Kommentar

Sex, løgn og ingen kommentar

Trine Skei Grande bør si noe mer og noe klokere om sin egen adferd enn «ingen kommentar», skriver Ivar Staurseth om Grande-saken, hvor den nå 26 år gamle mannen føler seg svertet og feilaktig fremstilt av Venstre-lederen og rådgiveren hennes.

Bilde: Wikimedia Commons

Venstres håndtering av Grande-saken vitner om et elitistisk parti for feminister og sterke menn. Ikke for gutter som gråter.

Rundt juletider sprakk den såkalte Grande-saken som lenge hadde gjæret som en offentlig hemmelighet i politiske kretser og blant journalister. Grande hadde sex med en beruset 17-åring – i et bryllup hvor gutten tilhørte familien og Grande var gjest i egenskap av å være politiker fra samme fylke som brudgommen.

Selv hørte jeg om samleiet mellom den voksne og den berusede tenåringen for et par år siden. Jeg nektet å tro på det i starten: Historien var for spektakulær, og en fjær fra slike saker blir fort til ti høns.

Dessuten trodde jeg såpass naivt godt om det norske samfunnet, og om et (engang) sosialliberalt parti som Venstre, at jeg tok for gitt at en slik sak ville fått konsekvenser for lengst om hendelsesforløpet var kritikkverdig.

I dag vet vi at både gutten og en kvinnelig gjest bekrefter det vi hørte om Grandes oppførsel.

Den gamle hendelsen er snø som falt for ti år siden. Dersom Grande hadde holdt løftet om å holde kjeft, ville saken fått et begrenset omfang; de store mediene ville fortsatt å behandle saken som en historie som hører privatlivet til, kanskje først og fremst av hensyn til gutten.

Ingen beklagelser

Det som gjør meg sint etter denne helgen, er først og fremst tre ting:

Det første er den drittkampanjen som ble satt i gang mot gutten, en anonym og nå 26-årig mann, som vi i dag vet løp gråtende fra hendelsen. I dag vet vi også at Trine Skei Grande og hennes rådgiver prøvde å sette ut et falskt rykte om at han var uten jobb, samt at han var psykisk ustabil.

Det påstås i alle fall av kilder i Venstre som VG har snakket med, og ikke noe er benektet fra Venstre-ledelsen, som nøyer seg med en smørblid og tilsynelatende uberørt «ingen kommentar». Dette til tross for at den daværende tenåringen, nå en mann på 26 år, har løst Grande fra eventuelle avtaler om å holde kjeft.

Det andre er at hverken hendelsesforløpet som er avdekket eller denne siste behandlingen av 26-åringen i år har fått noen konsekvenser for Trine Skei Grande. Og da snakker vi ikke bare at ingen i Venstre har uttrykt noen mistillit til henne: Det hele har heller ikke ført til et fnugg av selvransakelse, beklagelse eller selvkritikk. Abid Raja var nære ved å be Grande om en forklaring, men endte opp med selv om å be om unnskyldning for frekkheten.

Og for det tredje er noe av det pussige med denne saken hvor mange, kanskje særlig kvinner, som steiler og rygger og ikke vil høre snakk om at Trine Skei Grande gikk over streken. Jeg har prøvd å diskutere saken med enkelte. Fra regjeringen er det eneste signalet vi får høre at Erna Solberg og Siv Jensen vil stå sammen med Skei Grande i tøffe tider. Det er jo fint å stå sammen, selvsagt, men det er ikke mange andre #metoo-aktører som har fått oppleve en slik rørende omsorg.

Giske og Grande

Det blir hevdet at det ikke skjedde i en partisammenheng. Den biter jeg ikke på. Gutten var på fest med sin egen familie. Hans onkel skulle gifte seg. Trine Skei Grande var selvsagt invitert fordi hun var politiker fra samme fylke. En kollega.

Er det noen som fortsatt husker saken om at Trond Giske sendte en melding til en ung kvinne  litt sent på kvelden etter FAFO-fest? Det bidro til at snøballen begynte å rulle. Giske la seg halvflat, men måtte likevel gå.

Man kan ha ulike syn på hvor langt ned i politikeres sexliv pressen skal grave. Men etter #metoo-høsten synes det ganske klart at hvis Grande-saken hadde involvert en 38-årig mann og en 17-årig jente, ville det blitt en sak – ikke bare i mediene, men i Venstre. Noen ville forsøkt å finne ut hvordan jenta hadde det. Noen ville satt ned et granskningsutvalg. Noen ville forsøkt å forsikre andre eventuelle varslere om at det ville være trygt å stå frem. Og noen ville lagt seg så flate som de hadde klart.

Slik er det ikke her – lenge etter at det har vært klart at episoden var alt annet et kjært minne for mannen.

Hvorfor er det slik? Hvorfor denne motviljen mot å anerkjenne at også gutter kan være offer? At kvinner kan gå over streken, være skruppelløse, etterlate en gutt gråtende – og siden bakvaske ham med profesjonelle spindoktorer?

Gutter som gråter

Det er fremdeles altfor taust om at gutter ikke bare er overrepresentert på toppen i samfunnet, men at de også er overrepresentert blant de som faller ut, får rusproblemer, depresjon og har postadresse i et fengsel.

Der det første forklares strukturelt, som et resultat av patriarkalsk dominans og undertrykking, kommer det sjelden noen strukturell forklaring på det siste. Og det kommer i hvert fall ingen strukturell forklaring som involverer kvinnelig dominans i enkelte settinger.

Det er ingen direkte sammenheng mellom dette og hendelsen i åkeren for ti år siden. Men jeg greier ikke å se dobbeltmoralen i Venstre og håndteringen siste uke uten å tenke over at svake menn, menn som faller utenfor, menn som sliter – kort fortalt: menn som gråter – fremdeles er et tabu og et samfunnsproblem.

Når apparatet rundt Grande prøver å diskreditere mannen ved å sette ut rykter om at han er psykisk ustabil, sier det egentlig alt om synet på (menns) psykiske helse. Ikke noe tyder på at mannen sliter. Men skal vi tro Grande-apparatet, ville han i så fall per definisjon vært upålitelig.

Et sterkt signal til gutter og menn

Jeg jubler gjerne over #metoo. Men jeg vet ikke om vi kan forvente at 26-åringen skal juble over den dobbeltmoralen som oppvises når mektige kvinner som tråkker over unge gutters seksuelle grenser, fremstilles som en egen type offer.

For all del – det finnes dem som ser et offer for mobben også i for eksempel Trond Giske. Men det kommer fra venner, støttespillere og en og annen kulturkriger. Jonas Gahr Støre ville ikke overlevd én dag om hans respons hadde vært at nå gjelder det å ta vare på Trond Giske.

Tausheten gjennom helgen og VGs rapporter om en kampanje mot gutten er et sterkt og opprørende signal til gutter og menn i Norge.

Derfor hadde Abid Raja rett, før han ble skremt tilbake på partilinja: Trine Skei Grande bør si noe mer og noe klokere om sin egen adferd enn «ingen kommentar».

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden