Debatt

«Sharenting» – slik blir du en bedre digital forelder

Bilde: Pixabay

En dag spurte jeg meg selv om hvilken identitet algoritmene vil gi barna mine.

I 2019 er det mye vi vet og ikke vet om deling av informasjon på sosiale medier. Spesielt blir diskusjonene polariserte når det kommer til deling av bilder og detaljer om barn.

En av frontene i debatten forbeholder seg retten til å dele innhold offentlig, da dette eksempelvis fungerer som en sentral inntektskilde og forelder/foreldre påberoper seg full kontroll over egen publisering.

Disse møter motstand fra de som mener at barn ikke skal brukes i slik offentlig promotering og at det krenker barns rett til privatliv.

Trass i at det finnes lovverk som regulerer mye av barns rett til privatliv både i vår egen grunnlov og i internasjonale fora som FNs barnekonvensjon, er denne høyst synlige bransjen fortsatt i lovlig drift, dog under oppsyn av blant annet Datatilsynet. Det er altså lovlig, men fortsatt etisk utfordrende – spesielt i de tilfeller der barn direkte sørger for inntekter i form av sponsede artikler.

Denne diskusjonen berører alle oss som deler eller ikke deler innhold av barn både offentlig og privat. Men det er behov for en nyansering.

Er hovedproblemet for oss digitale foreldre at vi deler fine bilder av det enkelte barnet? Eller er det spørsmålet om hvordan selskaper og organisasjoner ser ut til å samle, analysere og benytte alle data fra oss på internett? Og videre, hvordan disse dataene brukes til å trene algoritmer og kunstig intelligens som igjen brukes til å trekke slutninger om den enkeltpersoner?

Aldersgrensene på de mest brukte sosiale plattformer er 13 år, en grense selskapene selv har satt for å være sikre på at de opererer innenfor amerikansk lovgivning. Loven «COPPA» forbyr innsamling av personlig informasjon om barn under 13 år uten foreldres samtykke. WhatsApp skjerpet sin anbefalte aldersgrense til 16 år som følge av innføringen av GDPR i fjor.

De fleste av oss forsøker å skjerme våre barn så godt vi kan, bak lukkede profiler og med restriktiv deling. Det til tross har jeg selv oppdaget at mine barn er i ferd med å få en tilstedeværelse på nett via helt uskyldige deltakelser i skirenn og andre idrettsarrangementer. Disse resultatene publiseres på internett med fullt navn.

Jeg undrer meg over hva som skjer den dagen mine barn er gamle nok til å få egne profiler på nettet, når navnene deres kobles sammen med oppføringene som har vært der siden lenge før de faktiske profilene ble etablert. Hvilken identitet vil algoritmene gi dem?

Det algoritmiske selvet

Nylig utkom rapporten «Barn i Norge 2019», utgitt av organisasjonen Voksne for Barn. Rapportens fokus er identitet, og en av bidragsyterne er forskeren Petter Bae Brandtzæg, seniorforsker ved SINTEF Digital og førsteamanuensis ved UiO. Brandtzæg har skrevet om de komplekse utfordringene rundt barn og unges digitale identitet sammenliknet med den identitetsbyggingen som er et ledd i normal utvikling. Forskningen visesr at de kunstig intelligente algoritmene i verste fall kan påvirke identitetsutvikling også i det virkelige liv, da den digitale identiteten – det digitale selvet – i større grad sammenfaller med den ekte identiteten.

På bakgrunn av data barn passivt eller aktivt deler på nett via sine digitale profiler, kan vi anta at algoritmer fremover får tilgang til brede datasett å trenes på – alt fra søkemotorhistorikk, likes, og bilder til kjøp og demografi. De vil dermed bli svært treffsikre og personlige. «Det algoritmiske selvet» er den identiteten man blir tildelt som følge av data-delingen – et slags kvantifisert «selv» basert på metrikk og analyser.

Brandtzæg m. fl. sin forskning gir noen svært viktige og relevante innsikter i hvordan barn og unge blir «datafisert» på nett til en slik grad at verken de eller voksne har kontroll lenger over delingen eller bruken av data både i et nåtidig og et fremtidig perspektiv. Dette kontrolltapet er svært viktig å erkjenne.

Også Veronica Barassi har i sin forskning påpekt at den store mengden data som deles, alt fra et barn er unnfanget og hele prosessen før og etter unnfangelse når den logges i ulike app`er, har større implikasjoner enn vi tror.

Når vi diskuterer barn og internett er det viktig å forstå at dataanalyse er et sterkt virkemiddel som i dag brukes på måter vi ikke har god nok innsikt i og resultatene av disse analysene er slutninger som kan være uriktige. I bunnen av disse ligger forretningsmodeller og disse søker ikke nødvendigvis å optimalisere individets beste, men å øke verdiskapning eller profitt for selskapet som samler data.

Hva kan vi så lære av det forskningen forteller oss?

På samfunnsnivå bør vi sikte mot å bedre kunnskapen på feltet. Først når vet når det skjer og hvordan vi kan avdekke feil ved analysene, kan vi motvirke effekten av algoritmisk, målrettet kartlegging.

Samtidig kan vi, som foreldre, forsøke å gi våre unge en god medgift. Det kan for det første handle om å opprettholde aldersgrensene på sosiale medier. Modenhet kommer som kjent med årene. For det andre bør barna lære om kritisk tenkning på flere fronter, også i skolen:

Å spille av NRK Supers fabelaktige satsing på dette i serien «Jakten på sannheten» når det er ledig tid, er ikke nok. Evne til kritisk tenkning om det digitale universet som omgir oss, er en av nøkkelkompetansene fremover. Slik kritisk tenkning handler om mer enn å avsløre falske nyheter. Gjør et prosjekt av det for barna – og gjør det tidlig!

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden