Spaltist

Selvinnsikt i postkolonialismens tid

Bilde: Pixabay

Da jeg var på Island og lærte om de ottomanske piratene, ble jeg selv avkolonialisert.

Den siste tiden har endelig postkolonialismen, med krav om avkolonialisering, kommet til Norge. Vårt vestlige perspektiv har altfor lenge gitt inntrykk av at vi er overlegne orientalske og generelt ikke-vestlige kulturer, ikke minst når det gjelder filosofi og vitenskap. Men også i sivilisasjonsbyggende henseende. På tide, vil mange si. Men vi er alltid litt etter her på berget. 68-revolusjonen kom ikke til Norge før i 69.

Men selv kan jeg skryte av å ha vært litt tidligere ute når det gjelder den nyeste revolusjonen. Jeg ble bevisstgjort allerede i 2009, altså i en prepostkolonialistisk tid. Det skjedde usannsynlig nok mens jeg var på besøk på Island. Usannsynlig, for dette må vel ha vært en uskyldig utpost, «far from the madding crowd» i resten av verden? Det er vel i USA og Storbritannia og det kontinentale Europa, altså det vi tradisjonelt kaller Vesten, at det er behov for slik avkolonialisering? Island tilhører snarere Norden, med eget Nordens hus i hovedstaden. Uten at Norden generelt er helt uten svin på skogen, som jeg snart skal påpeke.

Likevel var det altså på Island jeg ble avkolonialisert. Og jeg kan endatil peke ut et helt konkret sted i Reykjavik hvor dette skjedde. Som så mange andre besøkende hadde jeg begitt meg oppover Skoleveien til den store hvite kirken som ser ut til å stige opp som en hvit rakett fra høyden i enden av gaten: Hallgrimskirken. Foran den står en statue av en viking på mars fremover med sverd og øks og flagrende kappe: Leif Eiriksson.

Selvfølgelig hadde jeg allerede da vært klar over de norske koloniale sidene ved denne personen, uten enda å ha tatt i bruk et slikt ord. Norge hadde jo vært koloniherrer over denne øya, og har lenge skrytt av at Leif var norsk.

Men på pilaren til statuen står det innskrevet: «Leifr Eiricsson, son of Iceland», og at den er gitt av USA i forbindelse med 1000 årsjubileet for Alltinget i 1930. Så allerede her måtte jeg oppgi mitt norske koloniale perspektiv, og underkaste meg de undertryktes. Leif var i virkeligheten islending, født på Island, om enn oppvokst på Grønland, selv om den koleriske faren hans, Eirik Raude, kom fra Rogaland.

På den andre siden: Det var kanskje like greit. Eller ikke så farlig. Norsk kolonihistorie i forhold til Island er nokså uskyldig: Det var islendingene selv som ba om å bli styrt fra Norge (1262), og innbyggerne var for det meste allerede immigranter fra Norge som hadde kommet til en ubebodd øy, kanskje bortsett fra en og annen irsk munk, og hadde ikke gjort seg skyldig i fordriving av noen urbefolkning, slik som engelskmennene i Australia eller europeere i Amerika.

Leif hadde riktignok gjort et forsøk på å kolonisere Amerika, og hadde i den forbindelse drept noen innfødte («skrellinger»), men det hele mislyktes, for skrellingene var like flinke til å drepe.

Men så var det altså selve kirken. Naturligvis ble jeg nysgjerrig på hvem denne Hallgrim var, som hadde fått bygd en så flott kirke i sitt navn. Men vi har heldigvis noe som heter Wikipedia, som kunne fortelle meg at Hallgrim Pétursson (1614-1674) var en prest og dikter, som særlig blir beundret for sine 50 pasjonssalmer, der han sammensmelter sine egne lepra-lidelser med Jesu lidelser. Vel og bra.

17. juli i 1627 gjorde piratene strandhogg på Heimaey, den største øya på Vestmannaeyjar.

Men så finner jeg ut at Hallgrim, mens han studerer teologi i Danmark, ble engasjert til å gi oppfriskende kristendomsundervisning til en gruppe islendinger som var blitt røvet og bortført av algeriske (ottomanske) pirater og gjort til slaver, men så var blitt frikjøpt. Blant dem var Guðríður, som ble hans kone.

For meg var dette svært overraskende. Her fikk man, eller jeg, tydelig demonstrert, for meg selv, vårt, og mitt, snevre vestlige perspektiv: Inntil jeg oppdaget dette piratangrepet på Island hadde jeg tatt for gitt at det bare var vi i Vesten som hadde initiativ og organisasjon og ondskap nok til å fange og omsette slaver.

Men her hadde altså disse angivelig primitive muslimene fra «Berberkysten» i Nord-Afrika, tydeligvis i godt sjødyktige skip, reist hele veien ut av Middelhavet og over Atlanterhavet, helt opp til Island, riktignok etter å ha brukt en bortført dansk skipskaptein som loss.

17. juli i 1627 gjorde piratene strandhogg på Heimaey, den største øya på Vestmannaeyjar. Da hadde de først forsøkt seg på et tettsted på fastlandet, men der hadde befolkningen kunnet rømme inn mellom lavasteinene, og slik reddet seg. Men på Heimaey var det umulig å slippe unna.

Etter mange brutale drap ble mer enn 250 bortført til Berberkysten og solgt som slaver etter samme mønster som vestlige slavehandlere brukte: adskillelse av mødre fra barn, etc. Og deretter tvangsmessig konversjon til islam, slik afrikanske slaver måtte oppgi sine stammereligioner til fordel for kristendom.

En av de bortførte, presten Ólafur, skrev senere en beretning om hendelsen. Han ble satt fri for å dra til Danmark og skaffe løsepenger. Men først etter 10 år ble det skaffet nok til at noen av de bortførte kunne frigjøres. Men ikke barna.

I motsetning til den nordafrikanske klarte ikke de euro-amerikanske slavehandlerne selv å skaffe slaver, men kjøpte dem av afrikanske leverandører.

Nærmere studier viste meg så, og til fortsatt overraskelse, at dette ikke var noen enkelthendelse. Nordafrikanske ottomanske pirater hadde tvert i mot utviklet en blomstrende kombinert piratvirksomhet og slavehandel, i hovedsak i Middelhavet, både ved kapring av skip og ved strandhugg.

Et anslag går ut på at fra 1500-tallet til 1800-tallet skal så mange som 1.25 millioner europeere blitt bortført som slaver til Nord-Afrika for så å bli solgt videre innenfor det Ottomanske riket. På det meste mistet Storbritannia mer enn 400 handelsskip til denne piratvirksomheten.

Dette har vi (jeg) overhodet ikke blitt fortalt om i noe historiepensum. Der har vi (jeg) bare hørt om den nordamerikanske slavehandelen, som egentlig ikke var særlig imponerende. I motsetning til den nordafrikanske klarte ikke de euro-amerikanske slavehandlerne selv å skaffe slaver, men kjøpte dem av afrikanske leverandører.

Og når vi går til tallene, blekner den nordamerikanske slavehandelen i sammenligning med den nordafrikanske. Til Nord-Amerika kom det bare skarve 300 000 slaver. Det var til Brasil de fleste kom, mer enn 4 millioner. Men også disse tallene blir overgått av muslimske slavehandlere, som mellom 1500 og 1900 skal ha kjøpt og transportert fra Afrika og over Rødehavet så mange som 5 millioner afrikanske slaver.

Så hvorfor har vi ikke villet trekke frem dette som viser at Orienten var fullt på høyden med Vesten, ja, egentlig dyktigere, på dette feltet? Selvfølgelig på grunn av et kolonialistisk perspektiv.

Forresten, når det gjelder vitenskap: Også her er det behov for avkolonialisering: I dag er Snåsamannen og homeopati anerkjent som alternativ medisinsk vitenskap i Vesten.

Men hvordan forholder vi oss til ikke-vestlige alternative medisiner? På Filippinene skal det være lokale medisinmenn som kan fjerne kreftsvulster i de indre organer bare med hånden, og uten at det oppstår merker på huden. Disse blir uten videre stemplet som sjarlataner. Mens Snåsamannen har fått Kongens fortjenestemedalje.

Heldigvis er det mange, både i Norge og andre steder, som er villige til rette opp slike avsindige urettferdigheter. For eksempel den svenske Moira von Wright som i 1998 sa at «forestillingen om vitenskapelig tenknings overlegne posisjon rimer dårlig med likestillings- og demokrati-idealer

Eller Prio-forsker Ida R Birkvad, som ifølge Klassekampen uttaler at««Vi må ta inn over oss at de koloniale tenkemåtene som rådet i verden i over 400 år er til stede også i dagens maktstrukturer.» Hun mener det derfor blir feil å snakke om en riktig og universell kunnskap.»

Og i ytterste nød har vi Dag Herbjørnsrud hos forskning.no:

«I sum kan vi forstå avkolonialisering som avidologisering. Ønsket er et mer balansert og ikke-ideologisk fellespensum: En utvidelse av det eurosentriske fokus, som utviklet seg under den kalde krigen. En mindre mytologisk fremstilling enn narrativet om «den vestlige kultur», som ble til et nytt «forestilt fellesskap» etter Murens fall.»

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden