Minerva Debatt

Sharia-finans i Norge: Nei takk

Civitas Torkel Brekke forsøker å løse et udefinert og oppkonstruert problem ved å innføre et multi-institusjonelt samfunn i strid med den norske rettsstaten.

I et oppsiktsvekkende Civita-notat publisert mandag 5. desember med tittelen Islamsk finans i Norge, påstår religionsprofessor Torkel Brekke at fraværet av et islamsk finansmarked forhindrer integrering av muslimer i Norge. Basert på en spørreundersøkelse han har gjennomført, påstår Brekke også at etterspørselen for islamske finanstjenester er høy i Norge. Følgelig formaner han banker og politikere til å “tenke proaktivt på området,” for å tilrettelegge og tilpasse lovverk for fremvekst av islamsk finans.

Notatet fra den såkalt “liberale tankesmien” er problematisk på flere måter:

1) Brekke vet “nærmest ingenting om islamsk finans” eller finans generelt.

2) Han forsøker ikke å definere problemet han vil løse, og klarer ikke peke på etablerings-hindringer for islamske finans-institusjoner.

3) Brekke presenterer ingen løsninger på det problem han heller ikke har definert.

4) Han vet ikke hvordan man gjennomfører en god objektiv undersøkelse.

5) Brekkes premiss om at islamsk finans er formålstjenlig for integrering av muslimer er feil.

Og 6) Brekke utviser manglende kunnskap om de utilsiktede konsekvensene anbefalingene hans ville fått.

Islamsk finans = religiøst hykleri + økonomisk ineffektivitet

I motsetning til bildet Brekke maler, finnes det gode økonomiske, finansielle, politiske, juridisk kulturelle og sosiale grunner til at islamsk finans ikke er utbredt i Norge. Kort oppsummert er islamsk finans en økonomisk ineffektiv, finansielt underutviklet, politisk problematisk, juridisk tåkete, og religiøst hyklersk form for finans.

Som Brekke korrekt påpeker er ett av grunnprinsippene for islamsk finans renteforbudet. Dette, som så mye annet innen islam, er selvsagt bare hykleri. Det er slettes ikke slik at lærde muslimske finansprofeter har funnet noen magisk formel som negerer tidsverdien av penger og åpner for en finansiell utopi hvor én gulldinar i dag er verdt like mye som én gulldinar om ti år.

Det er heller ikke slik at islamsk finans har funnet en måte hvor penger kan lånes risikofritt, på. Ergo følger det at islamske penger har en tidsverdi, som alle andre penger (verdt mer i dag enn i fremtiden), og som alle andre lån har islamske lån en kredittrisiko (sjansen for at lånet ikke blir tilbakebetalt). Konsekvensen av det er at islamske banker er like lite villige som vestlige banker til å låne ut penger hvis de ikke får tilstrekkelig kompensert for tidsverdien av pengene (som den låner ut i dag, og først får tilbakebetalt senere), så vel som kompensasjon for kredittrisikoen banken påtar seg med utlånet. Når islamsk finans hevdes å være rentefritt, betyr det naturligvis bare at rentene er kamuflert, på måter som oppfyller kravet om religiøs renhet, men stryker på testen om økonomisk effektivitet.

Djevelen er i detaljene

Når det likevel hersker uenighet om fordeler og ulemper ved islamsk finans, er det nettopp fordi det ikke går an å definere presist hva islamsk finans er. Det er overordnede prinsipper om rettferd, risikofordeling, renteforbud, reell økonomisk aktivitet over spekulasjon og forbud mot investeringer i virksomheter betraktet som haram – som alkohol, pornografi og svinekjøtt (slikt får man heller snikimportere).

Men dette er i stor grad bare spill for galleriet, som gjør at islamsk finans fremstår shariakompatibel på overflaten, men har sentrale elementer fra vestlig finans under panseret. Brekke lykkes ikke bedre med å definere islamsk finans enn andre: “Med islamsk finans mener vi en bestemt type finansielle institusjoner, produkter og praksiser. Disse institusjonene og de produktene de tilbyr, som lån eller forsikring, er godkjent av islamske lærde.”

Altså har Brekke ingen konkret definisjon på hva islamsk finans er, annet enn at det er hva de islamsk lærde sier at det er. På sin Facebook-side innrømmer Brekke at han har null kunnskap om de tekniske sidene av islamsk finans. Uten kunnskap er han ikke i stand til å presentere løsninger på problemet han heller ikke har definert.

Enkelte mer finansielt kunnskapsrike, men mindre religiøst lærde, ville kanskje kalt en spade for en spade og sagt at vi allerede har et stort tilbud av “islamske” finansprodukter i Norge. Vi bare markedsfører det som noe annet: Leasing eller avbetaling, som begge er områder hvor norske forbrukerorganisasjoner og tilsyn gjennom flere år har fått presset på slik at den reelle renten ved å handle på denne måten blir synliggjort. Nå vil i stedet Brekke ha oss med hundre år tilbake i tid.

Dårlig vitenskap

Brekke hevder at etterspørselen etter islamske finansprodukter er høy blant muslimer i Norge. Økonomisk teori sier derimot at der det finnes etterspørsel, vil det oppstå tilbud – så lenge det ikke er noen form for tilbudssvikt i markedet. Brekke identifiserer dog ingen etableringshindringer for tilbydere av islamske finansprodukter. Det antyder at Brekkes tese er feil. Årsaken til det kan finnes i spørreundersøkelsen som har ledet ham til konklusjonen, da undersøkelsens metodikk er så svak at den fortjener strykkarakter. Religionsforskning er dessverre altfor ofte forbundet med dårlig vitenskap. I dette tilfellet er det ikke datainnsamlingen som er problemet. Brekke vedkjenner her svakheter, som at utvalget har en overrepresentasjon av menn (slik det som oftest er når det handler om islam).

Mer problematisk er det at Brekke konsekvent omtaler islamsk finans som rentefrie lån, som om de to var synonymer. Det er problematisk av to grunner. For det første er islamsk finans helt beviselig ikke rentefritt. For det andre så er det fullt ut mulig å ønske et rentefritt lån helt uavhengig av om begrunnelsen er religiøs. Brekkes begrepsbruk gjør følgelig at det oppstår stor usikkerhet om årsakene til hvorfor respondentene svarer slik de gjør. For eksempel, er det sikkert mange som helt fint kunne tenke seg å slippe å betale renter på sine kredittkort, og det av helt andre årsaker enn religiøs overbevisning.

Videre er Brekkes spørsmål dypt problematiske. Det er ikke spørsmål, men påstander, som er så ledende og ladede at de gjør respondentenes svar verdiløse. Bevisst eller ikke leder Brekke respondentene til å svare akkurat det han vil at de skal svare. I spørreskjemaet svarer for eksempel 71,85 prosent av respondentene at de er enten helt enig eller enig i uttalelsen “rentefrie lån er den viktigste delen av islams lover”. Med en slik retorisk formulering blir dette verdiløst. Er det nærliggende å tro at prosentandelen ville vært så høy hvis spørsmålet heller ble formulert for eksempel “Hva er den viktigste delen av islams lover?” Og respondenten enten fikk tilbudt et sett av svaralternativer, eller fikk full frihet til å formulere et eget svar?

Tilsvarende finner Brekke at nesten 75 prosent av respondentene mener at ønsket om rentefrie lån er et tegn på at man blir bedre muslimer. Det samme her igjen. Ville tilsvarende høy andel ville svart “rentefrie lån”, hvis spørsmålet var “hva gjør deg til en bedre muslim?” Neppe. Alle spørsmålene i skjemaet har samme problem: de inviterer ikke respondenten til å tenke fritt og kritisk, men leder ham til forutbestemte svar – ikke ulikt islam selv. Det blir ren og skjær komedie når Brekke spør: “Det er et problem for meg at rentefrie lån ikke finnes i Norge.” 71,57 prosent av respondentene sier seg helt enige. At Brekke velger å tolke det som et religiøst og ikke et finansielt problem, blir en parodi.

Farlige integreringsambisjoner

Når det kommer til påstanden om at islamsk finans vil lette integrering av muslimer i Norge, er premisset galt. Snarere enn å tilpasse norske finansielle (og andre) institusjoner til muslimske innvandrere, må muslimske innvandrere tilpasse seg til nasjonens finansielle (og andre institusjoner). Eller hvor skulle tilpasningen stoppet? Det er glatte svaberg Brekke har beveget seg ut på her, tilsynelatende intetanende om farene forbundet med vennligsinnet islamtilpasning av sentrale samfunnsinstitusjoner. Skulle Norge innført sharia-kompatible gjeldsfengsler også, slik de fortsatt har i Dubai – som ønsker å være et internasjonalt finanssentrum?

Brekke nevner spesifikt dokumentavgift ved kjøp av bolig, som inntreffer to ganger når en kunde kjøper bolig finansiert med islamsk lån, fordi boligen formelt skifter eier to ganger – først fra selger til bank, så fra bank til kjøper. Brekke argumenterer for et juridisk rammeverk “som tar høyde for dette”, slik at islamske finansforetak “likebehandles” med konvensjonelle virksomheter. Her vil Brekke ha i pose og sekk! Å argumentere for likebehandling via særbehandling blir en selvmotsigelse. Vi har allerede likebehandling i Norge, i form av et enhetlig lovverk for hele landet.

Brekke mener det er et problem at mangelen på islamske lån i Norge gjør at rettroende ikke blir boligeiere. Men ville de blitt boligeiere med islamske lån? Vil man ikke, hvis man etablerer seg med et islamsk lån med en nedbetalingstid på 30 år som 30-åring, måtte vente til man er fylt 60 før man reelt sett blir boligeier? Blir det flere boligeiere av det? Neppe.

Det er heller ikke en global menneskerett å få finansiert boligkjøp i Norge, attpåtil med finansiering som imøtekommer ens religiøse særpreferanser. Det finnes mange alternativer. Enten får man leie, eller kjøpe bolig i andre land hvor boliger er billigere.

Og, hvis markedet for islamsk finans er så lovende som Brekke antyder, og kundene til og med er villige til å betale ekstra for shariakompatible finanstjenester, er det fritt frem for å etablere utlånsvirksomheter innen dette segmentet – innenfor eksisterende regulatoriske rammeverk. Skal vi tro Innovasjon Norge-sjef, Anita Krohn Traaseth, står mange gründerflyktninger klare til å gripe slike forretningsmuligheter.

Men er virkelig markedet for islamsk finans i Norge så lovende som Brekke vil ha det til? Er det en gylden forretningsmulighet som akademikeren ser, men som ingen næringsdrivende griper? Det kan godt være at et islamsk finansmarked vil vokse frem – når selv så strange bedfellows som Civita og Islamic Cultural Centre sammen går i bresjen for det. Men enn så lenge ser ikke markedsaktører ut til å la seg overbevise av Brekkes forretningsidé. Derimot spretter nye konvensjonelle forbrukslånsbanker opp som sopp.

Det persisk-sudanesiske ideal

De to landene i verden som har perfekte 100 prosent sharia-kompatible bankvesen er Iran og Sudan. Når man skal gjøre sammenligninger mellom vestlig og islamsk finans, bør man se på versjoner av islamsk finans som er så nær man kommer idealtypen – ikke bastardvarianter som for eksempel hevder å drive rentefritt, men likevel opererer med den vestlige LIBOR-renten som referanserente for all utlånsvirksomhet. Å sammenligne Norge med de to perfekte sharia-finansmarkedene i Iran og Sudan er derfor forenklet, men nyttig. Iran og Sudan ligger henholdsvis på 95. og 130. plass på listen over land med høyest bruttonasjonalprodukt per innbygger – med sine 4907 og 2119 dollar, mot Norge på tredjeplass med 74 598 dollar, (IMF 2015). Det burde gi en rimelig grei pekepinn på at Norge har like lite å hente fra disse landene innen finans som på andre områder.

Brekke vedkjenner (eller kopierer The Economists vedkjennelse) at: “Det framsettes også kritikk mot hvordan systemet fungerer i dag, for eksempel ved at godkjenningsprosessene som islamske finansielle produkter trenger, bare kan utføres av et lite antall jurister med den nødvendige kompetanse og autoritet. Disse lærde har mer eller mindre monopol på sertifisering av finansprodukter og -institusjoner, og de tjener ofte uforholdsmessig gode penger.”

Her finnes allerede en parallell i Islamsk Råds halal-sertifisering av kjøtt – et grovt eksempel på å trekke ut renter under forkledning som religion. Med tilsvarende mekanismer innen finans, risikerer man en form for «Regulatory Capture», mer presist religiøs «Regulatory Capture», som er dypt skadelig for offentligheten.

I Norge, som i alle andre vestlige land, har vi både lovverk og finanstilsyn som fungerer relativt godt, da dette er institusjoner som har vokst frem gjennom hundrevis av år og er dypt forankret i det norske samfunnet. At nasjonens juridiske rammeverk skal tilsidesettes til fordel for islamsk “lærde” i juridiske spørsmål om islamsk finans, faller på sin egen urimelighet.

På samme måte som det ikke er ønskelig med parallelle sharialov-samfunn generelt, er det like lite ønskelig med finansielle parallellsamfunn underlagt sharialov. Det svekker rettsstaten og oppløser samfunnsstrukturen. Når Brekke anbefaler politikere og banker å tilrettelegge for islamsk finans i Norge, ignorerer han enten slike utilsiktede konsekvenser, eller også tror han på ikke bare på et multikulturelt, men et multi-institusjonelt samfunn, hvor islamske juridiske institusjoner kan sameksistere med den eksisterende norske rettsstat.

Antiliberale tanker

Civita presenterer seg som en “tankesmie som gjennom sitt arbeid skal bidra til økt forståelse og oppslutning om liberale verdier og løsninger.” Det er da forunderlig at de publiserer Brekkes notat om islamsk finans i Norge, fordi islamsk finans per definisjon representerer verdier og løsninger som er antiliberale. Civita går ned en glatt skråning her.

Det finnes et advarende eksempel fra historiebøkene om et annet visdommens hus. Bayt al-Hikmah i Bagdad, som forlot søkenen etter vitenskap i kalif Harun al-Rashids og hans etterfølgeres glansdager, til fordel for teologisk dogma under kalif Al-Mutawakkil halvveis inn i det niende århundre. Civita bør vokte seg så ikke Brekke blir deres Al-Mutawakkil.

Brekke svarer her. 

Les også Jan Arild Snoens artikkel om en ny undersøkelse av britiske muslimers holdninger, som blant annet viser at mange etterlyser islamske finansprodukter, men få bruker dem, selv om de er tilgjengelige.

Minerva har tidligere publisert Ragnhild Ulltveit-Moes omtale av Brekkes bok Faithonomics

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden