Nyhet

Sinnet i ulveland

Det sitter veldig mange sentralt i Oslo som synes det er veldig fint med ulv, sier Øyvind Bæk.

Bilde: Mas3cf/Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0 (https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0/)

JAKTEN PÅ HØYREPOPULISMEN: – Det er blitt til en frykt som jeg tror du må ha opplevd for å forstå hva det dreier seg om.

Ifølge Catherine Fieschi fra konsulentgruppen «Counterpunch» handler oppslutning om populisme at man ikke er en del av  offentligheten. At man er kastet vekk, geografisk.

Et slikt sted er Trysil-traktene. Her bor det få mennesker, og det er mye skog.

Når man kjører mot Trysil langs riksvei 25, er det trær på alle kanter. Men dette er ikke villmark, her har det bodd mennesker som har drevet skog i hundrevis av år.

De siste tiårene har det blitt konflikt. Om ulven og rovdyrene i området.

Noen sterkere markørsak på by-bygd-motsetningen enn rovdyrpolitikken finnes knapt. Konfliktene blir fort ampre. Bønder og jegere vil ha rovdyrene bort, mens byfolk synes det er eksotisk å kunne gå tur i skoger med bjørn og ulv.

Anywheres and nowheres

I boken boken The road to somewhere av den britiske forfatteren David Goodhart, deles befolkningen opp i to ulike grupper. Den største gruppen kaller han «somewheres». De hører til fra et sted, gjerne en liten plass på bygda, og føler at identiteten deres er knyttet til stedet de kommer fra. Selv om de fleste av oss bor i by, har vi våre aner fra små plasser og det er gjerne der vi kjenner tilhørighet til.

De han kaller «anywheres», er en elite. De utgjør omtrent en fjerdedel av befolkningen. Disse menneskene er rotløse, ser seg selv som globale borgere, bor i byer, har liberale holdninger, god økonomi og høyere utdannelse. De kunne bodd hvor som helst, like gjerne i New York, London, eller Paris. Den samme eliten er preget av felles holdninger, særlig til noen av de store spørsmålene i vår tid, som innvandring og multikulturalisme.  

Goodhart har selv tilhørt denne eliten, men gradvis beveget seg vekk. Han har endret syn og blitt skeptisk til utviklingen vi ser i hele i Europa, der grenser bygges ned og vi ikke lenger tør å snakke om nasjonale og kristne verdier.  Da han endret syn, oppdaget han raskt at eliten, «anywheres», i liten grad var villig til å lytte eller høre motforestillinger. De var rett og slett låst fast i en tro på at de selv var moralsk overlegne. De er en gruppe med makt, men som ikke tar hensyn til verdiene og holdningene til den gruppen som faktisk utgjør et flertall av befolkningen.

Tok til tastaturet

Det er noen som ikke blir lyttet til. En av dem er Øyvind Bæk. Kommunestyremedlem for Høyre og tidligere NRK-journalist. Og engasjert i ulvedebatten. Noen høyrepopulist er han ikke. Men han er godt plassert for å forstå og forklare det enorme engasjementet ulven vekker i disse delene av landet.

I 2015 satte han seg foran tastaturet på datamaskinen og logget seg inn på Facebook. Han skrev et åpent brev til daværende klima- og miljøminister Vidar Helgesen (H).

Øyvind Bæk tror politikerne lyttet om større deler av befolkningen hadde bodd i ulvesonen..

Lars Akerhaug

«Du kjenner ikke meg og jeg kjenner ikke deg», skrev Bæk til statsråden.

Så fortalte han om sine opplevelser med å bo i «ulvesonen», der regjeringen har bestemt at det skal være rovdyr. Dette er områder øst i landet, mot grensen til Sverige og i trakter av riket hvor det bor lite folk.

I det lange brevet til Helgesen skriver han om et møte med ulven på veien, nede ved gårdsplassen der han bor i sjumilsskogen mellom Elverum og Trysil.

Øyvind hadde lært at ulven er folkesky. Men dette eksemplaret oppførte seg annerledes.

«Jeg ropte til den, og da lusket den bare oppover vegen. Det viste seg da at den hadde gått til naboen vest for oss, der den var oppe på trappa.»

Han forteller om kona som ikke tør å gå i skogen lenger. Hunder som må holdes inne.

«Det er blitt til en frykt som jeg tror du må ha opplevd for å forstå hva det dreier seg om.»

Bæk tar  meg imot i stua hjemme på Varaholla, en gammel finneplass. Han og kona slo seg ned her på 70-tallet og bygde gård. Omtrent samtidig dukket rovdyrene opp. Først bjørn, deretter streifulv.

Øyvind og kona prøvde å drive med sau. Det gikk ikke. De ble lei av å finne skamferte dyrelik. Da var det bjørnen som herjet i de dype skoger.

– Tre år etter hverandre hadde vi bjørneangrep. Vi mistet alle avldsyrene våre tre år på rad.

Drev sau

På 70-tallet var Øyvind Bæk leder av  Trysil sau- og geiteavlslag.

– I dag tror jeg det er igjen en håndfull sauebønder. De har sauene gående inne på et felles jorde med et såkalt rovdyrssikkert gjerde.

Men ulven tar sau likevel.

Bæk er nøye med å understreke at han ikke er ulvemotstander. Han vil ikke utrydde rovdyret.

–  Jeg ser ikke på det som realistisk, men at det er på et levelig nivå. Så bør forvaltningen ned på et lokalt nivå, det må ikke sitte i Oslo.

Av miljøvernere har han fått høre at han burde ha begynt med ku i stedet. .

– Men ulven tar jo kalver og kuer også. De tar digre elger.

Trekker streker opp på kartet

Øyvind Bæk forteller om hvordan det er å ikke bli hørt. Som journalist og politiker er talegavene i orden, men han opplever ikke å bli lyttet til. Heller ikke av sine egne i Høyre.

Det sitter folk på Stortinget og trekker opp streker på kartet. Og sier her skal det være en ulvesone og her skal ulven leve fritt.

– Jeg synes at ulven er et flott dyr, men det går ikke an å kombinere ulv og husdyr i et område som det her. Det sitter folk på Stortinget og trekker opp streker på kartet. Og sier her skal det være en ulvesone og her skal ulven leve fritt. Om man hadde fjernet ulvesonen, hadde du fått en spredning og alle hadde måttet forholde seg til det. Nå har de pekt ut en sone som skal få hele belastningen. Nå har Stortinget  bestemt at det skal tas ut et visst antall dyr. Men de følger det ikke opp.

– Hvorfor tror du politikerne ikke skjønner dette?

– Min helt personlige teori er at det er for få som er berørt. Hadde mange flere vært berørt, ville det vært annerledes. Erna Solberg sitter jo på toppen og bestemmer dette. Hadde velgermassen vært større, tror jeg det hadde vært gjort noe for lengst.

På Trysil er nesten alle enige, forteller Bæk. Alle partiene i kommunestyret vil ha en strengere håndheving av rovdyrpolitikken, med flere ulvefellinger.

– Men problemet vårt er at vi blir ikke hørt. Det sitter veldig mange sentralt i Oslo som synes det er veldig fint med ulv.

Han forteller om sinne og frustrasjon som bygger seg opp. – Det sinnet tror jeg kommer av at folk føler at de ikke blir hørt. De har påført oss et problem, vi er noen få i landet som blir påført dette problemet.

Mye følelser

Litt nærmere hovedstaden, i Årnes, møter jeg lokalavisredaktør Fred Gjestad i Raumnes. Her i ytterkanten av Akershus er vi nærmere Oslo, og her er frontene steilere. Rovdyrpolitikken skaper splid i lokalsamfunnet.

– Jeg merker det er mye følelser inne i sakskomplekset. Dette er på mange måter vår Israel-Palestina-konflikt, som delvis er faktabasert og delvis følelselsbasert. Det er en sak med steile fronter hvor det er litt vanskelig å skille følelser fra fakta.

Han viser frem et avisoppslag hvor en representant for Statens Naturoppsyn (SNO) fikk bildekket skåret opp. Trolig av ulvemotstandere, som er frustrert over at ikke flere rovdyr felles. Raumnes ligger i utkanten av det såkalte Mangen-reviret. Avislokalene ligger ved Glomma, Norges største elv. Når ulvene krysser elven mot vest, befinner de seg utenfor sonen og er fritt vilt.

– Ulven forholder seg dessverre ikke til de grensene, sier Gjestad.

– Er det sånn at folk i Nes og på Årnes går rundt og er redde for ulven?

– Nei, ikke til vanlig. Men vi hadde en leserinnleggkonkurranse, hvor barn og unge skrev innlegg om det som engasjerte dem, og da var det en del som skrev nettopp om ulv. Det var flere barn som skrev at de var redde for å være ute i skogen.


Les også de øvrige artiklene i denne reportasjeserien:

Jeg – en høyrepopulist?

 

Bompengemotstanderne

 

En anti-feministisk kristen-opprører

Veldig spesielle eller veldig vanlige mennesker

* Artikkelforfatter Lars Akerhaug  bidro til boken »Der andre tier“» av Sylvi Listhaug, utigtt på Kagge forlag i oktober 2018.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden