Kommentar

Sex selger, men vi kunne likevel vært spart for detaljer om politikeres sexliv

Norsk media har hatt tradisjon for å ikke omtale kjente personers sexliv, skriver Ragnhild Ulltveit-Moe.

Bilde: Pixabay / CC0

Når Pandoras eske først er åpnet, er det er vanskelig å kontrollere hva som kommer ut av den.

Etter å ha bodd flere år i England under studietid og jobb savner jeg stadig britiske aviser med sitt poengterte språk, sylskarpe analyser og morsomme betraktninger. Det jeg imidlertid ikke savner et sekund, er hvordan britiske politikeres sexliv ble brukt som generell underholdning – og med en detaljrikdom som ikke kan beskrives som annet en forstyrrende på netthinnen.

#Metoo har satt i gang en rekke viktige debatter. Det har også ført til at sex har vært en naturlig del av samfunnsdebatten de siste månedene. Grenser er blitt flyttet for hva man kommer unna med og hva det snakkes høyt om offentlig. Men hvor går grensen for hva offentligheten trenger å vite?

Trenger jeg som samfunnsborger å vite pikante detaljer fra hva som skjedde i en kornåker for ti år siden? Nei, jeg gjør ikke det. Det bidrar til å ta vekk fokuset fra andre viktige saker i samfunnsdebatten. Venstre har endelig kommet inn i regjeringen etter å ha vinglet frem og tilbake i flere år, vi har fått ny regjering med ny regjeringsplattform og det som får mest oppmerksomhet i media, er en hendelse som skjedde for ti år siden i et bryllup i Trøndelag.

Norsk media har hatt tradisjon for ikke å omtale kjente personers sexliv. Det er rett nok ikke helt nytt at pressen skriver om slike seksuelle relasjoner med stor skjevhet i makt på arbeidsplasser og organisasjoner, selv om det ikke foreligger mistanke om noe ulovlig. Det tydeligste eksempelet er saken om Roger Ingebrigtsen fra 2012.

Men i kjølvannet av #metoo har det vi fått en ny bevissthet rundt misbruk av makt ved seksuell aktivitet der partene ikke har vært jevnbyrdige. Det angår de fleste bransjer og arenaer. I politikken har vi sett at flere folkevalgte i beste fall ikke har vært bevisste sin posisjon og i verste fall misbrukt sin stilling. Dét er det verdt å omtale og ha en debatt rundt.

Men det betyr ikke at politikeres sexliv trenger har offentlighetens interesse bare fordi det har foregått på en måte som enten er 1) pikant eller 2) upassende eller 3) begge deler.

Detaljene, slik de er kjent for offentligheten nå, rundt bryllupet i Trøndelag er begge deler. Men det betyr altså ikke at var riktig av Aftenposten og VG å bringe saken ut i offentligheten. Det var frivillig sex mellom to parter, uten noen form for partibinding eller mulighet til å påvirke hverandres karriere. Det har ikke forekommet noen varsler om saken og det er ingen som hevder å være et offer.

Men for å være et «dårlig menneske» i #metoo-sammenheng som mediene bør skrive om, fordres en eller annen form for misbruk av posisjon.

Så kan man argumentere for at enkeltpersoners seksualmoral kan si noe om deres generelle moral. Nils August Andresen stilte nylig i Minerva spørsmål om  «Kan man være et dårlig menneske, men en god politiker?». Men for å være et «dårlig menneske» i #metoo-sammenheng som mediene bør skrive om, fordres en eller annen form for misbruk av posisjon. Så lenge du «bare» er uklok, egoistisk, lettsindig eller uanstendig, bør detaljene om sexlivet ditt forbli der det hører hjemme- innenfor hjemmets fire vegger, uten den dyneløftingen vi nå ser. Det bør gjelde selv når detaljene er ganske pikante.

Så  er problemet med kornåkeren i Trøndelag selvsagt at detaljene er nettopp pikante. Det dreier seg om en aldersforskjell de færreste vil tenke er uproblematisk. Hadde sympatiene vært annerledes om dette dreide seg om en 38 år gammel mannlig nestleder i et politisk parti som hadde sex med en 17 år gammel jente? Etter #metoo er det lett å si at kanskje hadde det det.

Samtidig er det ikke mange eksempler på slike saker i mediene. Den nevnte Ingebrigtsen-saken dreiet seg om en 37 år gammel politisk topp og en 17 år gammel jente, men i den saken var nettopp partibindingen mellom de to viktig for at det ble en sak, og for at det ble varslet i Arbeiderpartiet.

For heller ikke med motsatte kjønnsroller  burde aldersforskjellen og det at den ene parten er kjent, i seg selv være nok til at mediene skal skrive om kjente menneskers sexliv. Slike hendelser bør kun være relevante for media dersom personen det er snakk om har gått over et annet menneskes grenser på en ufin måte og misbrukt sin posisjon. Det er ikke tilfelle i Skei Grande saken.

Hvordan man forholder seg til andre mennesker, sier ofte noe om hvilke verdier som er viktige for oss, og slik sett kan historier fra privatlivet – også deres sexliv – fortelle oss noe om verdisettet til en person. I Storbritannia er det blitt fikenbladet mediene gjemmer seg bak når de boltrer seg i intime øyeblikk.

Det som skjer i senga, angår dem som er i senga og eventuelt deres partnere, men ikke allmenheten.

Men terskelen for når det intime angår offentligheten, bør, også etter #metoo, være høy. Det som skjer i senga, angår dem som er i senga og eventuelt deres partnere, men ikke allmenheten. Og den terskelen handler altså om – utover straffeloven – ulike former for utnyttelse av stilling og utilbørlig press. Det er bra at #metoo har gjort oss oppmerksomme på hvor utbredte slike situasjoner er; men det er ikke bra om det fører til at vi setter terskelen et helt annet sted.

For selv om  vi alle gjerne ønsker å vite mye om verdiene og vurderingene til våre politikere, er nedsidene for oss som samfunn så store at det ikke er verdt det. Hvor går egentlig grensen for hva som kan skrives om, dersom man først åpner opp for at politikeres og andre kjente menneskers sexliv er akseptable nyheter? Rykter om sex er lette å spre, vanskelige å tilbakevise all den tid det som regel bare er to personer i rommet, og kan være dypt problematisk for de berørte partene. Kontekst kan være umulig å formidle, og ofte har de involverte ulik forståelse. Ting sagt og gjort i den dypeste fortvilelse fra sjelens mørkeste avkrok, settes under forstørrelsesglass med flomlys. Det kan komme frem flere tiår etter at det skjedde, og det kan brukes som en del av en maktkamp. Man åpner for at det mest intime innen privatlivet kan bli brukt som offentlig skittentøyvask, uten at det nødvendigvis er relevant eller gjør den offentlige debatten noe bedre.

Veien til en mediehverdag der det er blitt greit å skrive om politikeres seksualliv på lik linje med andre nyheter, synes å være kortere enn de fleste ville antatt for bare noen måneder siden. Når Pandoras eske først er åpnet, er det er vanskelig å kontrollere hva som kommer ut av den.

I forlengelsen av #metoo er det ikke bare spillereglene for hva som er greit å gjøre, som er blitt endret; det kan også virke som om vi har fått nye regler for hva det er greit å skrive om.

Verden ble et dårligere sted da Pandora åpnet esken. Det vil også norsk offentlighet bli om Skei Grande-saken skal være den nye normen.


 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden