Kommentar

Siv Erna May Solberg

Theresa May er foreløpig sist ut som stand-in for hvor ille det kan gå med Høyre-politikk i Norge.

Bilde: Andrew Parsons. Offisielt portrett.

Harsvik resirkulerer sine forsøk på å fremstille Høyre og Erna Solberg som langt til høyre, denne gangen ved å klistre henne til Theresa May. Han treffer dårlig.

Wegard Harsvik har laget en ny versjon av et tema han ofte har oppsøkt de siste årene, der han forsøker å lime Erna Solbergs Høyre til Politikere Vi Ikke Liker. Det er ikke så rart, siden det er valgkamp snart.

Før valget i 2013 forsøkt han å koble Høyre til Moderaterna i Sverige, og mente dermed at partiet løy om sine egne intensjoner hvis de skulle få makten. Senere har han prøvd å knytte norsk høyreside til Ayn Rand, blant annet fordi Torbjørn Røe Isaksen leste henne da han var 16 år gammel. Da primærvalgkampen raste i USA, ville han brennmerke Høyre med et GOP-stempel, via Dag Terje Klepp Solvang (Bent Høies ektemann), fordi han var på besøk i USA for å lære om direkte velgerkontakt. Han har også skrevet en lang artikkel som skulle vise en rød tråd fra Minerva og Civita via Mont Pelerin Society til Augusto Pinochet.

Siden Theresa May for tiden er temmelig upopulær, er det hun som denne gangen skal klistres til Solberg, og i kontrast til at Høyre liker å bli assosiert med Angela Merkels CDU. Lederen for samfunnskontakt og strategi i LO skriver om dette i det LO-støttede organet Agenda Magasin.

Logikken halter litt, som når Harsvik skriver: «Det er altså klare likhetstrekk mellom den politikken Solberg-regjeringen har ført, og den de britiske Toryene har stått for. Det er ikke så rart, siden de er søsterpartier i høyrepartienes internasjonale International Democrat Union, IDU.» Vel, CDU er også med i denne organisasjonen.

Høyrepopulistiske allierte

Harsviks første poeng er at Erna Solberg har tatt Frp inn i regjering, og toryene har slukt UKIP ved å overta en del av politikken deres, først og fremst EU- og innvandrings-motstand. Merkel styrer på sin side med sosialdemokratene og tar sterk avstand fra AfD. Det er noe i dette, men både Merkels og Solbergs valg av koalisjonspartner må forstås i nasjonal kontekst. De hadde ikke særlig mye valg noen av dem.

AfD er vesentlig mer ytterliggående enn Frp, men Merkel må ta hensyn til sitt søsterparti CSU, som sammen med allierte i CDU presser frem en strengere asylpolitikk, og spiller en intern rolle som ligner Frps i Norge. Derfor justerer også tyskerne kursen, for eksempel gjennom de 16 tiltakene Merkel la frem i februar for å få fart i utsendelsen av asylsøkere. Norge strammet inn tidligere – for øvrig i all hovedsak med støtte fra Arbeiderpartiet, slik Lars Akerhaug har skrevet om hos Minerva.

Harsvik skriver videre: «Etter valget vender May seg til det tungt konservative nord-irske unionistpartiet, som har sterkt negative holdninger til homofile og kvinners rett til abort, blant annet.» Vi venter spent på spinnet som kommer hvis og når Arbeiderpartiet klarer å lokke KrF over til seg etter valget.

Nesten ikke velferdskutt i Norge

Harsvik har rett i at toryene kutter i velferdsordninger, og det er planer om ytterligere kutt. (Mer om dette nedenfor). Det er fordi de ikke har en buffer i form av Oljefondet. (Et eksempel på Harsviks debatteknikk er at han skriver at Børge Brende «nylig» kunne fortelle at det går ganske bra i britisk økonomi. Utsagnet er fra 2013.)

Når Tyskland ikke gjør det samme, skyldes i høy grad at Merkels forgjenger, sosialdemokraten Gerhard Schröder, tok kraftig i da han reformerte tyske arbeids- og trygdeordninger, noe Pål Mykkeltveit har skrevet om tidligere. Velferden er altså mer eller mindre ferdigkuttet, og Tyskland har en mer bærekraftig velferdsstat enn de fleste europeiske land.

Når Harsvik skal ramse opp kutt her hjemme, er det påtagelig at det mangler summer. De ganske få kuttene som er gjennomført er nemlig svært beskjedne. Og han hopper fullstendig over at andre overføringer og utgiftsposter er økt. (Her er en skryteliste fra Høyre om 2017-budsjettet).

Dette gjelder særlig økninger til pensjonistene, som i løpet av to år nå har fått i alt fire påplusninger, samt en ekstraordinær skattelettelse. Jeg har kritisert dette, og LO har vært enig i å stå fast på at pensjonene skal underreguleres med 0,75 prosent hvert år, noe regjeringen indirekte har undergravet med ekstrabevilgningene.

Harsvik kritiserer med rette regjeringen for å bruke for mye oljepenger. Men Arbeiderpartiet bruker bare helt marginalt mindre, det vil si at de øker utgiftene enda mer enn regjeringen, men øker skattene noe mer enn de ekstrabevilgningene de legger på toppen av regjeringens. Derfor er det slik at også AP bruker mer oljepenger i hvert eneste budsjett. Ved et regjeringsskifte vil vi, litt avhengig av utviklingen i oljeprisen, se den samme dansen, der Arbeiderpartiet fortsetter å øke oljepengebruken, mens Høyre legger frem budsjettalternativer med marginalt lavere økninger enn AP.

Merkel har ingen formueskatt å kutte

Intet valgkamputspill fra Arbeiderpartiet og omland er komplett uten «skattelettelser til de rike». Og det er riktig at Solberg-regjeringen har senket skattene en del. Siden noe av det er lettelser i formuesskatten, gir det alltid tabeller som er hyggelige for Arbeiderpartiet, rett og slett fordi formuesskatten i hovedsak betales av øvre middelklasse og særlig de rikeste. Men det verdt å nevne at en grunn til at Merkel ikke gir tilsvarende skattelettelser, er at formuesskatten ble avskaffet i Tyskland i 1997. Heller ikke Storbritannia eller Harsviks sosialdemokratiske kolleger i Sverige innkrever en slik skatt.

Det finnes mange grunner til å la være å stemme på denne regjeringen. At de kutter for mye velferd og skatt er ikke blant dem.

**

Ikke bare svart i Storbritannia

Selv om det ikke er sentralt for Harsviks budskap, vil jeg likevel nyansere hans bilde av utviklingen i britisk økonomi. Det er riktig at reallønningene falt betydelig mellom 2008 og 2015. Frem til sommeren 2010 ble Storbritannia for øvrig styrt at Labour. Men fra starten av 2015 steg lønningene med om lag 2 prosent årlig, før de i år igjen trolig faller litt. Usikkerheten skapt av Brexit spiller inn. Men det er også verdt å merke seg følgende, slik BBC rapporterte 17. mai i år:

The UK unemployment rate has fallen to 4.6%, its lowest in 42 years,

The jobless rate has not been lower since the June to August period of 1975.

The employment rate, the proportion of 16 to 64 year olds in work, was 74.8%, the highest since records began in 1971.

Harsvik forteller historien om at de rike blir rikere og de fattigere blir fattigere i Storbritannia. Det stemmer dårlig med en rapport fra Office for National Statistics (tilsvarende Statistisk Sentralbyrå) fra januar i år. Ikke bare kan de påvise at ulikheten, målt på den vanligste måten, som Gini, har falt de senere år, og nå er lavere enn på 30 år. Husholdningenes disponible realinntekt, altså etter skatter og overføringer, har utviklet seg betydelig bedre for dem med lav inntekt etter finanskrisen, slik det fremgår av figuren jeg gjengir. Alle, bortsett fra de rikeste 20 prosentene, har nå mer å rutte med enn i 2007/08.

Men innenfor disse gruppene finnes det selvsagt også vinnere og tapere, blant annet blant dem som har opplevd kutt. Den britiske regjeringen har, som den norske, prioritert alderspensjonistene, så de er blant vinnerne (ONS figur 7), mens andre mottakere av overføringer kan ha tapt.

ONS har også regnet på hvor mye politikk – kontantoverføringer og direkte skatter – påvirker inntektsfordelingen (se figur 6 i rapporten). Omfordelingseffekten falt betydelig under Thatcher, men tok seg kraftig opp igjen under John Majors regjering. Den har siden variert betydelig, og er nå på omtrent samme nivå som under Tony Blairs og Gordon Browns regjeringer.

Men Harsvik har rett i at endringer i skatter og overføringer som iverksettes i år vil redusere omfordelingseffekten. Institute for Fiscal Studies har regnet på de langsiktige effektene av disse, samt forslagene i de respektive partienes valgmanifester. Figuren gjengitt her oppsummerer. Det vil nok overraske de fleste at de med lav inntekt taper nesten like mye med Labours opplegg.

 

Fra forsiden