Bygdevekst lettere sagt enn gjort

Senterpartiet kjemper mot sentraliseringen, men i de åtte årene partiet satt i regjering fortsatte nettoutflyttingen fra mindre sentrale kommuner.

Publisert   Sist oppdatert

Denne kommunevalgkampen vil, som vanlig, domineres av rikspolitiske saker, men med lokal variasjon. I år er særlig bompengestriden viktig i mange kommuner.

Senterpartiets viktigste kampsak er motstanden mot sentralisering, og de markerer nå dette også på samferdselssektoren, og tråkker dermed inn i bompengestriden. Senterpartiet vil ta tolv av de seksti milliardene som staten, ifølge Nasjonal Transportplan, skal bruke fra 2019 til 2029 på såkalte byvekstavtaler til noe de har døpt bygdevekstavtaler. De vil altså ta penger fra byområdene for å gi til utkanten, for å bedre infrastrukturen der.

Som Trine Eilertsen påpeker i Aftenposten mandag:

«Slik skaper partiet inntrykk av at byvekstavtalene er etablert for å få byene til å vokse, på bekostning av bygdene. Da hjelper det lite at Raymond Johansen og de andre bypolitikerne insisterer på at avtalene er kommet i stand for å håndtere en vekst som uansett kommer.»

Byvekstavtalene er altså motivert av at byene uansett vokser, og at infrastrukturen må følge med. For Senterpartiet er rekkefølgen annerledes. Infrastrukturen må bygges ut for å oppmuntre vekst i distriktene.

Vi legger her til side spørsmålet om hvor statens penger egentlig flyter, som jeg skrev nærmere om i min lange artikkel om nye og gamle konflikter mellom by og land, publisert på nett for et par uker siden.

Flyttestrømmene god indikator

La oss heller se på hvordan det gikk med sentraliseringen under Stoltenberg, da Senterpartiet satt åtte år i regjering, og Solbergs hovedsakelig blå regjeringen, der vi har data for de første fem årene.

Innenlands flytting mellom utkant og sentrale strøk er en god indikator for sentralisering. Fra i fjor har Statistisk Sentralbyrå delt kommunene inn i seks kategorier, og de har flyttedata etter denne inndelingen tilbake til 1994, som vises i figuren.

Gruppe 1 er de åtte mest sentrale kommunene, og gruppe 6 er de minst sentrale – i alt 101 kommuner. I gruppe 1-4 er det mellom 0,9 og 1,4 millioner mennesker i hver, mens gruppe 5 har under en halv million, og gruppe seks bare drøye 172.000.

Figuren viser antall personer. Hadde vi brukt prosent, ville fraflyttingen i særlig de minst sentrale kommunene fremstått som større, men i denne sammenheng er vi opptatt av utviklingen over tid.

Små endringer i utkanten

Vi finner ingen merkbar forskjell for de minst sentrale kommunene mellom de to periodene, og figuren viser en jevn utflytting.

For de nest minst sentrale i gruppe fem er det en viss reduksjon i utflyttingen i Stoltenbergs første periode, og en liten økning i hans andre, som har fortsatt under Solberg. Men nivået under Solberg er omtrent som i Stoltenbergs første periode. Samlet kan vi oppsummere med at utflyttingen fra den drøye halvparten av kommunene som er minst sentrale ikke har vært tydelig forskjellige under de to regjeringene.

Flere til de mest sentrale

For de mest sentrale kommunene svinger nettotilflyttingen ganske kraftig, med et kraftig fall i det andre hele året som Stoltenberg satt ved makten, og et lavt nivå ut perioden, etterfulgt av kraftig vekst i Solbergs første tre år, med etterfølgende fall. (Oslo har hatt innenlandsk nettoutflytting i de fleste år etter 2008, men kompenserer med stor nettoinnvandring).

Dersom vi regner med en forsinkelseseffekt av politiske tiltak, kan 2006 tilskrives den ikke-sosialistiske regjering før Stoltenberg, men i så fall må også den sterke økningen i 2014 tilskrives den regjeringen Senterpartiet satt i.

Flere fra de middels sentrale

Den sterkeste tilflyttingen har kommunegruppe 3, altså litt over middels sentrale kommuner, og slik har det vært gjennom mesteparten av denne 25-årsperioden. Her er det vanskelig å se noen forskjell mellom 2006-2013 og 2014-18. I de mer sentrale kommunene i gruppe 2 er det også stor tilflytting. Her var det en litt fallende trend under Stoltenberg, og en økning de tre siste årene.

Motposten finner vi i gruppe 4, middels sentrale kommuner. Her var et tydelig, men ikke stort, fall i utflyttingen under Stoltenberg, etterfulgt at en betydelig større utflytting allerede fra 2014, og nivået har holdt seg høyt.

Liten Senterpartiet-effekt

Summerer vi opp, ser vi en viss økning i tilflyttingen til de mer sentrale kommunene, mest til de nest mest sentrale, og denne økningen kommer hovedsakelig fra kommuner litt under midten på treet, ikke fra de minst sentrale. Men utslagene er ikke så dramatiske som man kan få inntrykk av i Senterpartiets retorikk.

Hovedretningen er den samme under de to regjeringene. I alle år som Senterpartiet satt ved makten var det netto tilflytting i alle de tre mest sentrale kommunekategoriene (med unntak av 2013 for de mest sentrale kommunene, men et slikt unntak finner vi også i 2017 for Solberg-regjeringen). I alle år som Senterpartiet satt ved makten var det en betydelig netto utflytting i alle de tre minst sentrale kommunekategoriene, og bare i den mest sentrale av disse tre  kommunegruppene er det noen tydelig forskjell mellom de to regjeringene.

Det er ingen tvil om at Senterpartiet ønsker å radikalt redusere, ja kanskje helst stoppe sentraliseringen. Men i tillegg til at partiet må samarbeidet med andre, er det ikke slik at politikerne bare kan trykke på en knapp og få det ønskede resultat. Ofte står vi overfor tunge økonomiske, demografiske, kulturelle og andre trender. Ofte har politikk på ett område utilsiktede virkninger på et annet. Ofte står et mål i strid med et annet.

Derfor vil sentraliseringen i Norge fortsette, uansett hvor stort Senterpartiet blir i kommune- og senere stortingsvalget.

Les også om hvordan klimautslippene utviklet seg da SV satt i regjering, og hvordan de offentlige utgiftene har økt under den blå regjeringen.