Minervasamtale

Sentral midtbane

Bilde: Oda Valle (ill).

Minerva møter Sigbjørn Aanes til samtale om norsk politikk, en kommunikasjonsbransje i vekst – og litt om fotball.

Sigbjørn Aanes (SA) i samtale med Alexander Zlatanos Ibsen (AZI).

Kort tid etter at han brått gikk av som Ernas høyre hånd høsten 2017, skrev daværende kommentator i VG, Fritjof Jacobsen om det han mente var problemer i regjeringens krisehåndtering. Jacobsen viste til MeToo-håndteringen og Listhaug-saken. «Alt dette har skjedd etter at hennes tidligere presserådgiver og spinndoktor Sigbjørn Aanes har sluttet», minnet han om. Jacobsen mente man kunne merke at noe(n) var borte.

I dag er han partner i First House, en stilling han fikk etter å ha stilt seg uanmeldt ledig på arbeidsmarkedet. Også en annen av Ernas nærmeste rådgivere, Odd Hoen Sevje, skal gå samme vei etter endt karantenetid. Sigbjørn får tilbake «sin Odd», som Dagens Næringsliv så kleint formulerte det. «Min Odd, ja, hehe. Men æ har savna Odd, altså», sier Aanes, da jeg møter ham på det som engang var Håndverkerstuene i Oslo sentrum, nå irsk-aktig fotballpub.

Tiden med Erna

SA: Jeg hater å tape, og vil alltid vinne. Jeg er født med et konkurranseinstinkt, og det betyr at jeg alltid ser etter muligheter for seier. Ikke minst i valg. Jeg er kanskje en kombinasjon av både en dårlig taper og en dårlig vinner. Spør Maria [nå ekskone, som han har tre barn med, red. anm.], så vil hun nok si at brettspill ikke er noe vi gjorde mye av.

Mange av oss som var involvert i valgkampen som sikret Erna gjenvalg i 2017, hadde vært engstelige. For noen virket det utenkelig at det skulle gå veien. Ryktet var at Aanes tilhørte de få som var genuint optimistiske.

Arbeiderpartiet gjorde en del feil, men de tillot også at vi kunne spille dem dårlige.

SA: Før valget i 2017 tenkte jeg at det kunne gå. Sommeren før valgdagen hadde jeg mange samtaler med kommentatorer hvor flere var enige med meg i at det var en reell mulighet. Ettertiden ga oss jo også rett. Så har Høyre veldig flinke folk innen tall og analyse som ga oss en selvsikkerhet, spesielt fra og med juni. Vi hadde tilgang på meningsmålinger som viste Arbeiderpartiet under tretti prosent lenge før det var offentligjort i avisene. Så husker jeg da vi kom tilbake etter ferien, en samtale med Erna i bilen, hvor hun sa hun kunne merke at noe hadde skjedd, et slags stemningsskifte til vår fordel i befolkningen.

AZI: Onde tunger sier at det var Ap som tapte valget, mer enn at vi vant det.

SA: Arbeiderpartiet gjorde en del feil, men de tillot også at vi kunne spille dem dårlige. Vi var dyktige til å unngå feil selv, men vi var også flinke til å gjøre Arbeiderpartiet dårligere. De snublet veldig mye i sine egne bein, og det bidro.

AZI: Var det noe konkret øyeblikk under valgkampen da du forstod at Arbeiderpartiet var i ferd med å snuble.

SA: Det var nok allerede rundt landsmøtesesongen, på våren. Jeg har ståltro på et sitat fra den gamle Arbeiderparti-statsministeren Trygve Bratteli, om at du må forstå den tiden du lever i, og gi svar som folk tror på. Allerede ved landsmøtet i 2017 kunne man se at Arbeiderpartiet ikke hadde noen slike svar denne gangen. Vi var rett og slett mye bedre enn dem.

Aanes både beveger seg og snakker fort. Han sees helst med Ipods i ørene og eksterne batterier koblet til telefonen. Blant stortingsansatte i Høyre var et tapt anrop fra Aanes kjent som «dårlig nytt» – enten en hektisk beskjed om at en representant hadde sagt noe uheldig, eller en like hektisk beskjed om at vedkommende måtte raske seg ut i mediene med et budskap. Etter det noe overraskende gjenvalget for Erna i 2017, fikk Sigbjørn en sannsigers aura over seg. Blant pressefolk, var han kjent som arrangøren av lutefisklag og den fra SMK som hadde tid til en øl med journalister.

AZI: Et øyeblikk jeg selv husker veldig godt med deg, var en gang du kom inn til oss stortingsrådgivere på et møterom mens TV2-nyhetene stod på. Den store saken den bestemte dagen var Therese Johaug og clostebol i leppebalsamen. Noen av oss skrudde ned lyden, siden dette ikke hadde så mye med rikspolitikken å gjøre. Jeg husker at du ba om å få lyden opp igjen. «Det norske folk bryr seg om Johaug, og da er det viktig for oss også», sa du. Jeg føler at dette viser litt av ditt politiske instinkt.

SA: Ja, det er sånn jeg tenker. Du kan hverken vinne valg eller få folk med deg uten å forstå hva de er opptatt av. Idrett er identitet og følelser. Jeg har sett mye på Kardashians, mest av alt fordi jeg fascineres av de som klarer å skape mangemilliardindustri og fenge millioner av mennesker. Du kan ikke lese deg til disse innsiktene. Du må møte folk og snakke med dem.

AZI: Er du enig i klisjeen at det finnes en «Oslo-boble» som egentlig lever som et esoterisk samfunn i isolasjon fra landet for øvrig?

SA: Det er både noe rett og galt i den klisjeen. Jeg forstår godt hva som menes med den, men det er også delvis en sliten karikatur. Vi må huske at Oslo består av mennesker som har familie i resten av landet. Jeg er for eksempel nordlending, og det er viktig for meg, selv om jeg bor her, og egentlig har bodd flere år her enn i Nord-Norge. Mange av oss her har det sånn. Så det er en overdrevet klisje, men med en viss sannhet når det kommer til spørsmålet om distrikt mot hovedstad.

AZI: Men pressen ser ut til å være i en viss selvransakelse på disse spørsmålene nå, og ansetter kommentatorer med bakgrunn utenfor Oslo.

SA: Pressen bør være engstelig for dette, fordi det er en utfordring. Både Adressa og Bergens Tidende har hatt store saker i nyere tid om korrupsjon. Hadde dette vært i Oslo, hadde rikspressen vært på saken på en helt annen måte. Dette er for meg et bevis på at det er en fare for å gi resten av landet mindre dekning. Noe har med budsjetter og medienes forutsetninger å gjøre, men det er uansett noe de også er nødt til å tenke på.

AZI: På én måte må vi jo si at Høyre som regjeringsparti fortsatt befinner seg i «Prosjekt 2013», som består i en Høyre-ledet firepartiregjering. Dette er altså det samme som for seks år siden. Men synes du det politiske landskapet forøvrig er likt?

SA: Landskapet er et helt annet. Bare fra Nydalen 2013 [regjeringsforhandlingene, red. anm.] til sommeren 2014 var landskapet egentlig endret, med Russlands annektering av Krim. Siden har vi hatt oljeprisfall, flyktningkrise, brexit og Trump. Verden er en helt annen. Det er snakk om enorme endringer. Det store paradokset er at Norge er blant de europeiske landene som har klart seg best, sammenlignet med nesten alle andre land. Politisk sett har vi sett en mindre stabilitet overalt rundt oss. Merkel brukte sist seks måneder på å danne regjering. I Sverige tok det fire måneder etter sist valg der. Og det er historisk blant de mest stabile landene i verden. Veldig mye skyldes lederskapet til Erna Solberg. Vi er nok mer samlet enn andre samfunn.

Vedum blir jo gjerne nå brukt som en slags ekspertkommentator på spørsmål om populisme og antielitisme. Det er jo litt spesielt.

AZI: Hvis vi ser bort fra Høyre. Hvilket parti er det i dag som gjør alt riktig?

SA: Fra et kommunikasjonsperspektiv, er det Vedum og Senterpartiet som gjør mye rett akkurat nå. De får også en enkel vei, fordi de behandles som man gjerne gjør i flytsonen – som det heter i fotballspråket – hvor pressen ikke utfordrer dem, og de opplever medgang. Da blir det mye stang inn og ikke stang ut. Vedum blir jo gjerne nå brukt som en slags ekspertkommentator på spørsmål om populisme og antielitisme. Det er jo litt spesielt.

AZI: Det er ikke så lenge siden Vedum kunne bli nesten latterliggjort da han sa omtrent det samme som nå. Hvis han hevdet noe om ondskapens akse, mellom Lorry, Akersgaten og Stortinget og slike ting. Men nå har han respekt, ja.

SA: Jeg vil si at du kan bruke det samme for å forklare fremgangen til Rødt. Jeg har alltid vært opptatt av at man kommer langt med riktig problembeskrivelse. Jeg tror ikke mange egentlig vet hva Rødt står for, men mange hører en Bjørnar Moxnes som beskriver problemer de er enig i. På samme måte har Vedum truffet en slags tidsånd. Man må bli enda flinkere til å forstå hva det er som oppleves som utfordringer der ute. Det er ingen hemmelighet at jeg skryter av Erna på dette området, men hun var jo også min læremester. Hun har reist utrolig mye, og hun har konsekvent hatt møter med vanlige folk, ikke bare interessegrupper og bedrifter.

Jeg setter likhetstrekk mellom det Hareide gjorde og David Camerons utlysing av brexit-avstemningen. Det var snakk om å skape full disrupsjon i politikken.

AZI: Kort tid etter at du sluttet, fikk vi situasjonen med KrF og deres veivalg. Denne høsten hang Damokles-sverdet løsere enn noen gang tidligere. Samarbeidsavtalen gjaldt ikke lenger, og det var nære på. Var du også moderat optimist da?

SA: Nei, ikke i starten. Personlig må jeg innrømme at jeg nesten ble litt fornærmet på Knut Arild Hareide. Jeg husket tilbake til en hendelse før valget 2017, hvor han ringte meg og sa han var frustrert over at pressen ikke lenger trodde på at han snakket sant når han sa han støttet Erna som statsminister. Han spurte meg om råd for sin pressehåndtering. Så gikk han en annen vei. Et eller annet hadde åpenbart endret seg hos ham. Jeg setter likhetstrekk mellom det Hareide gjorde og David Camerons utlysing av brexit-avstemningen. Det var snakk om å skape full disrupsjon i politikken. Nå endte det i det minst skadelige utfallet for landet; det hadde blitt mer kaos om Hareide hadde fått viljen sin. Det hadde medført stor usikkerhet etter lang tid med politisk usikkerhet i Norge. Hele året før dette var det blitt en tiltagende ustabilitet i norsk politikk, med økende bruk av anmodningsvedtak og press fra Stortinget. Støre hadde ikke kontroll på opposisjonen. Finalen kom da man på Stortinget en ettermiddag fjernet to flasker fra taxfree-kvoten. Plutselig var norsk politikk blitt en arena hvor spillet var viktigere enn stabiliteten for nasjonen.

Politikerne har alle muligheter til å innføre for eksempel et lobbyregister for å øke åpenhet, hvis det er dette som er problemet.

Huset i Parkveien

Kommunikasjonsbransjen har vokst i betydning i de senere år. Byråene er blitt flere, og deres portefølje er blitt bredere. Selv reklamebyråer som Try har ansatt tidligere politiske rådgivere til «strategisk kommunikasjon» for kunder. Aanes’ overgang til First House var neppe overraskende, gitt hans kvalifikasjoner. Men samtidig har mediene ved flere tilfeller vært kritiske til bransjen. Etter hans overgang til First House skrev for eksempel Lena Lindgren i Morgenbladet «Steng døren mellom politikken og PR-byråene.» Aanes ønsker en slik debatt velkommen.

SA: Jeg mener det er en ganske sunn debatt å ha, men den må være faktabasert. Vi har kommunikasjonsbyråer i Norge som først og fremst jobber med nettopp kommunikasjon, ikke lobbyisme. Men jeg møter også advokater og andre som har hemmelige klientforhold. Derfor tenker jeg at det er mindre fruktbart å skyte på enkeltbransjer. Politikerne har alle muligheter til å innføre for eksempel et lobbyregister for å øke åpenhet, hvis det er dette som er problemet. Men denne listen må i så fall inneholde en oversikt over alle dem de folkevalgte snakker med. Hvis ikke flytter man det bare over i andre bransjer. Åpenheten bør dreie seg om hvem det er politikerne har møter med.

AZI: Norge er jo full av nære relasjoner mellom politikere og andre samfunnsaktører, fra interessegrupper eller fagbevegelse eller bransjeorganisasjoner. Mange av disse har jo vært der i en årrekke. Er kritikken også en reaksjon på en nykommer på markedet?

SA: Både ja og nei. Jeg mener debatten er viktig, og åpenhet er viktig på alle måter. First House ble stiftet for å bringe de beste fra næringslivet og de beste fra politikken sammen. For forståelsen av politikk innen næringslivet er gjerne lav, og motsatt.

AZI: Du hadde ikke en jobb å gå til da du sluttet i SMK. Var planen din å lage en budrunde på deg selv?

SA: Beslutningen om å gi meg ved SMK var en kombinasjon av flere ting. Også private. Jeg var utslitt. Jeg har egentlig bare ett gir, og det er full fart. Jeg var vel ikke flink nok til å ta fri eller koble av, så jeg levde i jobben hele tiden i syv år. Jeg ble sliten. Jeg tenkte at når jeg hadde gjort det såpass lenge, var det på tide å la andre ta over. Så var jeg ikke redd for ikke å få meg jobb. Men jeg brukte lang tid på å venne meg til ikke å være på SMK, men det var jo også rett ut i pappaperm for det minste barnet.

AZI: Du har tre barn. Merket du noen forskjell på deg selv som pappa for de tre?

SA: Hun eldste var stor nok til å få være med på mange reiser med meg og Erna. Jeg har et artig bilde av at de to sitter sammen og spiller Candy Crush på Gardermoen. Han mellomste var for liten, og den minste ble født 24 timer eter at jeg kom tilbake fra en reise til Kina. Hvis jeg skal sammenligne, synes jeg det er mye morsommere å være pappa i dag. De som mente jeg håndterte jobben egoistisk med tanke på familien, har nok hatt rett.

AZ: Så ble du også separert …

SA: Ja, jeg skiftet jobb og ble separert samtidig. Det er sånn at når man håndterer jobben så egoistisk som jeg, så er man avhengig av at kona tar en mye større del av støyten hjemme.

AZI: Trine Eilertsen diskuterte nylig på Aftenpostens podcast hvordan det ikke er mulig å kombinere to ambisiøse personer i parforhold og i tillegg ha barn. Det hadde vel ikke latt seg gjøre med to Sigbjørn Aanes-er med tre barn?

SA: Jeg tror ikke to Sigbjørn Aanes-er hadde fungert i parforhold uansett barn. Det Trine Eilertsen har rett i, er at det har en pris å jobbe som jeg, og at den prisen betaler barna. Jeg var veldig mye borte.

AZI: Merket du det på dem?

SA: Ja. Etterhvert fikk jeg ganske tydelig beskjed fra barna om at de syntes det var vanskelig. Det siste året hadde jeg også hybel i Oslo, selv om jeg bor på Lillestrøm. Det var ikke fordi jeg var borte så mye – det å være borte er ikke det verste, for da er du liksom ikke der. Problemet for barna er når du er fraværende også når du er til stede. Jeg var hjemme, men i telefonen hele tiden. De var forståelig nok lei av at jeg var der fysisk, men ikke hadde tid til dem. Jeg har tenkt mye på det i ettertid, og jeg så det nok ikke så klart den gang.

AZI: Når du ser hvordan SMK jobber i dag, merker du at Sigbjørn ikke er der lenger?

SA: Jeg mener det er ekstremt flinke folk der. Det laget som er blitt bygget opp gjennom flere år, gir resultater. Selv om jeg gjorde gode ting i en periode, er det ikke sikkert det hadde vært det riktige i dag.

AZI: Mange av mine kolleger kommer fra kommunikasjonsbransjen, og mange går dit. Vi lever i en tid da kommunikasjon er en fellesnevner på tvers av sektorer. Bedrifter er på sosiale medier. Instagram er en arena for selvstendig næringsdrivende og influenser- entreprenørskap. Har vi bare sett begynnelsen på kommunikasjonsbransjens betydning? Er det «komm» vi skal leve av etter den berømmelige oljen?

SA: Jeg håper ikke det. Det jeg håper på, er en større aksept for å gå fra næringsliv til politikk og motsatt. Da jeg begynte i kommbransjen, var det mange som trodde det var nettverket mitt som var utslagsgivende. Egenskapene og erfaringene mine ble noe underspilt i omtalene. Jeg mener det er feil. Det innebærer en undervurdering av næringslivet. Det er jo de samme egenskapene jeg levde av i SMK, som jeg også lever av i dag. Og nettverk er jo mer flyktig, for folk skiftes ut.

AZI: I USA snakkes det om hvordan de smarteste hodene ikke lenger jobber i Capitol Hill, men på Capitol Hill, som lobbyister, at de som gjør det godt i politikken, kjøpes ut og skaper en slags «brain drain» i politikken. Dette mener mange er et demokratisk problem. Kan noe lignende skje i Norge?

SA: Vi er ikke i nærheten engang. Jeg holdt på med dette i syv år, og gikk nesten i svime ut av kontorene. Hadde jeg kunne fortsette, hadde jeg fortsatt. Jeg kjente på den samme lojaliteten til prosjektet da jeg sluttet, som da jeg begynte. Mange som har vært i regjeringsapparatet en god stund, er også småbarnsforeldre. Det er ikke et A4-liv, og det tar på. Jeg har ikke møtt en eneste en som har sluttet, som sier det var på grunn av pengene.

AZI: Litt hypotetisk, men sett at du hadde blitt værende, og at Listhaug-saken hadde felt regjeringen. Hadde du klart å mobilisere den samme energien i opposisjon, med å foreslå representantforslag som sikkert hadde blitt nedstemt, og slike ting?

SA: Ja. Jeg tenkte aldri da jeg begynte som kommsjef, at jeg skulle på SMK. Det handlet om at jeg trodde på en politikk, og at jeg jobbet med politikere jeg trodde på. Når du tror på politikken og menneskene, klarer du å mobilisere energien uansett. Jeg liker å vinne og oppnå noe, så jeg skulle klart det.

«Æ må ta denne.» Det er et av barna som ringer på mobilen til Sigbjørn. Det blir en liten fredsmegling over en eller annen uoverensstemmelse om FaceTime. «Kanskje du ska’ gå etter han?» Det ser ut til å løse seg. I bakgrunnen går en fotballkamp i reprise, mellom City og Tottenham. Aanes forteller at han selv engang på 1990-tallet så Erik Thorstvedt stå i mål for Spurs på White Heart Lane, men det er ingen hemmelighet at han selv er ihuga Liverpool-supporter. Kort tid før han døde, sa fotball-entusiasten Jon Michelet at han husket en tid da man måtte forsvare sitt engasjement for sporten i lærde kretser, mens det i dag er motsatt, og man eventuelt er nødt til å forklare hvorfor man ikke liker fotball. Under diskusjonene om Wara-saken og vennskapet mellom Wara og Aanes ble deres felles interesse for Liverpool gjerne trukket frem.

AZI: Har du noen norske lag du holder med?

SA: Rosenborg. Jeg er født i Trondheim.

AZI: Og hvem holder du med hvis Rosenborg spiller mot Liverpool?

SA: Liverpool. Men nå følger jeg ikke mye med på norsk fotball for tiden.

AZI: Du holder med Liverpool. I år kan de vinne Premier League. Er det noe sunt ved fotball som kan overføres til andre områder, slike som politikk? Jeg tenker på dette med å ønske seg serieseier ett år, men så gå friskt på med blanke ark neste sesong om det ikke skjer. Noe med lagfølelsen som går ut over seiere og nederlag.

SA: Dynamikken i politikken er egentlig mer volatil enn i fotball. Når man er halvveis i serien, begynner det å tegne seg noen mønstre. Mens i politikken kan alt egentlig skje, uforutsette hendelser er mer normalen enn unntaket. Tenk på store hendelser vi ikke har hatt noen kontroll over i Norge, men som like fullt har vært politisk viktige, slike som oljeprisfallet, Russlands annektering av Krim, brexit osv. Man blir hele tiden rammet av ting man ikke forutså. Ved valget 2015 fikk FrP 9,7 prosent. Uken etterpå kom flyktningkrisen, og FrP ville vokst betraktelig. Den gang mente Knut Arild Hareide at Erna skulle være mer som Merkel, men noen måneder etterpå var vi alle glade for at hun ikke hadde vært det.

AZI: Hvilken type spiller var du da du jobbet på SMK?

SA: Jeg var nok en slags midtbanespiller, som av og til gikk i angrep og andre ganger satte seg i forsvar. Litt som en all-rounder.

Himkok

Selv om det ikke er lenge siden Aanes var på SMK, har mye skjedd i norsk politikk. Han var utenfor da MeToo-kampanjen skapte sjokkbølger i partiene og i norsk presse. Listhaug-saken rakk han å se fra utsiden. KrFs veivalg kunne han også betrakte på trygg avstand. Det har ikke gått mange år, men det er likevel en del justisministre siden.

Parallelt har kulturkampen etter amerikansk modell fortsatt å krype nærmere. By og land er mer mann mot mann enn på mange år, som har gitt vind i Vedums seil.

AZI: Krystallkulen er grumsete, for å si det mildt. Men hva mener du egentlig er i ferd med å skje i landet vårt, når økonomien sjelden har vært bedre, og arbeidsledigheten er rekordlav, Norges internasjonale omdømme er trygt og uten store problemer, vi har styrt unna de verste internasjonale trendene innen populisme og ulikhet, vår innvandringsdebatt er mindre hatsk enn i de fleste andre land, og likevel radikaliseres velgergrunnlaget, spesielt i Oslo, hvor ytre venstre er i voldsom vekst. Hva skjer egentlig i kongeriket?

SA: For det første er det noe interessant med hvordan Audun Lysbakken har jobbet med SV etter tiden med de rødgrønne. Han har breddet partiet fra å være et klima- og motparti, til å være et parti som dekker hele spekteret. MdG er nok ikke helt et nasjonalt fenomen, men mer begrenset til Oslo. Det er i større grad enn på lang stund en stor forskjell mellom Oslo-velgerne og velgerne i resten av landet. Dette med Rødt handler nok mer om en større trend.

AZI: En større internasjonal trend, kanskje? Vi kan jo tenke på skikkelser som Alexandria Ocasio-Cortez [medlem av den amerikanske kongressen, yngste kvinnelige representant noensinne og kjent for sin radikale politikk] i USA, eller Jeremy Corbyn i britiske Labour.

SA: Ja, men Corbyn har egentlig aldri gjort det bra. Det at Corbyn ikke gjør det bedre når de konservative gjør det så inn i helvete dårlig, er nesten en prestasjon i seg selv. Det sier kanskje mer om at når et parti ikke fungerer, så velges det også helt uegnede ledere. Men når det gjelder norske forhold, må vi huske at det er ganske lenge til neste stortingsvalg, i 2021. veldig mye kan skje før den tid. Uansett så vinner ingen noe valg på at økonomien går bra, at vårt internasjonale omdømme er godt, og alt dette du nevnte. Ikke i 2021.

AZI: Hva vinner man valg på i 2021?

SA: Man må ha nye ideer, men det samme gjelder i 2021 som i 2013 og på Brattelis tid. Som jeg allerede har sitert ham på: Du må forstå samtiden din, og gi svar folk tror på.

Jeg tror Ap tjente på at KrF valgte høyresiden. Verdisakene ville blitt for vanskelige.

AZI: OK, men for ikke så veldig lenge siden var 36,9 prosent et så stort nederlag for Arbeiderpartiet at Jagland valgte å gå av. Hadde Arbeiderpartiet fått dette resultatet i 2021, hadde Jonas Gahr Støre blitt genierklært. Kan vi i alle fall slå fast at tiden for et så enestående dominerende parti, slik Arbeiderpartiet en gang var, er slutt? 

SA: Nei, jeg vil aldri tørre å påstå at den tiden er over. Men Arbeiderpartiet sliter egentlig mer enn Høyre i dag. Hvis man tar et 30-årsperspektiv, ville resultatene for Høyre i dag vært blant de bedre resultatene ved stortingsvalg. Mens Arbeiderpartiet sliter på et historisk nivå. Det er nok litt fordi det er mer krevende å forene fløyene i det partiet. Jeg tror de tjente på at KrF valgte høyresiden. Verdisakene ville her blitt for vanskelige.

AZI: Kanskje er det hele litt enklere. Nullhypotesen for venstresidens vekst er at det dreier seg om at høyresiden har hatt regjering i seks år, og at dette er helt unikt i norsk politisk sammenheng. Og at SV og Rødt vokser fordi Arbeiderpartiet ikke helt har funnet formen. 

SA: Nei, det synes jeg ikke helt holder. For hvis det var så enkelt som et spørsmål om regjeringsslitasje, ville Arbeiderpartiet faktisk ha funnet formen nå. Det er nok en endring vi er vitne til, og det er åpenbart at Senterpartiet og ytre venstre treffer.

Vi må aldri undervurdere følelsene eller se oss blinde på fakta innenfor det området vi jobber med. Tenk tilbake til privatlivet, i familien, der tillater vi emosjonelle argumenter.

AZI: Blant opposisjonspartiene er det nettopp Senterpartiet som har i seg en konservativ impuls. De kaller seg et sentrumsparti, men kanskje de i dag også slår an den konservative tonen bedre enn vi andre på borgerlig side. Da tenker jeg ikke på konservatisme som et spørsmål om bevaring av institusjoner og rettsstatsprinsipper, men dypere og mer nostalgiske følelser.

I én av mine favorittscener fra Mad Men skal Don Draper vise frem reklamekampanjen de har laget for en lysbildefremviser fra Kodak. Han forteller kunden at det oftest er nyhetsverdien som er reklamens sterkeste kraft, men at det av og til er noe annet som appellerer. Han viser til nostalgi, som noe skjørt, men kraftig. Som «trekker oss fremover og bakover samtidig, mot et sted vi husker og ønsker å befinne oss på igjen.» I sine utfall mot politireformen, kommunereformen, alle former for det de kaller «sentralisering» kan man få inntrykk av at Senterpartiet når frem til en slik følelse hos mange velgere, og at følelsen er der, selv om all statistikk viser den brutale realiteten at flere ønsker å bo i byer og ta utdannelse, og færre vil bo på bygda og jobbe innen primærnæringene enn før.

SA: Jeg har aldri sett Mad Men, haha.

AZI: OK, overført til politikkens verden kan vi jo da ta de danske sosialdemokratenes slagord for noen år siden: «Det Danmark, du kender». Eller «Make America Great Again», for den saks skyld.

SA: Hva som er nostalgi, og hva som er mer generelle følelser, kan være litt vanskelig å identifisere. Men at Senterpartiet spiller på følelser nå, det er det ingen tvil om. Denne kraften kan ofte irritere andre, både i politikken og i næringslivet. De som ønsker å holde alle debatter og beslutninger på et rasjonelt og faktabasert nivå, blir oppgitt over de som klarer å finne frem til følelsesdrevede appeller. Men vi er bare nødt til å innse at dette er en viktig kraft. Vi må aldri undervurdere følelsene eller se oss blinde på fakta innenfor det området vi jobber med. Tenk tilbake til privatlivet, i familien, der tillater vi emosjonelle argumenter. Vi mener egentlig at de er mer verdt der. Det er ingen som gifter seg på bakgrunn av faktabaserte avgjørelser, og dette er den viktigste avgjørelsen for de fleste av oss. Senterpartiet får til dette akkurat nå, men om to år kan det blåse en helt annen vind over landet.

Her må vi også legge merke til at Arbeiderpartiet ikke helt har klart å finne frem til disse følelsene som finnes i folket. Under Støre er hele partiets politikk et spørsmål om å kritisere regjeringen, men ikke noe mer. Det er ikke noe eget politisk grunnlag å spore der pr. i dag. Jens Stoltenberg var en mester i sin periode, både når det gjaldt politikk og formidling av politikken. Jeg mener faktisk Høyre er det beste partiet på dette i dag. Hvis man blir stående fast i fortiden, kommer man ikke videre. Dagens storhet kan bli morgendagens nederlag. Hvis du tror at en medisin eller en formel for kort tid siden også fungerer i dag, kan du fort trå feil. Samfunnet utvikler seg.

AZI: Vi kan vel være enige om at Stoltenberg fremdeles er en god representant for Norge, som generalsekretær i NATO.

SA: Jeg kan ikke komme på det menneske i verden som ville vært bedre generalsekretær i NATO enn Stolenberg. Måten han håndterer både USA og Europa på nå, er unik. Han er en av de viktigste generalsekretærene NATO har hatt på veldig lenge. Høyresiden må huske på å anerkjenne den rollen han spiller internasjonalt.

AZI: Men uansett hvordan det går fremover mot 2021 – vil Norge fortsatt være et annerledesland? Tror du vi kommer til å holde oss i en relativt trygg og velstående liten krok av verden, hvor vi klarer å diskutere politikk relativt sivilisert og finne frem til kompromisser til fellesskapets beste?

SA: Det er noen utfordringer fremover, ikke minst rent demografiske, drevet frem av eldrebølgen. Og norsk økonomi vil ligne enda mer på andre lands etterhvert, i tråd med globaliseringen. Samtidig stikker den nordiske og norske identiteten veldig dypt. Heri ligger en styrke. Den er noe underkommunisert på høyresiden, denne særegne norske evnen til å reise seg og styre unna de verste krisene. Det gjelder også norske modellen innenfor utdannelse og arbeidsliv, med trepartssamarbeidet. Høyresiden må ikke glemme disse tingene.

Mens Aanes sier dette, spilles Jahn Teigens «Optimist» på Mulligans. Fortsatt er dette en av de mest kjente norske låtene. Men Teigen avanserte ikke fra den norske Grand Prix-finalen, noe ikke engang den største pessimist kunne forestilt seg. Det er kanskje en av de norskeste låtene som finnes.

Vi haster videre til baren Himkok på Youngstorget for å drikke øl og mingle med mennesker fra politikk, presse og kommbransjen. Det hele er arrangert av Aanes’ arvtager på SMK, Rune Alstadsæter. Aanes kjenner alle, og forsvinner umiddelbart inn i mengden. Han jobber ikke lenger for Erna, men står sentralt plassert fremdeles. Norge er ikke spesielt stort, og i alle fall ikke Oslo.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden