Bøker

Simen Ekern tar ikke høyrepopulismen på alvor

Blant alle de klovneaktige personlighetene og håpløse holdningene finnes det gode poenger og legitime standpunkter, skriver Pål Mykkeltveit.

Den nye boken "Folket, det er meg" bærer preg av at forfatteren ikke ønsker å bruke høyrepopulismen til å utfordre egne standpunkter.

I en kommentar i New Statesman i 2014 myntet den britiske venstresideaktivisten Sunder Katwala et begrep han kalte Farage-paradokset. Katwala hadde lagt merke til at oppslutningen om Ukip bevegde seg omvendt proporsjonalt med oppslutningen om partiets hjertesak. Jo mer medieoppmerksomhet, bedre meningsmålinger og flere medlemmer for Farages parti, desto færre oppgav at Storbritannia burde forlate EU.

NY BOK

  • Folket, det er meg: Den europeiske høyrepopulismens vekst og framtid
  • Simen Ekern
  • 303 sider
  • Spartacus, 2017

Katwalas teori var at Farage appellerte veldig til den fjerdedelen av befolkningen som følte sterkest at landet hadde endret seg til det verre, men at de som ikke var direkte ukomfortable med tingenes tilstand, nølte med å slutte seg til en protestmarsj der Ukip stod for takten og musikken.

Hvis denne teorien hadde vært en slags politisk lov, burde kanskje ikke Donald Trump ha kunnet vinne det amerikanske presidentvalget, men det virker som Katwala var inne på noe. Hvis britenes folkeavstemning om EU hadde blitt presentert i alle kanaler som en batalje mellom Nigel Farage og David Cameron, er det vanskelig å se for seg at EU-motstanderne hadde vunnet.

Det mente i alle fall Douglas Carswell. I en bok fra tidligere i år skriver han at han sammen med sin politiske makker Daniel Hannan hadde oppdaget Farage-paradokset uavhengig av Katwala. Carswell satt på denne tiden i Underhuset for toryene. Han er en liberalistisk frihandelsentusiast med liten interesse for Ukips andre kjernesak, innvandring. Men han har alltid vært overbevist om at EU undergraver demokratiet og er en parasitt på den britiske økonomien.

I et drastisk forsøk på å løse Farage-paradokset hoppet Carswell av det konservative partiet og gikk over til Ukip. Han ville redde høyrepopulistene fra seg selv. Etter parlamentsvalget i 2015 var han den eneste som representerte Ukip i Underhuset. Jeg vet ikke hvor stort Carswells bidrag til Leave-saken i realiteten var, men Nigel Farage ble i alle fall ikke dens gallionsfigur, selv om det ofte ble fremstilt slik, ikke minst i utenlandsk presse. Da Carswell følte seg sikker på at avstemningsresultatet ville bli fulgt opp av Theresa Mays regjering, trakk han seg også fra Ukip. I dag er han ute av politikken.

Mellom kjernevelgere og mainstream

Historien om Farage-paradokset illustrerer hva høyrepopulistiske partier sliter med. De har en entusiastisk gruppe kjernevelgere som føler at disse partiene er de eneste som representerer dem i politikken. Og de har noen kjernesaker med bred støtte i folket. Samtidig har de vanskelig for å finne politiske samarbeidspartnere og skremmer vekk moderate velgere som sympatiserer med dem om enkeltsaker, men kvier seg for å kjøpe hele pakka. I tillegg risikerer de å miste kjernevelgernes tillitt hvis de blir for like de andre partiene.

I Simen Ekerns nye bok om europeiske høyrepopulister – Folket, det er meg – står det mye om hvordan denne balansegangen har artet seg for forskjellige høyrepopulistiske partier i Europa. Mest skriver han om franske Nasjonal Front (fire kapitler). Men også om Geert Wilders i Nederland, Frauke Petry og Alternativ for Tyskland samt italienske Lega Nord og deres leder Matteo Salvini.

En sentral figur i boka er Nasjonal Fronts grunnlegger, Jean-Marie Le Pen, som var en slags førstegenerasjons høyrepopulist, født før krigen. Han og den gamle garden i partiet nekter å finne seg i historiens dom over Andre verdenskrig. Anti-semittisk tankegods og nostalgi for kolonifortiden er ting de fortsatt ønsker å formidle til velgerne. Det gjør ikke datteren Marine Le Pen, som har hatt som sitt prosjekt å avdemonisere partiet slik at det skal bli spiselig for større velgergrupper. Etter at Jean-Marie uttalte at holocaust hadde vært en detalj i historien, kulminerte det hele med et opprivende familiedrama der partiets grunnlegger til slutt saksøkte det etter å ha blitt ekskludert. I boka rapporterer Ekern fra rettssalen.

Geert Wilders har helgardert seg mot indre rivalisering ved å være eneste offisielle medlem av partiet sitt. Frauke Petry kom til makten i AfD da høyresiden i partiet gjorde kupp under landsmøtet i 2015. Ironisk nok har hun nå selv valgt å bryte med partiets gruppe i Forbundsdagen fordi hun mener partiet gjør seg uspiselig for fremtidig regjeringssamarbeid. Matteo Salvani strever med å omdefinere Lega Nord fra et EU-vennlig separatistparti til en riksdekkende Nasjonal Front-kloning.

Bra for demokratiet

Jevnt over rapporterer Ekern om de høyrepopulistiske partiene ved bare å formidle hva de gjør og sier. Samtidig får leseren et tydelig inntrykk av at han synes de er fæle, rasistiske, at de driver med virkelighetsfjern skremselspropaganda og at de ikke har de politiske løsningene som Europa trenger. Mye av dette har han helt rett i. Hvis noen av høyrepopulistene faktisk kom til makten, ville de neppe vært særlig egnet til å styre. Geert Wilders er for eksempel altfor drøy i sin monomane islamforakt. Forslag om å stenge alle moskeer og forby koranen innebærer å gi avkall på sentrale europeiske verdier. Jeg tviler ikke på at det fortsatt kryr av genuine rasister blant Nasjonal Fronts medlemmer. Og jeg kan heller ikke skjønne annet enn at den sentralstyrte proteksjonismen de legger opp til, vil forverre Frankrikes økonomiske problemer. Jeg forstår at mange synes Putins spill på patriotisme og tradisjonelle verdier er et godt alternativ til multikulturalisme, men det røverkapitalistiske kleptokratiet hans er ellers en motsetning til alt som er verdt å ta vare på i Vest-Europa.

Midt inne blant alle de klovneaktige personlighetene og håpløse holdningene finnes det imidlertid gode poenger og legitime standpunkter. Høyrepopulistene har rett om innvandring. Og når for eksempel halvparten av britene og 70 prosent av nordmenn er mot EU-medlemskap, er det klart at det må være noen politikeres oppgave å fronte disse meningene. Slik sett har høyrepopulismen vært sunn for demokratiet. Den politiske klassen i Europa har ikke hatt peiling på hvordan de skal møte utfordringene som innvandringen av muslimer har skapt. Forestillingen om en elite som legger lokk på problemene, er ikke tatt ut av løse luften. På nittitallet ble Jan Petersen heftig kritisert av partikolleger i Høyre fordi han mente at alle som skulle bo i Norge, burde lære seg norsk. Folk som Fredrik Reinfeldt kunne inntil ganske nylig hevde at asylinnvandringen var lønnsom.

Men etter hvert har det kommet snikende en bevissthet om at europeiske verdier ikke er allment aksepterte og at de må forsvares. «Multikulturalismen er forfeilet» erklærte Angela Merkel i en tale i 2010, og flere europeiske statsledere sa seg enig. Imidlertid ble ikke denne erkjennelsen fulgt opp med praktisk politikk. Den økonomiske debatten kan jeg ikke skjønne annet enn at innvandringskritikerne har vunnet. En studie fra University College London har for eksempel vist at innvandring i perioden 1995-2011 har kostet Storbritannia godt over 100 milliarder pund.

Når over halvparten av Europas befolkning vil ha full stopp i innvandring fra muslimske land, handler det om at etnisk segregerte storbyer, dårlig integrering i arbeidslivet og bakstreverske verdier som innvandrerne har brakt med seg, forståelig nok er svært upopulære endringer av samfunnet. Men når de etablerte partiene ikke har noen interesse for disse endringene eller noen troverdig måte å sette en stopper for dem på, går jobben til diverse høyrepopulistiske utskudd.

Gjør det lett for seg selv

Problemet med Ekerns bok er at han ikke ønsker å ta noe av dette innover seg. Han er som en flanør eller en sosialantropolog i høyrepopulistenes verden. Han observerer dem på kloss hold, men er ikke i stand til å ta dem på alvor. Intervjuene i boka bærer preg av det. «I Marine Le Pens nasjonalpopulistiske verdensanskuelse er folket, det egentlige folket, truet av to indre fiender», oppsummerer han etter å ha intervjuet henne. «På den ene siden finner vi innvandrerne (…) som nekter å tilpasse seg den franske måten å leve på. Enten utgjør de en trussel fordi de forsøker å islamisere Frankrike, eller fordi de vil sprenge landet i fillebiter. På den andre siden finner vi eliten, de andre politikerne og mediene (…). De er en slags forrædere fordi de ikke har gjort nok for å forsvare folket».

Det kan godt være at dette er en fremstilling som Marine Le Pen ville skrevet under på, men det er et behagelig fiendebilde for Ekern, som er enkelt å avfeie i sin helhet. «Etter det jeg forstår, regner man med at Sverige går i retning av å bli et U-land i løpet av de neste par tiårene», sier Frauke Petry til ham. Dette er selvsagt en overdrivelse som viser at Petry neppe har satt seg inn i Sveriges integreringsproblemer, som likevel er omfattende. Men det virker ikke som Ekern har satt seg inn i dem heller. Han er ikke interessert i å bruke høyrepopulistene til å utfordre egne meninger. Dermed gjør han det lett for seg selv og sine sympatisk innstilte lesere.

Ikke enten eller

Dette blir ikke minst tydelig når Ekern avslutningsvis forsøker å gjøre opp status. (Den avsluttende diskusjonen er nokså tynn, og kunne godt ha fått flere sider istedenfor for å rapportere fra enda en Marine Le Pen-tale.) Hvis jeg forstår Ekern rett, mener han for eksempel at en stans av asylinnvandringen vil være en avskjed med grunnleggende liberale verdier i Europa. Det er jeg ikke enig i. Etter at innvandringskritikerne har vunnet den økonomiske debatten, gjenstår det en etisk debatt, men det er i alle fall ikke innlysende at vi gjør mest godt ved å fortsette som vi har gjort det siste tiåret.

Det er heller ikke slik at man enten må snu ryggen fullstendig til høyrepopulismen, eller så er man mot å gi minoriteter rettigheter, mot en verdig behandling av migranter og mot «åpenhet». Høyrepopulistene er ikke bare representanter for et oppdiktet folk som vil si «neger», hater samtidskunstnere og gremmes over homofile ekteskap. De fremmer også legitime standpunkter som eliten, kremt, folk med urbant bosetningsmønster, høyere utdannelse og kosmopolitiske verdipreferanser, i for liten grad har tatt på alvor. Derfor vil de fortsette å være en del av europeisk politikk i fremtiden.

Bortsett fra Ukip, da, som ikke har så mye å fare med lenger.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden