Kultur

Selvfølgelig lærte vi ingenting

Mange er skuffet over at vi ikke lærte noe av 22. juli. Det var nok alltid for mye å forvente. Til gjengjeld er debatten ikke blitt verre. Det kan vi godt takke Jens Stoltenberg for.

Mange er skuffet over at vi ikke lærte noe av 22. juli. Det var nok alltid for mye å forvente. Til gjengjeld er debatten ikke blitt verre. Det kan vi godt takke Jens Stoltenberg for.

Det er tre år siden angrepene på Utøya og på regjeringskvartalet. For dem som er berørt, er det sår som ikke kan leges.

Ali Esbati har nesten rett: Det er ikke noe ordentlig rom for sinne i norsk debatt, for det raseriet en del av ofre og pårørende fra Utøya, deler av venstresiden, og også flere andre, har følt overfor det innvandringskritiske Norge.

Hilde Sandvik har også nesten rett: ”Vi”-et fra de første dagene etter er borte. Bare mistanken om at 22. juli skulle kunne utnyttes politisk skapte og skaper irritasjon.

Selv Hans Rustad har litt rett: De – rett nok ganske spede og spredte – forsøkene på å bruke 22. juli politisk til å utdefinere synspunkter, leder lett til polarisering, og i den polariseringen mister man følelsen av hva de andre tenker.

Norsk debatt er ikke blitt bedre av 22. juli. Vi har ikke lært noe. Samfunnet forstår ikke noe særlig mer av høyreekstremisme. Få av dem som før 22. juli var innvandringskritiske på en måte som pekte mot det autoritære, reaksjonære eller radikale, har kommet på andre og bedre tanker som en følge av terroren. Få av oss andre er blitt vesentlig flinkere til å sette ned grenseposter mellom kritikk av innvandringspolitikk og demonisering av innvandrere og konspiratorisk tankegods, eller til å argumentere for toleranse og mangfold. Få av dem som lettest og for lett slang om seg med rasisme- og fascismeanklager har revurdert om det er rimelig, klokt eller konstruktivt.

Samtidig er det noen blinde flekker i forståelsen vi har av hverandre. Først til dere som gjerne vil gjøre et politisk poeng ut av terroren: Det krever ingen høyere grad i psykologi å forstå hvorfor mennesker som blir direkte eller indirekte plassert i en form for bås med en terrorist og massemorder, blir defensive og opplever et behov for å slå tilbake. Svært få oppfatter jo seg selv som ideologiske medløpere for ekstremisme eller terrorisme, selv om man utenfra kan mene at det finnes relevante likheter. Og det er viktig å huske på at ingen etablerte innvandrings- eller islamkritiske miljøer i Norge har vært i nærheten av å støtte Breiviks handlinger. Dette skiller den norske terroren fra flere andre land som har opplevd terror, ved at det faktisk finnes organiserte bevegelser som eksplisitt eller implisitt støtter politisk vold.

Men, og mer alvorlig: Til dere på høyresiden som blir sinte når noen i Arbeiderpartiet sier noe som kan tolkes som at man vil bruke 22. juli politisk: Hva feiler det dere, egentlig? Hvordan tror dere at dere hadde agert om det hadde vært en muslimsk terrorist? Ville dere i løpet av tre år aldri sagt et ord om at vi måtte tatt et oppgjør med multikultiideologien i lys av terroren? Hvis en jihadist med en fortid i et perifer fortid i et rødgrønt parti (som Anders Østenvig Dale) hadde begått en terrordåd rettet mot Fremskrittspartiet: Ville det ikke blitt brukt politisk? Ville ingen i partiorganisasjonen, venner av de døde og sårede, overlevende, unge politikere i FpU, ville ingen av dere ha snakket om det?

Selvfølgelig ville dere det. Å si noe annet er virkelighetsfornektelse og manglende selvinnsikt på et absurd nivå. Behovet, trangen til å snakke om det, til å være sint, til å hevde sin moralske sak, trangen til å bruke det politisk er så selvforklarende og så åpenbar og så menneskelig at man må være ganske spesielt uvillig innstilt for å klare i det hele tatt å late som man ikke forstår det.

Men – og det er viktig: 22. juli har heller ikke ødelagt norsk politisk debatt. I blant har noen – en forståelig – lyst til å ta et oppgjør med ideologien bak 22. juli og rette det angrepet mot sine partipolitiske motstandere. En gang i blant opplever noen seg – forståelig – på urettferdig vis satt i bås med en massemorder og politisk terrorist de tar avstand fra. Men alt i alt er bruken av dette så beskjeden, og de som lar seg provosere voldsomt en såpass liten andel av det politiske Norge, at det ikke har forgiftet det alminnelige offentlige ordskiftet. Hilde Sandvik mener norsk politisk debatt er mer polarisert enn den var før 22. juli; det tror jeg rett og slett er feil. Tonen både i politikken og i kommentarfeltene var vel så hard før 22. juli, skjønt færre kanskje var like oppmerksom på alt som befant seg i internetts utkanter.

For dem som trodde at reelle politiske posisjoner ville flytte seg som et resultat av 22. juli, var det nok alltid å tro på for mye: De politiske spørsmålene og konfliktene som kan knyttes til en terrorist eller en terrorhandling, vil ikke forsvinne på grunn av terrorangrepet. IRAs angrep førte ikke til at fornuftige, moderate katolikker i Nord-Irland sluttet å håpe på irsk forening. Terrorangrepene i New York 11. september 2001 førte ikke til at moderate og fornuftige muslimer sluttet å tenke at USA har gjort og gjør mye ufornuftig i Midtøsten. Terrorangrepene i Norge førte ikke til at fornuftige og moderate innvandringskritikere i Norge sluttet å mene at innvandringstempoet er for høyt. Og intet terrorangrep har noen gang ført til at i utgangspunktet ufornuftige og lite moderate stemmer plutselig er blitt kloke og ansvarlige.

Det er andre trender enn 22. juli som har påvirket norsk debatt om det flerkulturelle samfunn, om innvandringspolitikk og islam de siste årene. Mange av de trendene går i riktig retning:

Fremskrittspartiets bevegelse mot et regjeringsparti begynte med at Siv Jensen overtok etter Carl I. Hagen. Det har en – rett nok langsom og langt fra fullendt – ferd mot mindre dramatisk og splittende retorikk fra partiet. Nå har Solveig Horne måttet ta inn over seg at hun er likestillingsminister også for muslimer, og Anders Anundsen har måttet ta inn over seg at asyltallene kan gå opp også med Frp i regjering. Det bør også partiets motstandere være glade for. At flere etter hvert har akseptert partiet som en mulig samarbeidspartner, skjedde også før 22. juli, som jeg har skrevet om tidligere.

Bevegelsen mot strengere innvandringspolitikk begynte lenge før 22. juli. Det har alltid eksistert fremmedfiendtlige strømninger som utgjør en del av det politiske grunnlaget for streng innvandringspolitikk, og som det er all grunn til å advare mot, men når politikken er justert de siste årene, henger først og fremst sammen med at innvandringen har økt så sterkt over det siste tiåret. At kartet justerer seg etter terrenget, er helt i orden. Brochmann-utvalget og innstramningene Arbeiderpartiet fikk gjennom i den rødgrønne regjeringen i 2009 er eksempler på den trenden, som hverken ble skapt eller stoppet av 22. juli.

Bevegelsen mot en mer mangfoldig innvandringsdebatt begynte også lenge før 22. juli. Stadig flere innvandrere og nordmenn med innvandrerbakgrunn er blitt en del av debatten: Shoaib Sultan, Sylo Taraku, Warsan Ismail, Mina Adampour, Kamil Azhar, Sara Mats Azmeh Rasmussen og Usman Rana er eksempler på slik stemmer, med vidt forskjellige perspektiver. Innvandringsdebatt er ikke lenger bare en debatt om innvandrere, men en debatt om Norge, om innvandrere i Norge og innvandring til Norge der personer med ulike utgangspunkt kan delta.

Disse trendene er positive. Den bekymringsfulle trenden som gjenstår, er at innvandring i enkelte segmenter, særlig på den innvandringskritiske høyresiden, i økende grad har fått karakter av å gjøres til identitetspolitikk. På sitt verste bidrar dette til å la altfor mange spørsmål handle om innvandringspolitikk. For dem som fanges av identitetspolitikkens logikk, blir en mot- eller meddebattants syn på innvandringspolitikk ofte avgjørende for hvordan vedkommende oppfattes og karakteriseres. For ofte blir politikkens symbolfunksjon i spørsmålet viktigere enn nøkterne konsekvensanalyser. Denne trenden oppstod heller ikke etter 22. juli. Jeg skrev om den på Minerva i 2010. Men de av oss som håpet at 22. juli kunne svekke klanlogikken som til tider synes å infisere innvandringsdebatten, har heller ikke fått våre håp oppfylt.

Kanskje var det heller aldri noen grunn til å tro det. Jeg skrev i en kommentar like etter angrepene at dersom de skarpeste innvandrings- og islamkritikerne våget å ta kritikken mot dem på alvor, komme kritikerne i møte, da ville debatten kunne bli bedre. Slik gikk det ikke, og i ettertid er jeg fristet til å si selvfølgelig. Jeg skrev også at om de ikke gjorde det, ville debatten kunne bli fryktelig vond. Da terroren rammet USA 11. september 2001, ble samholdet raskt erstattet av sterke motsetninger, med forholdet til og tolkningen av terrorangrepet som en sentral del. Kriger i Afghanistan og Irak og forsterket overvåkning av egne borgere skapte to motsetninger der ulike fortellinger om angrepene ble brukt direkte i argumentene, og gjorde dem bitrere.

Vi har ikke lært så mye av 22. juli. Men i motsetning til enkelte andre land som har opplevet terror, har vi stort sett vært forskånet fra at debatten er blitt verre. En av grunnene er Arbeiderpartiets respons. En del, som Ali Esbati skulle – forståelig – gjerne sett mer rom til sinne. Profilerte innvandringsmotstandere, som Hans Rustad har – forståelig – i blant opplevet seg satt i bås med en terrorist de selv tar avstand fra. Men alt i alt satte Jens Stoltenberg den riktige tonene for måten 22. juli har gått inn i norsk politikk på. Alt i alt har Arbeiderpartiet vist en forbløffende tilbakeholdenhet i den politiske bruken av 22. juli, og man skal ha et ganske spesielt snevert fokus for ikke å se at det er det store bildet. For det skylder alle vi andre Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg en stor takk.

 

 

Alle artikler på Minervanett er gratis. Men arbeidet som ligger bak, er ikke gratis, og Minervanett er avhengig av større og mindre bidragsytere. 

Hvis du setter pris på å ha Minerva som en stemme i den offentlige debatten, vil vi oppfordre deg til å gi et lite bidrag. 

Støtt oss med 100,- ved å sende ”MINERVA” til 2300 eller bruk PayPal-knappen under for å donere et valgfritt beløp.

Takk for din støtte!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden