Fra papirutgaven

Sentimentalt i tide og utide

Bilde: Caspar David Friedrich: „Der Wanderer über dem Nebelmeer“ (1818)

I følelsenes rangordning synes de sentimentale å ha en lav status. Men et liv uten sentimentalitet er umenneskelig.

Mer følsomhet er det ofte behov for, men hvor ofte etterlyser noen mer sentimentalitet? I følelsenes rangordning synes de sentimentale å ha en lav status. Det er noe tregt og søtladent ved dem. Fornuften blir irritert. Hvis et menneske kalles sentimentalt, er det vel mistanke om at vedkommende blir styrt av sine stemninger. Og det søtladne går bare så altfor godt sammen med det brutale – den mafiose morder, oppløst i rørelse ved teppefall i operaen.

Ingen definisjon kan avklare fullstendig, for spørsmålet vil alltid være der: hvor stor dose? Det kan likevel trygt sies at sentimentalitet er umulig i vitenskap og malplassert i politikk. (De som motsetter seg administrative sammenslåinger, som i regionreformen, vil neppe si de er motivert av sentimentalitet. Det vil eventuelt bli henvist til mer respektabel følsomhet.)

Men hva med sentimental kunst? Det er hovedtemaet her. Divergerende syn skyldes ikke bare ulik språkbruk. Kritikere kan være enige om at et kunstverk er sentimentalt, og enige om hvordan og hvorfor, men dypt uenige om dette er en innvending. Kan et godt kunstverk være sentimentalt? Jeg mener svaret er ja.

De som svarer nei, mener antakelig at kunst skal skjerpe oss, gi innsikt og selvinnsikt, ikke bare skape et forbigående følelsesmessig løft. Dårlig kunst nøyer seg med det, og bidrar ikke til forandring. Kan denne moralismen fungere? Sant nok er det avskyelig at den mafiose morder kjenner medlidenhet med Madame Butterfly og ikke med sine ofre, men operaen kan ikke bedømmes på basis av slik avsky.

Senere ble det en tung innvending mot Dickens at han smører for tjukt på i patetiske passasjer.

Noen eksempler fra fjern og nær fortid

Stadig aktuelle paradigmer og kriterier oppsto på 1800-tallet. Århundrets litteratur har noe omstendelig og belærende ved seg. Tidens lesende publikum var oppmerksom på samfunnets skyggesider og forventet moralsk veiledning av kunsten, noe de fikk. I romanene gjøres det helt klart at noen lider, og ingen skal være i tvil om hvem eller hva som er skyldig.

Senere ble det en tung innvending mot Dickens at han smører for tjukt på i patetiske passasjer. I en av sine mest ondskapsfulle aforismer henviser Oscar Wilde til nettopp Dickens, som skildrer det engleaktige barnet Nells død: «One must have a heart of stone to read the death of little Nell without laughing.» Den satt.

Motviljen mot victoriansk kunst ble en drivkraft for estetisk anti-sentimentalitet langt inn i forrige århundre: Følelser begraves under en flom av følelsesfylte ord. Et godt kunstverk arbeider med mer subtile midler og skal ikke være en tåreperse.

Slike doktriner har hatt begrenset gjennomslag.

For på den annen side frembrakte 1800-tallets romantikk en sjanger som ble grundig sentimentalisert på 1900-tallet. Det er (folke-)eventyrene. Disneys tegnefilmer omskapte tekstene fullstendig. Både hos brødrene Grimm og hos Asbjørnsen og Moe forekommer brutale innslag hyppig. I den lakoniske eventyrstilen, skapt av kreative litteraturforskere, er vold en bestanddel i bakgrunnen. Slikt hører naturlig med.

Ta det mest berømte kvinnfolket i norsk litteratur, kjerringa mot strømmen. Hun blir myrdet av ektemannen. Ja, hvordan skulle hun klare å stråle som den kompromissløse motstand i egen person hvis hun ikke fikk anledning til motsette seg naturen også, ved å drive motstrøms?

Erik Werenskiold tegnet kjerringa idet hun druknes, med den ene hånden stridslystent i været, fingrene markerer hennes urokkelige mening at kornet skal klippes. Jørgen Moe fant en «uforferdet humor» i eventyrene. Den er ekstremt usentimental.

Musikalsk patos

Om musikk er det sagt at den «taler mer direkte» til våre følelser enn noen annen kunstart. Kanskje er det mer treffende å si at den aktiverer følelser, også noen vi ikke visste at vi hadde.

På 1800-tallet ble den musikalske patos, som er sterkere enn noen annen, utfoldet i mange former, også intimt, som i Offenbachs «Barcarolle» (fra Les Contes d’Hoffmann). Der aktiveres en bløt, hypersensuell stemning som sikkert ikke tiltaler alle. Den gyngende takten fremkaller kanskje en mild veneziansk sjøsyke. På Youtube kan man studere en instrumental versjon ledsaget av bilde av seilbåt på stille hav med enorm måne i horisonten. Den ene sykelige fargen glir over i neste, en provokasjon mot alle anti-sentimentale.

Franz Schuberts sangsyklus Die Winterreise (1827) handler om fremmedhet, lengsel, mangel på tilhørighet blant menneskene, temaer som aldri blir uaktuelle. De er intenst sentimentale.

Når Anna Netrebko og Elina Garanca synger, er det noe annet. Nærbilder av sopranene tilføyer inntrykk av profesjonell briljans. Hardt arbeid. Det dveles ikke, som i den langsomme, instrumentale versjonen. Langsomt tempo er vesentlig for estetisk sentimentalitet, selv en liten forskjell er merkbar.

Sansen for søtladen «popmusikk» synes å ha kulminert i årene etter siste verdenskrig, da et av de store hit var I love you because av Leon Payne (1949). Best kjent er Jim Reeves’ fremføring. Her forsikres det at «I love you because you understand, dear/Every single thing I try to do.»

Vel, en kjærlighet som skyldes aksept og forståelse for alt man forsøker seg på, er verken seksuell eller sensuell. Den kan vel kalles takknemlig og familiær. Fortsettelsen viser at det handler om forelskelse som er søt og kontrollert.

I filmene er sentimentale innslag obligatoriske.

Den opprinnelige romantikken arbeidet også med helt andre stemninger. Franz Schuberts sangsyklus Die Winterreise (1827) handler om fremmedhet, lengsel, mangel på tilhørighet blant menneskene, temaer som aldri blir uaktuelle. De er intenst sentimentale. Praktisk fornuft anbefaler at vi legger skuffelser bak oss og overvinner tungsinnet. Det er en ukjent ferdighet i Die Winterreise.

For mange i min generasjon kan Beatles-låtene magisk aktivere en stadig nærværende ungdom. Tyngre, psykedelisk-desperat lyder det hos geniale Pink Floyd. Opprørske mesterverk er gjerne flerdimensjonalt sentimentale. For det første ved musikalske grep, f.eks. langsomt hamrende tempo i The Wall (1979):  

«We don’t need no education. We don’t need no thought control.»

Fæle erfaringer med engelsk skole kommer til uttrykk. Budskapet er at utdanning og tankekontroll i praksis er samme sak. Hva slags budskap er det? Agitatorisk musikk svinges lett frem og tilbake mellom venstreradikalt og høyreradikalt.

Når tekst ikke tydeliggjør noe budskap – hvem hører i dag hva de synger, anyway? – oppstår en høyspent sentimentalitet som typisk ikke er søtladen.

The darkest hour

I filmene er sentimentale innslag obligatoriske. Mye diskutert er episoden i undergrunnen i den seneste Churchill-filmen, The darkest hour. Kong George har rådet den nyutnevnte statsminister til å rådføre seg med folket. Skal han gi etter for Halifax’ krav om fredsforhandlinger med Hitler? Rådføringen skjer på T-banen, der Churchill arrangerer et mini-referendum om saken. Folket viser seg forent i resolutt motstand. Never surrender to tyranny. Never.

Episoden er ren fantasi og gir et falskt bilde av en folkelig Churchill. Her visualiseres en abstraksjon, man ser folkets «JA» til krigen, som faktisk bare kan tenkes, antas og ønskes.

Dette er enda en side ved den mangfoldige sentimentaliteten: Sterk tilfredshet ved å se en «poetisk sannhet», som regissør Joe Wright skal ha kalt den, og som Gary Oldman fremstiller med suveren følsomhet.

Pønkedronningen Nina Hagen har fylt 63 og holder koken, og man føler oppriktig sentimentalt at gamle og døde stjerner gir minst like god beskyttelse. Men de nye?

Og tyskere filosoferer

I avhandlingen Ueber naive und sentimentalische Dichtung (1795) skapte Friedrich Schiller en distinksjon på tvers av språkbruk i dag, men den er fruktbar og gjenkjennes også utenom diktningen. Den naive er for Schiller ikke den uerfarne og lettlurte, men den naturlig umiddelbare og spontane. Den sentimentale er hensatt i refleksjoner som lett tar overhånd. Det moderne livet er ifølge Schiller kvernende selvopptatt, til forskjell fra det umiddelbare livet i oldtiden, slik det fremstår hos Homer. Å være naturlig er naivt. Å søke naturlighet er sentimentalt. Ideen om de diktende greske «naturbarn» fortoner seg i dag ytterst sentimental.

Dekadansen hundre år senere gjør dette profetisk: «Vår følelse for natur ligner den sykes sans for sunnheten.» Men Schiller vil ikke fordømme det sentimentale. Også de moderne har skapt mesterverk, han nevner Goethes Die Leiden des jungen Werther. 

Vi kretser om våre følelser, svermer for noen og forsøker (desperat) å bli kvitt andre. Flere trenger hjelp for å takle det. Vi er også blitt fortrolige med at følelser er noe som iscenesettes. Alt dette er schillersk sentimentalt.

Moderniteten er usentimental så det holder, siden den legger all vekt på fremtid og fremskritt, the next big thing.

Estetisk forsoning i en verden av vold og urett bekrefter volden og støtter uretten – dette anti-sentimentale credo ble ordrikt utdypet av Theodor W. Adorno, et ledende hode i Frankfurterskolen. Det virket lenge uimotsigelig. Adorno omtalte Vårofferet (1913) som et reaksjonært verk. Den fundamentale impuls i Stravinskys musikk er å få et disiplinert grep om regresjonen, presiserer han.

Dommen over Stravinsky er klar: Han er en som sier JA. Man aner da at det blir tommelen ned for mye annet. Det finnes flere innslag av snobbethet hos den lærde musikkfilosofen, som også fordømte jazz. Men så lytter jeg noen minutter til monoton black metal og lærer min forskremte borgerlighet bedre å kjenne. Adornos monotont messende prosa fremstår nå som et verbalt vern, en mur av ord å søke tilflukt bak.

Men man minnes den uovertrufne David Bowie. Pønkedronningen Nina Hagen har fylt 63 og holder koken, og man føler oppriktig sentimentalt at gamle og døde stjerner gir minst like god beskyttelse. Men de nye? Blir soul-talentet Louisa Johnson enda en tragedie? Videoene hun opptrer i, åpenbarer kulturindustriens groteske iscenesettelse. Videoen «YES» (2018) gjør gamle Adornos surmuling aktuell som aldri før, for det man ser, er et disiplinert grep om den glitrende prostitusjonen.

Øvelse i uhemmet sentimentalitet 

Safari på den afrikanske savannen er for de få, de fleste klarer seg med hjemlige dyr. Det skal være bra for den mentale helsen å ha hund eller katt. Hvis man ikke er truet på livet, kan bare synet av dyr virke godt i sjelen. Hvorfor?

Selv er jeg for tiden henført av nigerianske dverggeiter, som tydeligvis finnes overalt. Jeg iakttar ofte disse bedårende skapningene. Grunnet kjevepartiets anatomi smiler de alltid underfundig, forfra uttrykker de dessuten selvrespekt og besluttsomhet. Store sorte øyne røper sympatiserende interesse for mennesket. De hopper og spretter så lystig omkring.

Et liv uten sentimentalitet er umenneskelig. Vi kan ikke gi slipp på det gode presset bak øynene, når tårene presser på. Det er forbigående, ikke sorg, alltid styrkende. Et tips til den som savner sine gode tårer: Plyve Kacha, ukrainsk folkevise, sunget av Inna Ishchenko.

Moderniteten er usentimental så det holder, siden den legger all vekt på fremtid og fremskritt, the next big thing. Fortiden teller som en ansamling av ressurser, stoff for historikere, vikingopptrinn for turistindustrien, etc. Lav status for det sentimentale er en følge av modernitet. Hvis statusen skal oppvurderes, må det helst handle om inspirerende visjoner for en bedre verden. Erindring gir andre muligheter, siden fortid fremstår som en verdi uten nytteverdi.

Minner trenger ikke være koselige. Også de smertefulle er stoff for sentimentalitet, siden man kan dyrke dem slik man dyrker fascinerende, giftige planter i et drivhus ingen andre vet om. For my eyes only. Skrekkelig eller søtladent, ett element må alltid være til stede: potensiale for å aktivere irritasjon. Ikke dermed sagt at alt med slikt potensiale, er sentimentalt.

Hvis det er uklart om fornuften eller snusfornuften er blitt irritert, har man sannsynligvis å gjøre med noe sentimentalt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden