Debatt

Scener fra et ekteskap med staten

Bilde: Pixabay

Gode råd pleier å være dyre i Miljøpakken i Trondheim.

Statens måte å kjøpe seg kontroll over transport- og arealpolitikken i storbyene, er de såkalte bypakkene. I den nye avtalen med staten får Miljøpakken i Trondheim disponere til sammen 19 milliarder kroner de neste ti årene. «Det e’ no pæng det òg», som man sier om kornprisen der hvor jeg kommer fra.

Bompengeinnkrevingen i Miljøpakken går utenom kommunale og fylkeskommunale budsjetter, så det finnes ingen egentlig motivasjon for å begrense den. Tvert imot så vil hver bomkrone utløse en statlig skattekrone i støtte til de mange gode formålene i Miljøpakken. Budsjettet deler halvt om halvt mellom veiprosjekter på den ene siden, og kollektiv, sykkel og gange på den andre. Hvis en vei blir dyrere, må resten øke tilsvarende. Bypakkene henter de statlige pengene fra samme pott. Enkel spillteori tilsier at Miljøpakken begynner å konkurrere med de andre bypakkene om å få fatt i pengene først.

Når bompengeopprøret ennå ikke har nådd Trondheim med samme kraft som mange andre byer, er ikke det i mangel på saklige innvendinger. Over år har mange trondhjemmere stilt seg spørrende til Miljøpakkens disposisjoner. På nye E6 sør for Trondheim har det fra første dag har vært saktegående kø i 100-sonen, fordi Miljøpakken valgte rundkjøring i stedet for toplanskryss for å spare 140 millioner. Politikerne ble fortalt at rundkjøring skulle holde. Samtidig brukte Miljøpakken 240 millioner kroner på å bygge en viltovergang mellom to industriområder, bygge rensedammer, og grøfte opp og steinsette bekkefar.

Etter flere møter på en glissen tilhørerbenk i det politiske styringsverket i Miljøpakken finner denne etter hvert bistre observatøren gode holdepunkter for at det egentlig ikke er trondhjemmerne som det er noe galt med.

Metrobussen

Trondheim får et nytt bussnett. Stammen i det nye bussnettet skal trafikkeres med en helt ny busstype, «den lange metrobussen», eller bare «metrobussen» blant allmuen. Gater og holdeplasser bygges om for 2,8 milliarder  kroner. Metrobussen skal ligne på en skinnegående farkost, og passer ikke i en vanlig busslomme. Den er marginalt lengre enn en vanlig leddbuss, mer senket enn en avskiltet rånebil, og utstyrt med hendige hjulkapsler som kan fange opp den is, snø og slaps som finnes i Trondheims gater.

Trondheims eneste gjenværende og meget populære trikkelinje, Gråkallbanen, spiller en rolle i den bakre delen av bevisstheten. Metrobussen skal gi trondhjemmerne like stor lyst til å ta bussen som å ta trikken, en såkalt skinneeffekt. Ingen har så langt maktet å forklare hvordan «skinneeffekten» henger sammen med metrobussens utseende, fremfor når og hvor den går, men stilig blir den iallfall. Det er utrolig hva man får for 10 millioner kroner stykket i dag.

Metrobussen skal som utgangspunkt kjøre midt i veien, så den får «sin egen identitet», som Statens vegvesen skriver, og kan gis forrang i trafikken. Derfor skal fire innfartsårer, som allerede har kollektivfelt, til sentrum graves opp i over 2 år og bygges om for 1,7 milliarder kroner. At det ikke har noe særlig å si for metrobussens fremkommelighet, i forhold til annen trafikk i gaten, løser man ved å skape problemet selv. Fartsgrensen for den øvrige trafikken settes ned fra 50 til 40 km/t.

Cicignon, som laget byplanen for Trondheim etter bybrannen i 1681, var dessverre ikke forutseende nok til å tegne inn en midtstilt busstrasé. Derfor kan ikke kjøremønsteret gjennomføres overalt, og bussen og den øvrige trafikken må krysse fil flere steder. Det er likevel ikke helt bortkastet. Turistkontoret i Trondheim vil kunne skilte med at byen har det mest spennende trafikkmønsteret vest for Beirut.

Har ikke myndighet

Prosjektet med miljøgate i Olav Tryggvasons gate er en suksess på alle punkter, bortsett fra det som gjelder å få folk igjennom gaten. Det får likevel være måte på hva man kan forvente for bare 12 millioner kroner i budsjett. Det er jo ikke mer enn det koster å drive 14 sykehjemsplasser i Trondheim kommune.

I miljøgaten, som egentlig er en bussvei, blir bussene stående i kø, for eksempel når de venter på fotgjengere som krysser gaten etter eget forgodtbefinnende, fordi trafikklyset er slått av. Ingen trafikklys skal i teorien gjøre samarbeidet mellom trafikantene mer «fleksibelt». Omtrent som tiden før Napoleon påbød høyrekjøring.

Trondheim er landets største kommune som styres av et formannskap. Formannskapet i Trondheim vil skru på trafikklysene igjen. Fylkesutvalget i Trøndelag vil ha ut sykkelfeltet. Statens embedsmenn vil ikke noen av delene. Formannskapet i Norges tredje største by har ikke myndighet til å skru på et trafikklys. Fylkesutvalget i Norges femte største fylke kan ikke legge om en sykkeltrasé på en fylkesvei. Nå utvides Miljøpakken til også å omfatte Trondheims omegnskommuner. En fest for det kommunale selvstyret.

Det enkle er ofte det beste

Trøndelag tar sin rolle som idrettsheltenes vugge på alvor. De kontinentale forbildene har en sykkelkultur der enhver kan tråkke i vei i sitt eget tempo. Sykling i Trondheim har tatt form av idrett på offentlig vei. Når det skal bli litt tryggere for alle å ferdes, og pengepungen er bunnløs, så blir en egen lysregulering for sykkelfeltet for smålåtent. I stedet planlegges en 18 kilometer lang sykkelautostrada til 2,4 milliarder kroner.

Mine tanker springer ut av møterommet, og til et reklameinnslag for en annen trøndersk stolthet, et dagligvarekonsern:

En tiltalende kvinne sitter på restaurant, og kelneren kommer for å ta bestillingen.

  • Jeg tror jeg starter med et glass vann.
  • Et utmerket valg. Med kullsyre? Eller kanskje en liten dråpe sitron? Eller isbrevann fra Peru? (…), fortsetter kelneren forførerisk.
  • Har dere vann med mangosmak?
  • Ja …
  • Har dere vann som er tappet fra isen på Nordpolen?
  • Selvsagt …

Det blir stille i noen sekunder før kvinnen spør:

  • Hvorfor det?

Det enkle er ofte det beste.

Jeg blir straks innhentet av virkeligheten. Det er tid for å gjennomgå medienes mer og mindre berettigede innvendinger mot Miljøpakkens påfunn og pengebruk. Orienteringen om Miljøpakkens kommunikasjonsstrategi avrundes med et munnhell fra en av Jens Stoltenbergs nyttårstaler: «Kunnskap trumfer alt». Det er synd at den er så ulikt fordelt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden