Kultur

Sex, islam og eksistensiell krise

I skandaleforfatteren Michel Houellebecqs nye roman gjør Frankrike knefall for islam. Religionen viser seg å være løsningen og ikke problemet for Europa.

I skandaleforfatteren Michel Houellebecqs nye roman gjør Frankrike knefall for islam. Religionen viser seg å være løsningen og ikke problemet for Europa.    

Soumission
Michel Houellebecq
Flammarion, 2015

Samme dag som terrorangrepet mot Charlie Hebdo kom Michel Houellebecqs nye roman ut i Frankrike. I Norge nyter denne forfatteren høy intellektuell anseelse, og leses for det meste av spesielt litteraturinteresserte. I hjemlandet er han kjendisforfatter, medieklovn og et svært yndet hatobjekt. Det var derfor naturlig at han også var hovedtema for den aktuelle utgaven av satiremagasinet.

«I 2015 mister jeg tennene mine, i 2022 feirer jeg ramadan» sier en Houellebecq i spåmannkostyme på forsida av bladet. Det første henspiller på at Houellebecq øyensynlig har sluttet fullstendig å bry seg om utseendet sitt.  Det andre viser til hans bok Soumission (underkastelse på norsk og på arabisk: islam). Her vinner nemlig Det muslimske brorskapet presidentvalget i Frankrike i 2022. Etterpå følger en storstilt reversering av moderne vestlige praksiser; islam blir dominerende i utdanningssystemet, kvinnene forlater arbeidsmarkedet, polygami blir tillatt.

SoumissionInne i Charlie Hebdo-utgaven har Houellebecq opprettet spådomstelefon. Han forteller hvilke andre begivenheter fra framtida han skuer dypt inne i rødvinsglasset: «IS vil gjøre sin entre i Europa», «Israel vil bli utslettet fra landkartet», «en diareepidemi vil ramme Thailand og 135 000 sexturister forsvinne», «paven vil bli snikmyrdet etter å ha kommet ut av skapet». Det siste spår Houellebecq mens han sitter i lenestolen og onanerer. Et horoskop for 2015 er også blitt stilt til rådighet, ikke basert på stjernetegn, men på hvilket problem som hefter ved penisen din. Det være seg eksempelvis tidlig avgang, vond lukt eller slapp ereksjon.

Kulturpessimisten Houellebecq
Satiren er både morsom og treffende. For Houellebecq handler nemlig politikk dypest sett om sex, om hvordan samfunnsstrukturen gjenspeiles i mennesker på deres mest intime og primitive. Mange av oss har latt seg begeistre for hans analyser av tilkortkommenheten til det gjennomliberaliserte samfunnet og den seksuelle frigjøringen. Styrken i hans litteratur har vært å ta opp temaer som mange menn kjenner seg igjen i, men som er for intime, flaue og banale til å snakke høyt om, skrive om i pressen eller til og med å forske på.

I romanene Houellebecq ble kjent for møter vi menn som befinner seg på tapersiden etter at sekstiåtterne har løst opp båndene som tidligere holdt familie- og seksuallivet i ordnede former. For ham har ikke denne utviklingen vært en frigjøring, men en degenerering til en naturtilstand der menneskets primitive konkurranseinstinkter får herje fritt. Som i naturen skaper dette vinnere og tapere.  Sex og følelsesmessig nærhet blir et knapphetsgode. Houellebecqs karakterer går til grunne i desperasjon og ensomhet.  De må se på mens deres mer attraktive konkurransemotstandere boltrer seg med så mange partnere de vil. For Houellebecq er Vesten befolket av kyniske og selvopptatte mennesker låst i en alles kamp mot alle. Egoismen undergraver både samfunnets moral og dets evne til å reprodusere seg selv. «Manglende framtidstro og barnløshet er synonymer – folk har mistet troen på sin egen sivilisasjon», sier han i intervju med Asle Toje i sistnevntes nye bok Jernburet.

Dekadent professor
Hovedpersonen i Soumission er litteraturvitenskapsprofessoren François som arbeider ved prestisjeuniversitetet Sorbonne.  Han nyter derfor høy yrkesmessig status, og kan ikke sies å være på samme hylle som de fortvilte taperne Houellebecq har skildret tidligere. Men samtidig er boka brukslitteratur skrevet i en enkel prosa på samme måte som de første romanene, og den utgjør en retur til disses tankeunivers.  Soumission fortsetter således ikke i sporet fra forrige utgivelse Kartet og terrenget (2010).

Denne romanen som utforsket forholdet mellom naturen og den menneskeskapte kulturen, samtidig som den var en satire over den moderne kunstverdenen, var første utgivelse fra forfatteren som også hadde store litterære kvaliteter.

I Soumission går det en parallell mellom ferden vi følger hovedpersonen på, og livet til forfatteren Joris-Karl Huysmans (1848-1907), hvis forfatterskap utgjør hans faglige ekspertisefelt. Huysmans blir mest forbundet med dekadens og skandaleromanen Mot strømmen (1884).  Men fra 1890-tallet startet han en aktiv prosess for å omvende seg til katolisismen for å finne ny mening i tilværelsen.

Over hundre år senere dyrker også François dekadensen som modus vivendi. Selv om han bare er i førtiårene føler han at han har oppnådd det han har lyst til på det karrieremessige planet. Ekteskap og barn skjønner han ikke vitsen med. På fritida pleier han i stedet seksuelle forhold til unge studiner fra universitetet. Vi følger ham også når han går på restaurant med gamle venninner på egen alder og tenker på hvor triste, bitre og forfallent heslige de har blitt. Eller vi er med mens han sitter hjemme foran Macbooken og koser seg med porno. Enn så lenge er alt som det skal være i Houellebecq-land.

Angst og beven
Men samtidig kjenner François på den eksistensielle angsten slik hans yndlingsforfatter også gjorde det. Og det er her de dramatiske samfunnsmessige omveltingene som skjer i samfunnet rundt den politisk apatiske professoren kommer inn i bildet. Paris er åsted for en svært tilspisset politisk situasjon der væpnede muslimske og høyreekstreme grupperinger lager et tiltakende kaos. Sosialistpartiet og det som er igjen av sentrum-høyre har slått seg sammen med Det muslimske brorskapet, og støtter deres kandidat i presidentvalget. Det liberale demokratiet har spilt fallitt i dette scenarioet. Kampen står mellom nasjonalisme representert av Nasjonal Front og et islamistisk regime som to veier for å returnere til et mer tradisjonsbundet samfunn.

Det hele arter seg som et scenario fra slike konspirasjonsteoretikere som Anders Behring Breivik og Peder «Fjordman» Jensens heltinne Bat Ye’or. Hennes Eurabia-teori blir nevnt i boka, men med korrigeringen at Vesten ikke skal være underlagt araberstatene. En ny europeisk sivilisasjon basert på islam skal reise seg med Frankrike som sentrum. Likevel har ikke Houellebecq skrevet romanen fordi han tror en framtidig muslimsk maktovertakelse er sannsynlig eller nødvendig å advare mot. Romanen er et tankeeksperiment der forfatteren er interessert i mulighetene islam har å by på for eksistensielt skakkjørte ateister og framtidspessimister i Europa.  «Jeg trodde jeg var ateist, ja. Nå vet jeg ikke helt», sier Houellebecq i et intervju med engelskspråklige Paris Review. Mens han tidligere har spekulert i sexturisme og transhumanistisk modifisering av menneskenaturen som mulige løsninger på problemene han beskriver, er dette første gang han seriøst vurderer en eksisterende religion.

Etter at arbeidsplassen til François blir omgjort til et islamsk universitet med raus finansiering fra Saudi-Arabia, blir han avskjediget med pensjon. Han hensettes i en ensom tilværelse der dagene går med til å kjenne på hemoroider og andre skavanker som har begynt å plage den aldrende kroppen. Heller ikke omgang med prostituerte gir ham lenger noen glede. «Den enkle viljen til å leve var ikke lenger tilstrekkelig for meg til stå mot helheten av smerter og bekymringer som kjennetegner livet til en gjennomsnittlig person i Vesten, jeg var ute av stand til å leve for meg selv, og for hvem ellers skulle jeg kunne leve?», tenker han en tid før han gjør et siste forsøk på å finne Gud i det samme klosteret som Huysmans en gang hadde bodd i.

Underkastelsen
Dette forsøket fører imidlertid ingen vei. I motsetning til Huysmans klarer ikke François å få noe vedvarende spirituelt løft ut av kristendommen. Samtidig er det islam som nå er ledestjernen i samfunnet rundt ham. Religionens utbredelse øker ikke bare den åndelige tilfredsheten, men får også positive konsekvenser for de økonomiske og demografiske problemene Frankrike sliter med.  Arbeidsløsheten forsvinner når kvinnene i stort monn trekker seg ut av arbeidslivet. Velferdsutgiftene stuper i takt med at familiene overtar ansvaret for sine egne. «Ateister får jo knapt barn … de utrydder seg selv», klager Houellebecq i intervjuet med Toje. Det muslimske brorskapet i Soumission har imidlertid skjønt at streng kontroll over utdannelsen og forplantningslivet er det som skal til for å løse det aldrende kontinentets utfordringer.

François mottar sin innføring i islam gjennom kollegaen Rediger som tidligere hadde flørtet med den høyrenasjonalistiske indentitaire-bevegelsen, før han ble konvertitt og nå er direktør ved det islamske universitetet Sorbonne. Sittende hjemme i Redigers komfortable leilighet, mens konene hans holder seg i bakgrunnen, forklarer han på temmelig blasfemisk vis hvordan religionens fortreffelighet kan ses i sammenheng med handlingen i den pornografiske romanklassikeren Historien om O fra 1954. «Det er underkastelsen» sa Rediger. Den tilbakevendende enkle idéen, som aldri tidligere har blitt uttrykt med slik kraft, at toppen av menneskelig lykke finnes i den mest mulig absolutte underkastelsen (…) det finnes for meg en parallell mellom kvinnens absolutte underkastelse foran mannen i Historien om O, og menneskets underkastelse foran Gud slik islam forespeiler den». Mens menneskene og verden de lever i for kristendommen og andre religioner er mangelfulle, forteller Rediger at det gudommelige skaperverket for islam er perfekt, «det er et absolutt mesterverk. Hva er i grunnen Koranen, om ikke en uendelig mystisk lovprisningssang? Til lovprisning av skaperen, og underkastelse under hans lover».

Underkastelsen som tilkjennegis her, er på sin side for en fristelse som alltid har fulgt menneskeslekten. Det er vanskelig å være fri, og lett å drømme om et samfunn som er perfekt. Tildragelsen mot å slippe forbannelsen, og å la seg svøpe om av en høyere makt, er en stadig virkende kraft både i og utenfor Vesten. Samtidig ser det ut til at vi er dømt til å klare oss uten noen definitive løsninger. Den totalitære lengselen har ikke forårsaket annet enn katastrofer gjennom historien.

I Charlie Hebdo ser vi avdøde Stéphane Charbonniers tegning av drukkenbolten Houellebecq som sitter og onanerer i lenestolen. Denne karikaturen gir en velfortjent påminnelse om hvem han er.  Men samtidig har han mer interessant å fortelle om vår tid enn hva som kommer fra allslags voldelige ekstremister. I tillegg har han humor.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden