Mediekritikk

Sensur i Norge

Selv om mediene ikke er upartiske, hjelper det lite med syting fra dem som har avvikende meninger.

Selv om mediene ikke er upartiske, hjelper det lite med syting fra dem som har avvikende meninger.

Klassekampen intervjuet onsdag noen «avvikere» som klaget over sensur i norsk offentlighet i lys av debatten omkring Fritt Ords pris til Nina Karin Monsen, som deles ut i dag. Jeg er også intervjuet, og avviser at avvikende meninger sensureres. Klassekampen har bare hatt plass til noen få utdrag av en lang samtale. Siden dette er en problemstilling jeg ganske ofte spørres om, bruker jeg denne anledningen til  mer omfattende refleksjoner.

Portvokterne

La meg først kvittere ut sensur-begrepet. Det er ingen menneskerett å slippe til i media. Det må være opp til redaksjonene å vurdere hvem som skal intervjues eller få spalteplass, uten noe som helst krav til «kvoter». (Det er mulig å stille andre krav til NRK, som er finansiert av skattepenger, men jeg lar den debatten ligge). Med de nye nettbaserte mediene finnes det også flere kanaler enn noen gang til å få gitt uttrykk for egne meninger. Om man blir hørt – og tatt på alvor – er en annen sak.

Den viktigste klagen fra «avvikerne» er at de ikke slipper til, primært i debatt- og kronikk-spaltene i papirmedia, men også som debattanter i eteren eller som intervjuobjekter og kommentatorer.

Det er vel dokumentert at redaktører og journalister i mainstreammedia (MSM) ligger betydelig til venstre for gjennomsnittet i befolkningen. Særlig påfallende er den nesten totale mangelen på FrP’ere. Jeg har lenge hevdet at ståstedet til dem som bestemmer hva som fortjener spalteplass har en betydning. Vår egen måte å se verden på vil påvirke hva som ses på som interessante, kvalifiserte og viktige meninger. Arbeidet i Minervas redaksjon er også preget av dette.

Denne impulsen motvirkes av to forhold. For det første er mange portvoktere klar over sine egne fordommer, og forsøker å kompensere for dem. Andre mener derimot at de er 100 prosent objektive og fair, og ikke behøver å tenke på slikt.

Avvikere kan være journalistisk interessante

For det andre leter mange portvoktere aktivt etter alternative stemmer, ikke bare for å balansere, men fordi det er journalistisk interessant. Som jeg sa til Klassekampen tror jeg at jeg slapp mer til i MSM under den amerikanske presidentvalgkampen i fjor nettopp fordi jeg hadde et avvikende perspektiv, sympatisk innstilt til republikanerne og McCain som jeg var.

Mange som er kritisk til innvandringspolitikken klager på at de ikke slipper til. Det kan nok stemme, men det er i så fall like mye fordi det er så mange av dem! Det var trolig vanskeligere å slippe til i slutten av forrige århundret, da synet på «våre nye landsmenn» blant elitene var mer kompakt positivt, men i de senere år kan jeg ikke skjønne annet enn at både innvandringskritiske og islam-kritiske stemmer har sluppet til i høy grad. Det samme gjelder de som forsvarer islam, også dens politisk ukorrekte manifestasjoner.

At kritikerne også har innflytelse har vi sett i vinter. Regjeringens tilbaketog i blasfemiloven er riktignok en minst like stor seier for MSM, som engasjerte seg entydig på ytringsfrihetens side, men nederlaget i hijab-saken kan ikke skrives på samme konto.

Klimaskeptikerne drukner

Derimot er det blitt færre klimaskeptiske stemmer i det offentlige ordskiftet, og generelt oppfører mediene seg som pådrivere for en mer ambisiøs miljøpolitikk. Jeg tror at en del av dette skyldes at det faglige grunnlaget for teorien om den globale oppvarmingen er blitt sterkere. En annen grunn er en generell tilbøyelighet til å bedrive elendighetsjournalistikk. Kriser og katastrofer selger trolig aviser, og da kan dette være et fornuftig valg rent kommersielt.

Men jeg tror også at redaksjonene har en aktiv agenda, som fører til at de legger langt mer vekt på dem som avviker på den alarmistiske siden av FNs klimapanel fremfor dem som mener IPCC går for langt. Journalistene stiller sjelden spørsmålstegn ved det Al Gore kommer med, og den sterke faglige kritikken av Stern-rapporten er nesten totalt fortiet i norske medier.

En motvekt på klimaområdet utgjøres av nettstedet forskning.no, som også dekker forskning som peker i en annen retning.   For dette har riktignok forskning.no fått mye kritikk fra den politiske korrekthets fanebærere, som følger Gro Harlem Brundtlands motto om at det er umoralsk å tvile.

Som det som muligens kan betegnes moderat klimaskeptiker har jeg sluppet til både igjennom min egen spalte i E24 og på leserinnlegg- og redaksjonell plass i Aftenposten. Også andre skeptikere slipper til, selv om jeg vet at mange av dem ofte blir refusert. Samtidig ser jeg at det som faktisk slipper igjennom av kritikk er ujevnt i kvaliteten. Jeg tror Aftenpostens miljøjournalist Ole Mathismoen, som jeg flere ganger har kritisert i denne spalten, er ærlig når han hevder at den kritikken avvisen mottar gjennomgående har slett faglig kvalitet.

Adgang, toleranse og respekt

Mange med politisk ukorrekte standpunkter synes å forlange ikke bare å bli hørt, men også respekt for sine meninger. Det gjelder for eksempel Nina Karin Monsen. For meg har det aldri vært et naturlig krav, noe som nok skyldes at mine standpunkter også i tidligere tider har vært mindretallsstandpunkter.

For andre, særlig de som forfekter tradisjonelle standpunkter gjerne knyttet til religion, er det tungt å svelge at deres tidligere dominerende standpunkter nå er kommet i mindretall, og av mange ikke engang oppfattes som stuerene. Der jeg vokste opp ble ateister nedlatende omtalt som «fritenkere» (for et fantastisk fint ord, syntes nå jeg), og det var opplest og vedtatt at homofili var «unaturlig», samfunnsskadelig, syndig etc. De samme kreftene som helt til begynnelsen av 1970-tallet sørget for at homofili var ulovlig her i landet, ikler seg nå den forfulgtes kappe og forlanger respekt for sine standpunkter.

Ludvig Nessa sa for eksempel til Klassekampen: «Homofili er opplagt perverst og naturstridig. Men det er ikke mulig å hevde disse standpunktene i offentligheten uten at du blir uthengt i media».

Men slike standpunkter fortjener å bli sterkt imøtegått. Standpunktene fortjener dagslys – de må tolereres, men ingen hederspris. Riktignok er Nina Karin Monsen ikke riktig så krass i sin kritikk av homofile, men dersom hun hadde fått Fritt Ords pris bare for sine synspunkter på dette området, hadde jeg ikke støttet tildelingen. Monsen er langt mer mangfoldig og dypere enn det, (se en tidligere bloggpost), selv om det kan innvendes at Francis Sejersteds omtale av henne som «gjennomreflektert» i noen  tilfeller kan synes vel sjenerøs.

Steinar Lem døde nylig, etter et livs kamp for mørkegrønne og anti-materialistiske verdier som jeg er diametralt uenig i. På slutten hevdet han at han ikke kunne ha stått frem med sine sterkt islam-kritiske meninger dersom han ikke visste at han snart skulle dø. Jeg tror ikke det stemmer. Det er mange år siden Lem brøt en barriere her. Lem betalte en pris for det, siden hans omgangskrets fra miljøengasjementet trolig er på motsatt side i innvandringsdebatten. Men negative reaksjoner fra omgivelsene, også tradisjonelle allierte, er en pris frie sjeler må betale. Freedom ain’t free.

Når Steinar Lem nesten mistet jobben for sine standpunkter, er jeg heller ikke villig til å kalle det sensur. Han var ansatt for å fronte Framtiden i Våre Henders synspunkter, og var helt til sin død den som sterkest var assosiert med denne organisasjonen i folks bevissthet. Da blir det problematisk å samtidig engasjere seg med slik styrke i et helt annet sakskompleks.

Lem forsøkte aldri å gi inntrykk av at han i denne saken talte på vegne av FIVH, men jeg forstår at hans arbeidsgivere syntes dette var vanskelig, akkurat som at jeg forstår at Lem syntes at det var ille at hans betalte arbeid skulle forhindre ham i å engasjere seg i en sak han syntes ble viktigere og viktigere. Resultatet ble vel et slags kompromiss som ingen var helt fornøyd med, men begge parter kunne leve med.

Ludvig Nessa peker i Klassekampen på at siden han ble avsatt som prest, er det opplagt sensur i Norge. Men det er ikke slik at en arbeidstaker fritt kan definere sin jobb og nekte å utføre enkelte arbeidsoppgaver, slik Nessa og Børre Knudsen gjorde. Jeg har respekt for at disse to fulgte sin overbevisning og betalte en høy pris for det, men dette er ikke sensur.

Hard mot de harde …

Folk som fremfører upopulære meninger må regne med kritikk, men bør skånes for hets. En god regel kan være at man må regne med å møtes med samme stil og hardhet som man selv anvender i debatten. Nina Karin Monsen er for eksempel temmelig krass, og derfor har jeg ikke veldig sympati med henne når klager over at hun er utsatt for sjikane. Nessa og Knudsen bruker enda sterkere virkemidler, og må derfor tåle å bli «uthengt». Andre debattanter har en mer forsiktig stil, og bør møtes på samme måte.

Selv kan jeg også være krass i stil, selv om det varierer etter hvem jeg kritiserer og gjennom hvilket medium. Derfor aksepterer jeg også at sterke ord brukes mot meg. Likevel synes jeg at tonen som ofte preger miljø- og innvandringsdebatten er uheldig – skjellsord bringer ikke debatten videre.

Som mediekritiker må jeg også godta at andre pirker på det jeg synes er uvesentlige unøyaktigheter i mine egne tekster.

Kvalitet vinner frem

Det er lett å skrike opp om sensur og «dårlig gjort» når man blir refusert. Trolig ville de som skriker ha mer nytte av å se litt mer kritisk på kvaliteten i egen argumentasjon og faktagrunnlag.

Mitt beste råd til dem som føler at de ikke slipper til er å slutte å syte, enten nå sytingen er godt eller dårlig forankret. Saklig argumentasjon med et solid faktagrunnlag slipper som regel forbi en eller annen av portvokterne.

Kanskje må de politisk ukorrekte være bedre enn dem som svømmer med strømmen, men løsningen på det er ikke selvmedlidenhet, men faktisk å være bedre enn de andre.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden