Debatt

Sett i gang, folkens!

Bilde: Pixabay

Det er få mennesker som er så fascinerende som dem du har laget selv.

Vilde Aurora Eriksen har skrevet en interessant sak om hennes inntrykk av morsrollen og småbarnstilværelsen. Hun setter fingeren på noe viktig når hun peker på at det er altfor mange skrekkhistorier om søvnmangel, fødselsdepresjoner, tidsklemmer og andre bekymringer som kan følge med når man får barn. Slike historier er kanskje en reaksjon på det tidligere skjønnmalte bildet av småbarnsidyllen, som en gang var rådende.

Likevel tror jeg ikke løsningen på dette er en bevisst reklamekampanje, eller flere politiske insentiver og hurrarop for hvor fantastisk det er å bli forelder. For som firebarnsmor vil jeg si at jeg ikke hadde hatt så mange barn om det var så utmattende som man lett kan få inntrykk av i media.

Nå vil jeg ikke overdrive medienes rolle heller, enten vi tenker på de tradisjonelle eller de sosiale. Menneskers valg er en sum av så mangt, og biologien spiller også en rolle. Vi hadde ikke overlevd som art om vi kun tenkte rasjonelt på prokreasjon. Jeg forstår derfor godt tankegangen om at man burde «rase fra seg» litt før man får barn. For en livsstil der man kun har egen fornøyelse og utvikling i fokus lar seg ikke så enkelt forene med foreldrerollen, og burde heller ikke det.

Heldigvis får man derfor også andre perspektiver når man ikke lenger har kun seg selv å tenke på. Og selv om sikkert  mange opplever dette som en konflikt, så tilsier egne erfaringer at det ikke oppleves som noe offer. Eller for å si det litt mer presist: Det er et offer, men det er verdt det.

For ja, man må jo ofre seg. Menneskebarn er ikke ordentlig selvgående før de er nesten 20, kanskje enda senere i vår kultur. Spedbarnstiden er spesielt intens for mennesker, som føder så umodne avkom, men også videre vil livsstilen påvirkes enormt av å bli forelder. Men betyr det at man blir mindre lykkelig?

Her føler jeg Eriksen glemmer litt av hva som er viktig for mennesker. Jeg tror ikke unge mennesker er så naive at de måler meningen med livet kun i fornøyelser som dyre ferieturer og festing til langt på natt.

Det er ingen som sier så mye morsomt, finurlig og klokt gir så gode klemmer og setter så stor pris på deg. Bare det å observere utviklingen er underholdning i seg selv, alt fra de første skrittene til de første, bablende ordene (og ikke minst de ordene de finner på selv), til å se dem strekke seg i høyden og forandre seg til du kan skimte litt av hvordan de vil bli seende ut som voksne. Og plutselig en dag kan du diskutere politikk og få spørsmål du ikke aner svaret på, og man faktisk kan spørre dem om ting du ikke vet. Selv har jeg en spirende ekspert på andre verdenskrig hjemme.

Det betyr likevel ikke at skrekkhistoriene ikke stemmer til en viss grad. De fleste foreldre har ihvertfall hatt en, om ikke flere, perioder med søvnløshet, utslitthet og bekymringer. Man blir jo ganske oppslukt av disse små og vil dem det aller beste, og det er vel knapt noe som er så vondt som å se et barn ha det vondt, enten det er fysisk eller psykisk. Dårlige nyheter selger jo også dessverre bedre enn gode. At de fleste takler morsrollen helt fint, får til å amme uten brystbetennelser og har barn som ikke bestandig er syke skaper jo ikke sensasjonelle overskrifter.

Statistikken viser at de som ikke får barn, i gjennomsnitt er lykkeligere enn dem som blir foreldre. Men å dra konklusjonen til at det da er det smarte valget å forbli barnløs, det virker noe misforstått.

Jeg vet ikke om det er noen ideell alder for å bli far eller mor for første gang. Men jeg er enig med dem som sier vi burde få flere, og vi burde ikke vente for lenge. Jeg tror ikke det blir noe mindre skummelt hvis du venter til du nærmer deg 40, tvert i mot. Man blir som regel mer forsiktig med årene, og å oppdra småbarn, når du kanskje bare får ett eller to, i godt voksen alder er ikke nødvendigvis det enkleste om man er av den nervøse typen. Jeg har i allefall observert at enkelte middelaldrende mødre og fedre pakker barna sine inn i bomull i større grad enn det yngre foreldre gjør, og det er ikke nødvendigvis sunt for barns utvikling. En viss herding er å anbefale, noe jeg også har skrevet om her.

Det er bare å hoppe i det, og være litt rebell, som Eriksen sier.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden