Forsiden

Serien som forklarer USA

The Wire inneholder scener som illustrerer hvordan sub-kulturer innen det afro-amerikanske miljø holder individer tilbake. Hvis du vil forstå USA, bør du se The Wire.

The Wire inneholder scener som illustrerer hvordan sub-kulturer innen det afro-amerikanske miljø holder individer tilbake. Hvis du vil forstå USA, bør du se The Wire.

”You follow drugs, you get drug addicts and dealers. But you start to follow the money, and you don`t know where the fuck it`s gonna take you” – Lestor Freamon

Hva er rammene for menneskelig autonomi? På hvilken måte påvirker politikken sosiale og kulturelle relasjoner? Og kan individer forandre dysfunksjonelle institusjoner? I The Wire har David Simon fusjonert politisk filosofi og kvalitetsunderholdning. Resultatet er tidenes beste tv-serie.

Denne høsten er det 10-år siden HBO-serien The Wire hadde premiere på amerikanske tv-skjermer. Serien har blitt omtalt som ”sannheten om USA ingen tør å si høyt”. Ikke bare har serien oppnådd kultstatus blant et kyndig tv-publikum, den har i tillegg funnet veien inn på pensumlisten til de beste amerikanske universiteter. The Wire er ikke først og fremst en politiserie. Den er (og har blitt) noe langt mer, nemlig sosial realisme par excellence.

Det er ikke vanskelig å finne Simons marxistiske inspirasjon: I The Wire-universet fusjoneres kriminalitet og (finans-) kapitalisme i en uoversiktlig smørje. Men kritikken er langt fra dogmatisk. Snarere tvert imot, suksessoppskriften til Simon er den samme som Ibsen: ”Spørsmål, ikke svar”.

The Wire er ikke den første tv-serie som tar på seg å utfordre mottagernes forståelse av rett og galt, men ingen andre har lykkes i nærheten av like bra som David Simon. Kan hende han overdriver fokuset på struktur, altså hvordan omgivelsene spiller inn på menneskelig handling, men det er jeg sannelig ikke sikker på. I alle tilfeller trenger man ikke være marxist for å anerkjenne at strukturelle betingelser påvirker sosialt handlingsrom.

Spørsmålet er hvor mye.

Det er knapt noen avsløring å si at Simon mener det er svært mye, noe som gjenspeiles i seriens univers. Men, man kan være enig i diagnosen uten å være enig i resepten, til og med stille en diagnose uten å presentere botemiddel.

Settingen
Det underliggende elementet i Simons samfunnskritikk er den mislykkede krigen mot narkotika. Med geografisk utgangspunkt i Baltimore, presenterer Simon et samfunn som gjennomsyres av narkotikakrigen, og som radikalt begrenser handlingsrommet til individer og institusjoner.

Nok engang: David Simon er langt fra den første tv-produsent som kritiserer amerikansk narkotikapolitikk. Forskjellen ligger i kvaliteten. For å tilfredsstille kravet til høye seertall, er det ikke uvanlig å raskt presentere spenningspunktene. Så er ikke tilfelle i The Wire. HBO aksepterte Simons dramaturgiske grep, med påfølgende større rom for kvalitet. Nettopp fordi David Simon fikk bruke tid, maktet han å formidle konsekvensene, nyansene, dilemmaene og problemene som følger av narkokrigen på en måte ingen andre har evnet, noe den første sesongen var et særs godt vitnesbyrd på.

I boka Coming apart skriver Charles Murray svært innsiktsfullt om hvordan kløften mellom middelklasse og arbeiderklasse øker, hvor sistnevnte er ferd med å gå i oppløsning. Den samme historien forteller David Simon i sesong 2 av The Wire, hvor havnearbeiderne i Baltimore kjemper en desperat kamp for å overleve.

Les også Jan Arild Snoens intervju med Charles Murray ”Dydsmønsteret”

Sett fra middelklassen er globaliseringen en velsignelse: Billigere varer og økt tilgang på kunnskap. Men sett fra fagforeningsleder Frank Sobotka på havnen i Baltimore, er globaliseringen snarere en forbannelse ettersom medaljens bakside er nedleggelser, arbeidsledighet og ruin av helt samfunn.

Les også Pål Mykkeltveit ”Arbeiderklassen i moralsk forfall”

Hva gjør man ikke for å unngå en slik skjebne?

Antageligvis ganske mye, inkludert det å utsette seg for risikoen som et samarbeid med organisert kriminalitet innebærer. Settingen er Baltimore, men den samme historien kunne vært fortalt hvor som helst og belyser arbeiderklassens særskilte utfordringer i et post-industrielt samfunn.

I sesong 3 er hovedtema den politiske kulturen. Settingen er fremdeles Baltimore,  hvor den unge, hvite bystyrerepresentanten Tommy Carcetti stiller som borgermester på et reformprogram. Han lykkes mot alle odds å vinne i en by som er dominert av afro-amerikanere. Men ikke uten å inngå tvilsomme allianser med korrupte forretningsfolk som har forgreininger inn i organisert kriminalitet. Sesong 3 er en mesterlig beskrivelse av ”public choice”, hvor politikerne og byråkratene på intrikat vis forfølger sine egne interesser, ytterst få følger allmenninteressen, selv ikke den unge idealisten Carcetti unnslipper det politiske spillet.

I sesong 4 adresserer David Simon forfallet og likegyldigheten som preger den offentlige skolen. Gata har overtatt for klasserommet som primærkilde til læring, noe det amerikanske samfunnet både mangler vilje og evne til å adressere. Reproduksjon av sosiale koder innad i det afro-amerikanske miljøet er selvsagt en faktor, noe Simon ikke unngår å påpeke. Men det han hovedsakelig forteller, er lysåret mellom (hvit) middelklassens virkelighetsbilde (hvordan mediene/politikerne beskriver situasjonen) og realiteten. I en verden der ”perciving is believeing”,  hvor både skolen og politikerne har interesse av å forskjønne virkeligheten, er det ikke spesielt merkelig om det oppstår en dissonans mellom inntrykk og virkelighet. Ikke desto mindre legger dysfunksjonelle skoler veien åpen for fortsatt rekruttering til den tilsynelatende evige narkotikakrigen.

I femte og siste sesong er det mediehusene (representert av Baltimore Sun) som settes under lupen. Store avishus er under press som følge av digitaliseringen, og det faktum at gratis nyheter endte opp med å bli ”nissen på lasset” i nettrevolusjonen, har ført til store kommersielle utfordringer. Dette fordi publikum har vendt seg til gratisjournalistikk, en vane som er særdeles vond å vende (jf velferdsstaten).

Omstruktureringen i Schibsted, hvor Media Norge omstiller seg til å møte en stadig mer digitalisert verden, er en del av samme virkelighet. Poenget til Simon er at denne revolusjonen har gjort det vanskeligere å bedrive undersøkende journalistikk. Jaget etter klikk (sidevisninger) forsterker tabloidiseringen og øker fristelsen for lettsindigheter. Betydningen av en oppegående presse kan knapt overdrives, og når samfunnets vaktbikkje selv preges av korrupsjon og moralsk forfall, hvem skal da belyse kritikkverdige forhold? David Simon går så langt som å stille spørsmål om vi virkelig kan stole på nyhetene.

Samfunnskritikk
Den britiske filosofen John Gray sammenligner The Wire med gresk tragedie (the rebirth of tragedy). Sammenligningen er slett ikke dum: Noen konflikter synes endeløse. Menneskelig handling var i de greske tragedier styrt av gudene, og ble påvirket av faktorer som gikk utover menneskelig kontroll og fatteevne. David Simon har, uten å gjøre det eksplisitt, forsøkt å vise noe av den samme avmakten i sin beskrivelse av politiske og økonomiske strukturer. The Wire opererer først og fremst med strukturkritikk, og serien viser lite rendyrket ondskap. Den viser derimot brutal kynisme, men selv de mest groteske handlinger, som vold og drap, kan forstås innenfor rammer som er utenfor individuell kontroll.

Les også Torbjørn Røe Isaksen og Fredrik Wang Gierløffs intervju med John Gray ”Professor Grays anatomi”

Dette poenget trekkes frem av Francis Fukuyama i hans omtale av The Wire: ”The most impressive achievement of The Wire, however, is the way it humanizes an entire segment of American society that most white Americans would just as soon ignore (and generally do). By humanize, I do not mean sentimentalize or whitewash. Many of the drug dealers, as well as some of the cops, are vicious people, and the viewer gets to watch them inflict unspeakable cruelties on their victims in ugly detail. But we soon come to realize that most of the characters living in the bad parts of Baltimore are trapped there by the simple bad luck of where and when they were born”.

Det er nettopp David Simons evne til å presentere et persongalleri som ikke utelukkende er gode eller onde som særlig imponerer. Nyansene i karakterene er mesterlig, man får sågar sympati for både politivold og politikorrupsjon, men mest av alt får man sympati for individene og deres tilsynelatende endeløse kamp mot systemet. For igjen å låne formuleringene til Fukuyama: “So while the world of The Wire is populated by individuals who make moral choices for themselves, the actual outcomes they arrive at are in the end sharply bracketed by the twisted institutions that surround them.”

Alle serier trenger sin enfant terrible, karakteren som bidrar med det lille ekstra. I The Wire er det uten tvil Omar Little, en homofil gangster som lever av å rane dopselgere. Omar er seriens formidler av dydsetikk. Misforstå rett, Omar gjør seg skyld i både grov vold og drap, men han lever strengt etter en kodeks som innebærer at vanlige borgere ikke skal rammes, men begrense seg til å være ”slem mot de slemme”, for å bruke et gammelt Odd Einar Dørum-uttrykk (uten sammenligning for øvrig). Men heller ikke Omar Little kan unnslippe sine omgivelser. Dydsetikk fører riktignok langt av sted, men i møte med strukturene er ei heller Omar Little ”master of his destiny”.   

Årsakene
Jeg er åpenbart ikke den eneste som er svært begeistret for David Simons evne til å portrettere sosial realisme, hvilket bærer i seg mye politisk filosofi. Simons beskrivelse av dysfunksjonelle institusjoners påvirkning på samfunnet er selvsagt en viktig innsikt, men man kan fort ende opp med å være tilbake til debatten om hva som er den uavhengige variabelen av kultur og institusjon, altså hva som dypest sett er årsaken til elendigheten, og påfølgende hva som er løsningen på problemet.

Diskusjonen om afro-amerikanere er av historiske grunner kontroversiell, og mens USA er full av historier om vellykkede immigranter, forblir afro-amerikanere det store unntaket. Det er ingen tvil om at svarte amerikanere har blitt diskriminert både under og etter slavetiden, og at det har påvirket deres mulighetsrom. Men det er, i mangel på bedre ord, svært interessant å registrere hvordan svarte immigranter fra Mellom-Amerika og Vest-Afrika lykkes vesentlig bedre enn innfødte afro-amerikanere. Det kan tyde på at den sosiale situasjonen mer skyldes dysfunksjonell afro-amerikansk kultur?

Både Thomas Sowell og Walter Williams, begge fremtredende (afro-amerikanske) intellektuelle, har i en årrekke argumentert langs disse linjene. Det er offermentaliteten, ikke rasismen som er hovedproblemet og som blir kulturelt reprodusert fra generasjon til generasjon. Den verste rasismen er i så måte ikke den direkte diskrimineringen, men samfunnets lavere forventninger (the soft bigotry of low expectations). President Obama påpekte før valget i 2008 afro-amerikanske menns familieansvar, hvilket i altfor stor grad forsømmes (Will Smiths scene fra Fresh Prince illustrerer dette på en følelsesladd måte). Reaksjonen var forutsigbar: Jesse Jackson beskyldte ham for stigmatisering og for å ”snakke ned afro-amerikanere”. Man kunne knapt funnet en bedre illustrasjon på hva som er problemet.

David Simon er ikke fremmed for denne argumentasjonen, og The Wire inneholder scener som illustrerer hvordan sub-kulturer innen det afro-amerikanske miljø holder individer tilbake, og som åpenbart er grunnet i kultur. Men noe endelig svar på hvorfor det har utviklet seg slik, gir heller ikke The Wire.

David Simon har i The Wire adressert de fundamentale spørsmålene i amerikansk samfunnsliv på en særdeles grundig måte. Dessverre er ikke amerikansk politikk i nærheten av å leve opp til samme nivå. Det hadde selvsagt vært for mye for langt, men utviklingen i amerikansk politikk gir liten grunn til optimisme. Den økende polariseringen, dels forårsaket, dels forsterket av (totalt) forskjellige virkelighetsbilder, er svært foruroligende og dessverre ser den ut til å prege nok en presidentkamp. Strategien til Romney og Obama synes mindre fokusert på å invitere til en ærlig debatt om problemene og utfordringene for landet, man vil heller appellere til basen gjennom tøffere retorikk. Ingen av leirene vil gjøre noen store forsøk på overbevise dem som ikke deler virkelighetssynet. Evnen til å mobilisere tilhengerne på valgdagen, vil sannsynligvis avgjøre utfallet, uten at dette vil ha spesiell betydning for havnearbeiderne i Baltimore eller afro-amerikanerne i indre bydeler. Dessverre.

David Simon har aldri påstått at disse utfordringene har noen åpenbare løsninger, snarere tvert imot. Men skal utfordringene finne sin løsning, er første steg å anerkjenne deres virkelighet. Kanskje er det denne påminnelsen som er Simons  viktigste bidrag.

Fukuyama antyder noe av det samme i sin oppsummering av serien: ”What The Wire does so effectively is to remind us that while individual ability and talent do matter, and that our character and moral choices matter as well, we are nevertheless very much products of a social environment over which we as individuals have very little influence. The drug trade, single-parent families, unsafe neighborhoods and poor, under-resourced schools are the results less of poor individual choices than of dysfunctional institutions. If we are going to change any of the outcomes on the ground, we cannot rely simply on self-help”.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden