberalistisk, virkelighetsfjern politikk blir ganske klart når man har for seg at knapt noe land i verden har en ordning som den norske; at utvalget ledet av den tidligere Arbeiderparti-statsråden Matz Sandman ved årtusenskiftet anbefalte et forsiktig kutt ; at Arbeiderpartiets nåværende leder har leflet med lignende tanker, at selv SV, i en annen variant, har ønsket en innstramning; og at en stor andel av befolkningen er åpen for kutt i sykelønnen, til tross for at ingen partier har argumentert for det på ti år.

Savnet etter Høyre

Og det er kanskje det siste som er grunnen til den litt avdempede stemningen på denne fløyen: At norsk politikk synes å ha glemt hvordan man snakker om utgiftsreduksjoner. Det var nødvendig for borgerlige partier generelt, og Høyre spesielt, å justere både politikk og retorikk etter valgnederlaget i 2005. Spørsmålet er dels om det var nødvendig å gjøre det ved i så stor grad å slutte å argumentere for utgiftsreduksjoner; og dels, når vi nå i alle fall er der vi er, hvordan vi skal klare å løfte det spørsmålet inn i alminnelig politisk diskurs i god tid før økende pensjons- og helseutgifter tvinger oss til plutselig handling.

Oljepengene gjør at vi idag ikke opplever behovet for å prioritere utgiftene bedre som presserende. Men Norge har flere ukloke utgifter enn de land vi liker å sammenligne oss med. Det betyr også at det er mulig å identifisere kloke kutt som bør kunne få tilslutning også i et bredt folkeparti. Det er ikke plattformen for en eventuell ny borgerlig regjering til høsten, og derfor er det mange som savner at Høyre spiller den rollen man skulle ønske. Men det kommer nye valg og nye politiske plattformer. I mellomtiden er det viktig at noen, i mellom alt snakket om verdens beste skole og bedre kvalitet i eldreomsorgen, fortsetter å snakke også om utgiftskutt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden