Kultur

Sjakken og livet!

Atle Grønns «Sjakken eller livet» gir et fascinerende innblikk i sjakkens – men mest av alt i sjakkspillernes – verden.

Sjakken eller livet

  • Undertittel: En reise i sjakkens unike skjebner, historie og kultur
  • Av: Atle Grønn
  • Forlag: Cappelen Damm, 2016

Sjakken eller livet tar sikte på å være en bok om sjakk, sjakkultur og sjakkspillere, uten å legge overdreven vekt på spillvarianter og sjakknotasjon.

Men den er heller ingen innføring i hva sjakk er, eller hva som beveger seg bak sjakklubbenes dører; snarere tegner den konturene av begge deler gjennom en mengde anekdoter og forfatterens selvopplevde sjakkopplevelser.

På sitt beste lykkes boken eksepsjonelt godt i dette. Enkelte av bifigurene i Sjakken eller livet fortjener nesten sine egne bøker, og jeg tok meg selv i å le høyt flere ganger.

Selv om jeg har pleid å anse meg selv som måtelig interessert i sjakk – jeg har ikke engang fulgt Carlsens tittelspill på TV – manet flere av sjakkproblemene som ble presentert til ettertanke.

Dypt innarbeidet i russiskspråklig kultur

Boken handler også om Russland, og dels om de andre tidligere sovjetstater – land som har gjort sjakken til sin folkesport. («Usbekistan, som ingen [i 1992] hadde hørt om i noen sammenheng – heller ikke i sjakksammenheng – tok sølv foran Armenia»). Det presenteres mange artige små fakta om disse landene, og at sjakk for kvinner er mer populært en herresjakk i Georgia, for eksempel, er noe det aldri hadde falt meg inn å undersøke på egen hånd.

At sjakken sitter dypt innarbeidet i den russiskspråklige kulturen, kan jeg selv skrive under på. Da jeg i sommer loffet rundt i Jekaterinburg i Ural-regionen, spaserte jeg under en bro, og ved siden av noen gatemusikanter satt et par gamle gubber med et sjakkbrett mellom seg. Jeg ble stående og se på dem en stund, og ble etterhvert overtalt til å spille en runde.
sjakken-eller-livet

Jeg tapte selvsagt, på tross av at jeg ble høflig berømmet for et par trekk; men viktigere: I en liten halvtime hadde vi et felles språk annet enn min svært middelmådige russisk. Da jeg kom hjem til Norge, gravet jeg straks frem sjakkbrettet fra kjelleren og prøvespilte noen varianter. Kanskje jeg holder ut et par trekk lenger neste gang.

Varmer et nerdehjerte

Grønn, som i tillegg til å være sjakkekspert til daglig er professor i russisk ved Universitetet i Oslo, har mange anekdoter fra den tidligere Sovjetunionen å ta av; forsøket på å kjøpe sjakkboka Etjudy fra en lokal sjakkamatør på en landsens sjakkturnering sørøst for Moskva er nesten rørende. Fortellingen om hvordan Lenin-sitatet «Sjakk er gymnastikk for hjernen», som ble brukt til å legitimere unionens folkesport, later til å være trukket fra løse luften, varmer et nerdehjerte.

Del to av boken – den tar opp rundt en fjerdedel av de 300 sidene – handler mest om Magnus Carlsens usannsynlige (i den forstand at han ikke er klassisk skolert, og fra «sjakkens bakgård» Norge) vei til topps i sjakkens verden. Dette er en forståelig prioritering, i og med at markedet for bøker om sjakkultur i Norge i stor grad eksisterer på grunn av Carlsen, og for den som har fulgt VM-tittelkampene kan dette være svært interessant lesning.

For undertegnede – med hobbyinteresse for sjakk, og tidvis ikke det engang – var dette innledningsvis tungt, og humoren fra del én lå dypere under overflaten. Allikevel, da jeg kom inn i det og leste enda en gang den svært nyttige innføringen i sjakknotasjon som befinner seg bakerst i boken, lot jeg meg bli fascinert over hvilke faktorer som faktisk påvirker utfallet av tittelkampene.

Om jeg skulle kommet med en konklusjon, ville det være at dersom du interesserer deg for enten sjakk eller for det eks-sovjetiske området, kan dette være boken for deg. Om du interesserer deg for begge deler, er anbefalingen selvskreven.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden