Debatt

Scrutons synd

Bilde: Elekes Andor

Den anstendige konservativisme er – for den nyautoritære venstreliberale – uanstendig fordi den er konservativ.

Hva skal det egentlig være lov å mene i et fritt, liberalt demokrati? Hva kan man mene uten å bli utstøtt fra det gode selskap?

Når det gjelder det første spørsmålet, hører vi Voltaires stemme svare noe slikt som: «Selv om jeg er uenig med det du sier, så skal jeg beskytte din rett til å si det med mitt liv». Men det er ikke like enkelt hva gjelder det andre spørsmålet.

Tre nylige hendelser antyder at det aksepterte meningsfellesskapet ikke er videre mangfoldig. De to første hendelsene er kjente og omhandler professorene Jorden Peterson og Camille Paglia.

Peterson ble fratatt et tilbud om forskningsopphold ved University of Cambridge. Det ble raskt klart at Cambridge University Students’ Union hadde fremtvunget avsettelsen. Cambridge hadde ikke bare godtatt Petersons søknad; det var visstnok Cambridges fakultetsansatte som hadde anmodet Peterson å søke. Men studentene følte ikke at Peterson var «inclusive» nok. Peterson synd omhandlet derfor ikke manglende akademiske kvalifikasjoner, men at han har feil meninger om feminisme, transbevegelsen og you name it.

Paglia ble tilsvarende forsøkt avsatt av studenter som ikke aksepterte hennes kritikk av transbevegelsen. Dette til tross for at Paglia selv identifiserer seg som en lesbisk transe. Paglias synd var altså at hun var kritisk. Heldigvis ville ikke Paglias universitet la seg tvinge til å ta avstand fra henne, slik som Cambridge lot seg tvinge til å ta avstand fra Peterson.

Den tredje hendelsen omhandler Sir Roger Scruton, som av avsatt fra sin rolle i Building Better, Building Beautiful, en kommisjon nedsatt av den britiske regjeringen. Kommisjonen skulle bistå regjeringen med å «promote and increase the use of high-quality design for new build homes and neighbourhoods».

Hva er grunnen til at Scruton ble avsatt?

I et intervju med New Statesman påstås det at Scruton kommer med rasistiske og homofobe påstander. Da George Eaton – journalisten som intervjuet Scruton – tvitret sine anklager mot Scruton, begynte mobben straks å ta form. Det tok det kun fem timer før regjeringen avsatte Scruton.

Ingen hadde gitt Scruton anledning til å forklare seg. Ingen hadde engang undersøkt om anklagene var presise.

Eaton feiret ved å publisere et bilde av seg selv, styrtende en flaske champagne: «The feeling when you get a right-wing racist and homophobe Roger Scruton sacked as a Tory government advisor.» Bildet ble snart slettet.

Siden har Spectator fått tak i opptakene. Og det viste seg i følge Spectator– ikke uventet, gitt at Scruton hevdet at sitatene var fullstendig forvrengt – at uttalelsene var verken rasistiske eller homofobe.

Hva gjelder anklagen om rasisme: Eaton tolket Scrutons kritikk av den kinesiske regjeringen som rasisme. Hva gjelder homofobi: Ja, Scruton har et annet syn på seksualitet enn det som er normalen; han argumenterer for det heteronormative som ideal. Men, for det første, han vil selvsagt ikke forby eller straffe homofile. Og, for det andre, det er mange som har et annet syn enn normalen på seksualitet: På samme måte som Scruton mener homofili er umoralsk, mener Ole Martin Moen at monogami er umoralsk.

Skal ikke et liberalt demokrati kunne romme ulike personligheter og posisjoner, så lenge det råder aksept for og anerkjennelse av det liberale demokratiets spilleregler?

Svaret til dette burde– i Voltaires ånd – være et åpenbart «ja». Men det er altså ingenting åpenbart over dette ja’et lenger. Det kan neppe overdrives hvor urovekkende dette er. Og det er særlig tre aspekter ved denne utviklingen som er urovekkende.

Mobben, Kafka og fiendskapet

Det første er mobbens makt, som er blitt dramatisk forsterket med sosiale medier á la Twitter. Den britiske regjeringen har med all sannsynlighet avsatt Scruton basert på anklager som er falske. Men fordi Scruton ble kalt rasist og homofob – av en journalist som åpenbart ikke likte ham noe særlig – og fordi mobben vokste seg stor og sterk, våget ikke regjeringen annet enn å ta avstand fra ham.

Det andre er Kafka-auraen. Hvor er den rettferdige prosessen? Det fantes ikke. Mobbens følelser veide altså tyngre enn respekten for individet. Scruton ble avsatt fordi han simpelthen ikke er en type som passer med de nyautoritære venstreliberale (New Statesman er venstreorientert); Scruton er konservativ.

Det tredje er det ideologiske fiendskapet. Scruton lot seg intervjue av Eaton fordi han hadde vært vinanmelder i New Statesman, og antok derfor at han ville bli behandlet redelig. Men det er åpenbart at Eaton jaktet på Scruton; intervjuet var et forsøke på å drepe Scrutons karakter. I Eatons øyne synes dette karakterdrapet tydeligvis rettferdig. Scruton har jo begått synden å være Scruton.

For de nyautoritære venstreliberale er Scruton den urene, han er ond – hvorfor feirer man ellers med champagne når man har fått ham sparket uten grunn? For å bruke Scrutons ord: «Det virker som om den beste måten å få venner på venstresiden er å få fiender på høyresiden.» Verken i USA eller Europa gjelder dette bare for venstresiden. De nyautoritære venstreliberale og de høyrenasjonalistiske er endog hverandres motreaksjon; de forsterker hverandre.

I dette henseende får Scruton-hendelsen en slags symbolsk dimensjon: Den anstendige konservativisme er – for den nyautoritære venstreliberale – uanstendig fordi den er konservativ. Dette er ikke akkurat noen invitasjon til dialog og felleskap. Tvert imot, det er vanskelig å fortolke karakterdrapet som noe annet enn et fremstøt i en slags aggressiv skyttergravskrig, ikke ulik den høyrenasjonalistiser også holder på med.

Og slik raseres frie, liberale demokratier.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden