Ideer

Sensur som «toleranse»

Det mest kjente offeret for lover mot såkalt  «hate-speech », hatefulle ytringer, er den nederlandske politikeren Geert Wilders. Men disse lovene, som florerer i Europa, utgjør en stor fare mot ytringsfriheten i den vestlige verden.

Det mest kjente offeret for lover mot såkalt  «hate-speech », hatefulle ytringer, er den nederlandske politikeren Geert Wilders. Men disse lovene, som florerer i Europa, utgjør en stor fare mot ytringsfriheten i den vestlige verden.

I 1670 skrev den nederlandske filosofen Baruch Spinoza et kraftfullt forsvar for ytringsfrihet og tankefrihet. Spinoza mente at ytringsfrihet er en universell rettighet som ingen skal kunne fratas, og han konkluderte med at:  «Og slik er det enhver autoritet som påtvinger seg sinnet anses som tyrannisk. » Han argumenterte også for at ytringsfrihet er nødvendig for at mennesker av forskjellige trosretninger og raser kan leve fredelig sammen i et mangfoldig samfunn. Som eksempel brukte han 1600-tallets Amsterdam,  «hvor fruktene av denne tankenes og meningenes frihet kan skues i byens store fremgang, og som alle folkeslag kan bevitne med sin beundring. I denne blomstrende republikken, denne edle byen, lever menn fra alle nasjoner, trosretninger, og sekter sammen i den største harmoni. »

I dagens Europa er ikke Spinozas ideer glemt, så mye som snudd på hodet. Flerkulturalismen har gitt grobunn for en konsensus på tvers av Europa, hvor man mener at toleranse og fredelig sameksistens krever en begrensning av ytringsfriheten, heller enn dens beskyttelse. Dette har ført til en oppblomstring av lover som kriminaliserer ytringer som anses som  «hatefulle » eller bare  «nedsettende » mot medlemmer av visse religioner, etnisiteter, nasjoner eller raser.

EU vedtok nylig en rammeplan som forplikter alle sine 27 medlemsland til å gjøre hatefulle ytringer ulovlig.

Det mest kjente offeret for lover mot såkalt  «hate-speech », hatefulle ytringer, er den nederlandske politikeren Geert Wilders. Han er for tiden tiltalt for å ha fornærmet Islam og oppfordret til hat og diskriminering mot muslimer; i 2009 ble han, absurd nok, nektet adgang til Storbritannia på grunn av sine synspunkter. Men rettssaken mot Wilders er langt fra enestående. I Storbritannia ble ateisten Harry Taylor, som har  «fornuft og rasjonalitet » som fanesak, dømt til fengsel i seks måneder og forbydd å dele ut  «støtende materiale ». Han ble dømt for å ha lagt igjen satiriske karikaturtegninger av Jesus, paven og Muhammed i et bønnerom på John Lennon Airport i Liverpool. I følge juryen forårsaket karikaturene  «hensiktsmessig trakassering, uro og engstelse forverret på bakgrunn av religion. » I Belgia ble det selverklærte kvasifascistiske partiet Vlaams Blok (nå Vlaams Belang) dømt for rasisme i 2004. I Danmark, hvor man ofte legger mer vekt på ytringsfriheten enn andre steder i Europa, har mer enn 40 personer blitt dømt for hatefulle ytringer siden 2000.

Dersom ofre for lover mot hatefulle ytringer i Europa skulle snu seg til de mangfoldige menneskerettighetskonvensjonene signert av europeiske stater for beskyttelse, så vil de se at det ikke er mye hjelp å hente. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har bestemt at hatefulle ytringer ikke er beskyttet av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og den samme domstolen har også bifalt beslaglegging og sensur av  «blasfemiske » filmer og bøker som støter enkelte religioner. Domstolen skiller mellom ytringer som er  «unødvendig støtende » eller som har som mål å  «ødelegge andres rettigheter », og uttrykk som  «bidrar til spørsmål som ubestridt gagner offentlige interesser » – en håpløst vilkårlig standard som gjør nettopp den domstolen som skal vokte ytringsfriheten, til den absolutte sensor.

EU vedtok nylig en rammeplan som forplikter alle sine 27 medlemsland til å gjøre hatefulle ytringer ulovlig. Dette gjør det til og med umulig for et enstemmig parlament å avskaffe eller lempe på sine lover mot  «hate-speech ». Det hadde vært nærliggende å tro at EUs egen vakthund, Byrå for grunnleggende rettigheter, ville være på krigsstien i lys av en slik utvikling, men den gang ei: byrået  «stiller seg meget positive » til rammeplanen og driver aktiv lobbyvirksomhet for nye lover innad i EU som vil utvide lover mot hatefulle ytringer til å romme seksuell legning og kjønnsidentitet.

Menneskerettighetsorganisasjoner er positive til lover mot  «hate-speech » delvis fordi menneskerettighetskonvensjoner i regi av FN i stor grad bidro til at de ble anerkjente og spredte seg globalt. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (ICCPR) anerkjenner ytringsfriheten, men sier også at  «ethvert forsvar av hat mot nasjoner, raser eller religioner som innebærer oppfordring til diskriminering, fiendtlighet eller vold skal forbys ved lov. »

Slik lyktes en koalisjon av totalitære sosialiststater og land fra den tredje verden i å gjøre en menneskerettighetskonvensjon til et verktøy for sensur.

I det første utkastet, fra 1947, ble det bare nevnt oppfordring til vold — allment anerkjent som godkjent grunn til å begrense ytringsfriheten — men Sovjetunionen, Polen og Frankrike ville ha med oppfordring til hat også. De fleste vestlige land motsatte seg dette; USAs representant, Eleanor Roosevelt, knapt en liberal å regne, kalte forbudet mot oppfordring til hat  «ytterst farlig. » Storbritannia, Sverige, Australia, Danmark og de fleste andre vestlige demokratier var imot å gjøre ytringsfrihet ulovlig. De mente at fanatisme heller burde motvirkes med åpen debatt.

Men disse innvendingene gjorde lite inntrykk på majoriteten av FNs medlemsland — Saudi Arabia hevdet at vestens  «tillit til menneskets intelligens kanskje var litt overdrevet » — og ordlyden  «oppfordring til hat » ble altså beholdt. Slik var det en koalisjon av totalitære sosialiststater og land fra den tredje verden, hvorav mange diktaturer, lyktes i å gjøre en menneskerettighetskonvensjon til et verktøy for sensur.

Men ting skulle bli verre. I 1965 vedtok FN sin rasediskrimineringskonvensjon (CERD). Denne pålegger land å gjøre  «all spredning av ideer basert på en rases overlegenhet eller rasehat [og] oppfordring til rasediskriminering » ulovlig. Nok en gang stod vesten overfor sosialiststater og land fra den tredje verden med tvilsomme forhold til menneskerettigheter. Og nok en gang kom vesten til kort. Slik var det at staten, i menneskerettighetenes navn, ble tildelt ansvaret ikke bare for å sørge for likhet for loven, men også for å utrydde rasediskriminering gjennom lovgivning. Det er ikke overraskende at et slikt verktøy for undertrykkelse appellerte til de totalitære regimene bak jernteppet. De hadde allerede erfaring med å kvitte seg med  «uønskede » synspunkter gjennom systematisk sensur, eller også gjennom gulager hvis det var nødvendig.

Til tross for sine innvendinger har de fleste vestlige stater ratifisert både ICCPR og CERD, og europeiske land fra Østerrike til Sverige har begrenset ytringsfriheten.

Selv FNs egen vokter av ytringsfriheten, deres spesialrapportør på ytringsfrihet, gikk ut offentlig og fordømte både Muhammed-tegningene og Geert Wilders film Fitna.

FNs innsats for å utrydde hatefulle uttrykk er pågående. I 1989 kritisert flere medlemmer av FNs rasediskrimineringskomité Frankrike for at de tillot utgivelsen av Salman Rushdies Sataniske vers, fordi de mente at boken oppfordret til  «rasehat ». Selv FNs egen vokter av ytringsfriheten, deres spesialrapportør på ytringsfrihet, gikk ut offentlig og fordømte både Muhammed-tegningene og Geert Wilders film Fitna. I mer enn ti år har de islamske statene i OIC arbeidet for å gjøre såkalt  «sverting av religion » ulovlig; deres seneste utspill var en konvensjon som skulle ta for seg  «nettkriminalitet », herunder også støtende innhold på internett. Hvorfor fokuserer OIC på nettkriminalitet? Fordi de europeiske landene gjorde hatefulle uttrykk på internett ulovlig i 2003, og OIC regner med at det blir vanskelig for europeerne å motsette seg agendaen deres uten å virke hykleriske (og ikke minst islamofobiske). Lover mot hatefulle uttrykk har spredt seg fra Europa til Canada, New Zealand og Australia. Derfor er USA det eneste vestlige landet som har tilstrekkelig tiltro til sine borgere til at de lar dem uttrykke seg fritt.

Lovene mot hatefulle uttrykk som florerer i Europa, utgjør en stor fare mot ytringsfriheten i den vestlige verden. Ikke bare står de i veien for individets grunnleggende rettighet til å si hva de mener selv om det støter andre, men de er iboende vilkårlige og åpne for misbruk. Tolkningen av hvilke uttrykk som er  «hatefulle » eller  «nedsettende » er høyst subjektiv; en ateist og en sterkt troende vil trolig ikke være enige om hvor grensen for religiøs satire går. Og i en tid preget av identitetspolitikk, hvor man blir oppfordret til å se på seg selv som medlem av en religiøs, etnisk eller rasegruppering med spesielle rettigheter heller enn borgere som er like for loven, har  «rasisme » og  «hat » blitt tolket stadig bredere.

I tillegg er spørsmålet om hvilke grupper som burde få beskyttelse mot hatkriminalitet avhengig av politiske faktorer. Under den kalde krigen kom den største trusselen mot vesten og verden som sådan, ikke fra en oppblomstring av rasistisk fascisme, men fra totalitær sosialisme. Men allikevel kunne en fremtredende dansk sosialist si i 1973 at  «for at arbeiderne skal leve, må de drepe kapitalistene. For at arbeiderklassen skal kunne ta makten, må de sende borgerskapet til sin død ». I dag er kommunisme og doktrinær sosialisme nesten dødt i de fleste europeiske land. Men kommunismens endelikt ble ikke oppnådd gjennom å forby ideologien; det ble blant annet oppnådd gjennom en kraftig idékrig som overbeviste folk om at kommunismen ikke ville fungere og at den var ekstremt farlig.

Det finnes ingen klare bevis for at lover mot hatefulle uttrykk hjelper til å skape høyere toleranse.

Holocaust lå fortsatt friskt i minnet hos dem som skrev 50- og 60-tallets konvensjoner mot hatefulle ytringer i FN, og minnene om nazistenes ugjerninger bidro til at de fikk vedtatt disse konvensjonene. Argumentet var at en slapp holdning til nazipropaganda hadde banet veien for at nazistene kom til makten, og videre for utslettelsen av flere millioner jøder. Men å rettferdiggjøre lover mot hatefulle uttrykk på bakgrunn av holocaust, er å ignorere flere viktige poeng. Det mange ikke vet er at Weimar-republikken ikke stilte seg likegyldige til nazipropaganda; flere nazister ble dømt for antisemittiske ytringer. En av de som gikk hardest ut mot jøder i den tiden var Julius Streicher, redaktør for den nazistiske avisen Der Stürmer; han ble dømt to ganger for å forårsake  «angrep mot en religion » med sine sterkt antisemittiske taler og artikler. Selv Hitler fikk forbud mot å tale offentlig i flere områder i Tyskland i 1925. dette hindret på ingen måte Streicher i øke opplaget til Der Stürmer, eller Hitler fra å ta makten. Rettssaken og forbudene bidro bare til mer publisitet, og Streicher og Hitler klarte å gjøre seg selv til ofre.

Og kanskje viktigere er det at når nazistene kom til makten 1933, avskaffet de ytringsfriheten. Nazipropaganda ble sannhet, og kunne ikke trosses, gjøres narr av, eller utfordret av andre synspunkter eller informasjon. Et slikt monopol på  «sannhet » er umulig i et samfunn der ytringsfriheten står helt fritt, og hvor all informasjon og alle synspunkter er oppe til offentlig debatt. Mens Tyskland ble hjernevasket til å hate jøder og godta holocaust, så klarte deres protestantiske brødre i Danmark å redde de fleste av sine jøder — Danmark hadde fri presse frem til de ble okkupert i 1940.

Ved å styrke et aktivt sivilt samfunn, kan man si at ytringsfriheten har sin egen sikkerhetsventil mot hat, propaganda og rasisme. Det finnes ingen klare bevis for at lover mot hatefulle uttrykk hjelper til å skape høyere toleranse overfor andre raser eller religioner, eller at de bidrar til å utslette rasisme. Og det er i begge tilfeller en både nedlatende og undertrykkende myndighet som antar at den vet hva slags synspunkter og informasjon dets borgere kan betros med. Det å tillate rasister og fremmedfiendtlige å si hva de mener, betyr ikke at det offentlige bifaller det de sier, akkurat som det å ikke gjøre utroskap ulovlig betyr at staten bifaller det. Rasisme, religiøst hat og homofobi kan, og må, bekjempes ved en åpen og uhemmet debatt. En overlevende etter Holocaust, Elie Wiesel, sa at når man står overfor slikt åpenbart hat er  «likegyldighet ikke et alternativ. » Det er helt klart mulig, og moralsk nødvendig, at man hører på hans råd uten at man tyr til tvang og tankekontroll.

I USA forhindrer den første grunnlovsendringen lover mot hatefulle uttrykk. Dette har                  ikke hindret, man trolig bidratt til nedgangen i rasisme.

I USA forhindrer den første grunnlovsendringen lover mot hatefulle uttrykk. Dette har ikke hindret, man trolig bidratt til nedgangen i rasisme. Ku Klux Klan er ikke lenger en dominerende kraft i sørstatspolitikken. I 1958 syntes 4 prosent av befolkningen at ekteskap mellom svart og hvite var greit; i 2007 syntes 77 prosent at det var greit. En undersøkelse av Pew i 2010 viste at det store flertallet svarte og hvite mente at deres verdier hadde blitt mer like i løpet de siste ti årene, og at flere svarte mener at det ikke er rasisme som er årsaken til at flere svarte ikke kommer seg frem i verden, men at det heller er et spørsmål om den enkeltes oppførsel og innstilling.

Når det kommer til religiøs toleranse skiller USA seg også ut. Ifølge en undersøkelse gjort av Financial Times i 2010, er 70 prosent av franskmenn og 57 prosent av briter for å forby burka, sammenlignet med bare 33 prosent av amerikanere. Denne toleransen blant amerikanere stammer nok ikke fra sympati for ideologien bak burkaen, som har ført til at mange amerikanske soldater har blitt drept i Afghanistan. Amerikanerne mener heller at farene ved å la staten regulere religiøse uttrykksmåter langt på vei overstyrer de usikre fordelene ved det.

Selv om den kanskje ikke er perfekt, så er den amerikanske fremgangsmåten en bekreftelse på Spinozas tro på at ytringsfrihet er et mangfoldig samfunns oksygen. Samtidig er den europeiske satsningen på lover mot  «hate-speech » uforenelig med de verdiene fra opplysningstiden som de fleste europeere liker å tro at deres land holder på.

  • Jacob Mchangama er sjefsjurist for CEPOS, han forleser i internasjonale menneskerettigheter ved Universitet i København, og var med å grunnlegge Fri Debat, et danskbasert nettverk for ytringsfrihetens beskyttelse. Denne artikkelen utkom opprinnelig i National Review, 19. juli 2010.

Oversettelse ved Jon Inge Ringstad. Ingressfoto: Commons/GNU.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden