Kommentar

Selvsentrert maktspill om Brexit

Corbyns strategi handler om å komme til makten og få statsministeren, ikke om å løse den gordiske knuten Brexit, skriver Ingebjørg Sofie Larsen.

Bilde: Chatham House/Wikipedia. CC BY 2.0.

Akkurat når man håper at den politiske eliten skal ta ansvar, er både Toryene og Labour fullt opptatt med et spill om makt.

Theresa May er blitt selve symbolet på lederen som biter seg fast i sjefsstolen samme hvor dårlig det går. Gårsdagens avstemning om mistillit ble nok et bevis på det:

May håpet på å få to tredjedeler av Toryene på sin side. Det greide hun ikke. Hun vant med 200 mot 117 stemmer – akkurat overbevisende nok til å bli sittende en stund til.

Hva May skal greie å oppnå på de få ukene med tid hun har kjøpt seg, er likevel uklart. Nå gjør hun et nytt forsøk på å forhandle med Brussel, før hun omsider må ta avtalen med til parlamentet før den endelige fristen i januar. Men det hele virker dødfødt: EU kommer ikke til å gi mer. Det har EU-toppene vært tydelige på.

Neste uke er det 100 dager til britene – etter planen – skal være ute av EU. Det er nå klart at det vil skje enten uten en avtale – eller med den avtalen som Theresa May har forhandlet frem. Det eneste scenariet hvor det er sannsynlig at EU vil gi britene utsettelse, er ved en ny folkeavstemning. Nye innrømmelser i forhandlinger kommer ikke til å komme.

Idet tiden er i ferd med å renne ut, burde det være tydelig for alle hvilken gordisk knute Brexit er – også for dem som i det lengste har håpet på en avtale som på en akseptabel måte reflekterer det som det britiske folket har stemt på.

Det finnes rett og slett ikke noe kinderegg som kombinerer de tre tingene britene trenger: Å komme seg ut av tollunionen og av EU-domstolens klør; ingen hard grense i Nord-Irland – og EUs tilslutning til en avtale.

Mays avtale prøver i stedet å få tauet til å holde selv om knuten ikke lar seg løse helt. Men støtten til denne linjen er minimal, og motstandere på alle sider står steilt på at knuten må opp.

Etter hvert som klokken tikker mot Brexit, blir også opplevelsen av politisk kaos tydeligere: Akkurat når man håper at den politiske eliten skal ta ansvar, er både Toryene og Labour fullt opptatt med et spill om makt.

Labours strategi handler om å komme til makten og få statsministeren, ikke om å løse den gordiske knuten.

At de som ønsker «hard Brexit», med Jacob Rees-Mogg og Boris Johnson i spissen, driver med maktspill, vet vi allerede. Det er det ingen grunn til å tro at de vil slutte med, selv om de tapte avstemningen om mistillit. Deres agenda har handlet om å bruke misnøyen med avtalen – med enhver avtale – til å fremme sin egen posisjon som folkeavstemningens egentlige forsvarere.

Fordi Toryene er så splittet som de er, ligger imidlertid mye av makten i derfor i Jeremy Corbyns hender. Hvordan bruker han den?

Labour går i likhet med Rees-Mogg og Johnson mot Mays avtale. Han insisterer fortsatt på kinderegget. Selv sier Jeremy Corbyn at målet for Labour er nyvalg, for deretter å komme til makten og forhandle med Brussel om en ny avtale.

Med tre måneder igjen og EUs krystallklare budskap om at denne avtalen er den eneste mulige avtalen, er det en ren bløff. Labours strategi handler om å komme til makten og få statsministeren, ikke om å løse den gordiske knuten. Det skjer i en situasjon der spørsmålet om man selv kan bli statsminister burde være milelangt bak spørsmålet om potensielt økonomisk og politisk kaos i Storbritannia.

På hver sin kant har May og Corbyn, som ledere av landets to største partier, faktisk et ansvar for å sørge for at britene havner i en situasjon det er mulig å leve med.

Også May ble beskyldt for å drive med maktspill – å ville bli sittende for enhver pris – da hun valgte å utsette avstemningen i parlamentet fordi det var tydelig at hun ville tape. Men igjen: det er tre måneder igjen. May vet selv hvor vanskelig det har vært å forhandle frem den avtalen som foreligger nå. En situasjon hvor hun går av, de konservative må velge ny leder i hui og hast, og en vaklende Labour-ledelse som går inn for nyvalg uten å vite hva de selv vil, er selve oppskriften på no deal.

Det kan likevel bli realiteten når avstemningen faktisk skjer i januar. Men det kan knapt kalles et maktspill å bruke så mye tid hun har tilgjengelig på å få avtalen gjennom.  

Den tiden bør også Jeremy Corbyn bruke. På hver sin kant har May og Corbyn, som ledere av landets to største partier, faktisk et ansvar for å sørge for at britene havner i en situasjon det er mulig å leve med.

May på sin side har allerede tatt det ansvaret: igjen og igjen har det vist seg at rebellene i hennes eget parti ikke har stor nok oppslutning hverken i folket eller i parlamentet, så å forsøke å hindre no deal er i grunnen det eneste hun kunne gjøre som kan sies å være i landets interesse totalt sett.

I stedet for å håpe på å bli statsminister, bør Corbyn gjøre ett av to: erkjenne at Mays avtale var det beste man fikk til, og som følge av det faktisk stemme for den; eller gå inn for ikke bare nyvalg, men også ny folkeavstemning. Begge deler vil på hver sin måte være å ta ansvar i noe som faktisk er en krisetid.

En ny folkeavstemning løser heller ikke den gordiske knuten – men om folket, slik meningsmålingene antyder, skulle ha skiftet mening, vil det i stedet kutte den rett av, akkurat som Alexander den store gjorde i legenden.

Å fortsette å snakke om nyvalg for å få til en bedre avtale, tre måneder før Brexit er et faktum, er i beste fall en desperat drøm om å bli statsminister – på bekostning av et folk i politisk kaos.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden