Kommentar

Selvsagt er humanister ubrukelige

I jobbene jeg har hatt, har jeg aldri fått det minste bruk for det jeg lærte på universitetet. Humaniora bør igjen bli forbeholdt en liten elite.

Man skulle tro at vi som har humanistisk utdanning, hadde en viss trening i å avsløre egne livsløgner. Det ser ikke ut til å stemme. Hver gang noen påpeker det åpenbare, nemlig at det ikke er bruk for oss i arbeidslivet, rykker vi i forsvarsposisjon.

Sist fortalte NHO og Kristin Skogen Lund helt riktig at det i Norge foregår en «pervers konkurranse om studenter». Når høyskoler og universiteter får betalt per studiepoeng, lønner det seg å tilby billige studier. Studentenes kortsiktige ønsker får forrang foran de langsiktige behovene på arbeidsmarkedet.

Velbegrunnede fordommer

Fra forsvarsposisjonen hører vi myter om humanisters fortreffelighet og hvilken viktig rolle de kan spille på andre arenaer enn der fagene opprinnelig var tiltenkt.

«Det kan virke som fordommene mot arbeidslivsrelevansen til humaniora og samfunnsfag fortsatt er litt for fremtredende», sier for eksempel kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Dagbladets Inger Merete Hobbelstad hevder at det er «en seiglivet fordom som særlig rammer humanister: At de sitter og sysler med unyttig fjas i syv år på statens regning, før de går ut i en semirelevant jobb der de ikke får bruk for diktanalysene sine».

UiO-rektor Ole Petter Ottersen ser ut til å mene at humanister er viktige for å skape et konkurransedyktig næringsliv.

Men faktum er at fordommene Røe Isaksen og Hobbelstad snakker om, er eksempler på fremragende bruk av hermeneutisk metode.

Noe en liten elite holdt på med

Historisk sett oppstod humaniora som noe en liten elite holdt på med, mens resten av befolkningen var ufrie og hadde nok med å brødfø seg selv.

Å spekulere om det sanne, det gode og det skjønne, eller å forfatte historiebøker, var aktiviteter som hadde egenverdi og ikke trengte å begrunnes gjennom sitt bidrag til samfunnsøkonomien. Slik bør det fortsatt være.

Hverken jeg eller noen andre foreslår å stenge ned humaniora-fakultetene. Vi bør alltid holde oss med folk som bringer den humanistiske kulturarven videre, driver med museumsvirksomhet og underviser.

Etter utdanningseksplosjonen og allmenngjøringen av høyere utdanning blir det imidlertid utdannet så mange humanister at de trenger en begrunnelse utover egenverdien.

Hei og takk for at du leser Minerva! Vi har nettopp lansert denne nettavisen som fra et borgerlig ståsted skriver om politikk, kultur og andre viktige saker. Det er billig å abonnere, 49 kr. i måneden, og du kan gjøre det her!

Aldri fått bruk for det jeg lærte

I noen land er humanioras eksistensberettigelse et mindre problem enn i Norge. Der er det gjerne viktigere hvilket universitet du har studert på, enn hva du har studert.

Hvis du har studert latin på Oxford, vet alle at du er en smarting, og at du trygt kan ansettes til å analysere aksjemarkedet. Det er ikke dermed sagt at latinen har gitt deg perspektiver som gir deg fordeler i jobben, bare at du generelt er flink til å ta inn og analysere informasjon.

Jeg har selv sittet på jobbintervju i Norge og klaget over hvordan man hos oss absolutt skal ha studert det samme som jobben går ut på. Men med statusen humaniora har her til lands, har det ikke vært lett å overbevise om at jeg er knivskarp bare fordi jeg har mastergrad i filosofi.

Og med arbeidsgivernes utgangspunkt har skepsisen jeg blir møtt med vært velbegrunnet. For i jobbene jeg har hatt, både i privat og offentlig sektor, har jeg aldri fått det minste bruk for det jeg lærte på universitetet.

En markedssvikt kan ikke påvises

Det forsikres ofte om at humanister sitter på en spesiell kompetanse, slik for eksempel Hobbelstad gjør når hun skriver at innovasjon og kreativitet kan stimuleres av utenfrablikk på seg selv og sitt eget samfunn.

Jeg savner imidlertid konkrete eksempler på hva dette skal være for noe. Er det min innsikt i Heideggers værensanalyse som vil gjøre meg til en kløpper på å selge forsikringer? Er det alt jeg kan om Platon, som vil gjøre meg i stand til å fortelle hva som er godt lederskap og teamarbeid?

Sannheten er at humanister ikke sitter på mystiske innsikter som er ukjente for folk som ikke har studert humaniora. Å påstå noe annet representerer en overvurdering av humanistene og en undervurdering av alle som ikke tilfeldigvis måtte lese Aristoteles da de var i begynnelsen av tjueårene.

Dersom det var annerledes, ville det være fullt av humanister i jobber utenfor forskning og utdanning for lenge siden. Det lar seg overhodet ikke påvise at det ligger noen markedssvikt i veien for humanistene her.

Ett fakultet, færre studieplasser

Løsningen på humanioras ukomfortable stilling i det moderne masseutdanningssamfunnet er at faget finner tilbake til sin plass som en aktivitet forbeholdt en liten elite. Bare slik kan vi få hevet fagene fra dagens lavstatus, og en hel del unge mennesker vil unngå å kaste bort ungdomsårene på noe de egentlig ikke brant for, og som gir dem en dårligere stilling i arbeidslivet for all fremtid.

I et land på Norges størrelse trenger vi bare ett humaniorafakultet. En innskrenking i antall studieplasser vil også gjøre det mulig å heve nivået på studiene betraktelig. I tillegg bør det innføres krav om å beherske et andre fremmedspråk for å bli uteksaminert fra humaniora. En master i filosofi som hverken snakker fransk eller tysk, er en stakkarslig figur, litt som en realfagsutdannet som ikke kan matte.

Hvis det igjen ble noe eksklusivt, ville en humaniorautdannelse bli et tydelig signal på at du faktisk er intelligent og i stand til å beherske en lang rekke oppgaver. Alternativet er at vi fortsett som nå, og da forblir humaniora en lavstatusutdanning som gir en keitete inngang til arbeidslivet.

Les også Jan Arild Snoens artikkel om overutdanning fra 2010. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden