Politikk

Sjarmalibiet

Hadia Tajik omtaler Gud i hunkjønnsform.

Photo: Flickr/Arbeiderpartiet

Hvis Arbeiderpartiet vinner valget til høsten, er det ikke Jonas Gahr Støres fortjeneste, men Hadia Tajiks.

Det er dag to av Arbeiderpartiets landsmøte. På Youngstorvet er det strålende solskinn, vindstille og vakkert som bare en vårdag i gode, gamle Norge kan være.

Veien til Folkets Hus kunne ha vært tyngre. I går kveld var det nemlig landsmøtepub på Kulturhuset etter møteslutt. Klokelig lot Minervas utsendte være å delta. Man må spare på kreftene, for det er mye kake igjen her. I kveld skal det for eksempel være shuffleboardturnering på landsmøtepuben, kan man lese i programmet. Tenk om man får anledning til å se Hadia Tajik gruse Jonas Gahr Støre i shuffleboard?

Men først skal det holdes taler, mange taler. Først ut er talen jeg har gledet meg mest til av alle talene som skal holdes her: Nestleder Hadia Tajik skal på podiet, og talen har tittelen «Alle skal med.»

Onde tunger vil ha det til at det foregår en blytung maktkamp bak kulissene mellom Hadia Tajik og Trond Giske. Enda ondere tunger vil ha det til at Trond Giske er den kompetente, mens Hadia Tajik er den sjarmerende. Da vinner den sjarmerende, sies det.

Alle som har utsatt seg for å lytte til Trond Giske over en viss tid, vet at han – uheldigvis for oss borgerlig orienterte – er fryktelig smart. Dersom han var partileder, ville jeg vært mye mer engstelig for de kommende partilederdebattene i tiden fremover. Vår eneste trøst er at han ikke er overvettes karismatisk, trønderdialekten til tross.

Hadia Tajik, derimot – hvem er hun? Hun går i mariusgenser, hun har Rogalandsdialekt, hun skriver på nynorsk. Hun går rett hjem hos meg, såpass må jeg vedgå. Hvordan er hun blitt nestleder i Arbeiderpartiet?

Arbeid og inkludering

Hadia Tajik begynte sin politiske karriere i Arbeids- og inkluderingsdepartementet for elleve år siden, da hun ble politisk rådgiver for den daværende statsråden som var kjent som Pølse-Hansen. Før den tid var hun journalist i Aftenposten, VG og Dagbladet, og hun skrev sågar kommentarer i Morgenbladet og Aftenbladet. Hadde jeg vært frekk, ville jeg muligens ha lagt inn noe her om koblingen mellom pølseproduksjon, journalistikk og politikk, men i en borgerlig avis lar man heldigvis den slags være.

Nuvel. Et par år senere ble hun rådgiver for selveste Jens Stoltenberg. De nostalgiske blant oss kan lure på om han trengte rådgivere i det hele tatt. Senest for en uke siden ble Twitter glovarmt da han stod side om side med Donald Trump, og et unisont twitteriat bad tynt om at vår kjære Jensemann kunne bytte plass med den oransje som hospitant i Det hvite hus. Men alle trenger hjelp, og det fikk han fra Tajik. Den gang vikarierte hun for Mina Gerhardsen, og på den tiden var Tajik den yngste som hadde hatt på slike sko ved statsministerens kontor noen gang.

Mon tro om de onde tungene som hevder at Giske er den kompetente her, har rett.

I 2011 var Hadia Tajik medlem av Arbeiderpartiets integreringsutvalg. Nå for tiden er det vanskelig å se for seg noen mer rotnorsk enn henne. Hun er såpass beinhard feminist at hun omtaler Gud i hunkjønn, hun har ski på bena i påskeferien – rett nok nedoverski og ikke bortoverski, og for dette liker jeg henne enda bedre, ettersom jeg selv slukøret må vedgå at jeg foretrekker den slags også – og hun har nylig skilt seg fra en Høyre-politiker. Hva mer skal til? Hun er mer erkenorsk enn undertegnede.

Og nå skal hun tale til landsmøtet. Jeg er neppe den eneste som gleder seg.

Minerva er høyresidens nettavis: Bestill abonnement her, nå bare 1,- ut april!

Grender og steinutte strender

Hadia Tajik inntar podiet. Hun er kledd i sort skjørt, hvit bluse og høye hæler. Hun smiler stort, og hun ser gnistrende ut. Stemmeleiet har hun lagt litt lavere enn vanlig. Hun er nestleder i Norges største parti. En vakker dag skal hun bli statsminister.

Tajik siterer Mellom bakkar og berg, eller Nordmannen, som diktet egentlig heter.

Der Støre åpnet talen sin ved å snakke om hva som foregår utenfor Norges grenser, snakker Tajik om Norge.

– Her er det folk fra alle deler av landet. Folk fra mellom bakkar og berg, slik som Lene fra Dalen i Tokke. Og noen som bokstavelig talt er fra utmed havet, slik som Bjørnar fra Lurøy, sier Tajik.

Der Støre åpnet talen sin ved å snakke om hva som foregår utenfor Norges grenser, snakker Tajik om Norge. Hun forteller at hun er vokst opp i en bygd med 351 innbyggere, og at hun siden den gang har bodd i en bygård i Oslo med minst like mange mennesker.

– Det er noe av skjønnheten ved Norge. Vi har fjell, fjorder, tettsteder og byer. Vi lever så ulike liv. Men vi skal ha like muligheter, sier Tajik.

Det lyder bra, tenker jeg, men hvordan skal det gå til? Svaret til Tajik er skattlegging av de rike, ser det ut til. Hun forteller at de rikeste 10 prosentene eier over halvparten av all formuen i landet, og de fattigste 20 prosentene har ikke formue. Så vidt jeg kan skjønne, synes hun det er uheldig.

Men er det nå egentlig det? Mens det ville vært ille om 20 prosent ikke hadde inntekt, er formue naturlig delt skjevere. Det er for eksempel ikke overraskende at mange unge i etableringsfasen har lav, ingen, eller negativ formue, og Arbeiderpartiet har ingen politikk for å gi dem det. Enda tydeligere blir dette når vi ser på målene som går inn i formuesstatistikken: Å ha boliggjeld i Norge er den sikreste veien til å skaffe seg nettopp en formue. Å ha formue når det er negativ realrente, er rett og slett ganske uklokt, med mindre man setter denne formuen i noe som har raskere verdistigning enn inflasjonen. Har man boliglån, får man 27 prosent fradrag på boligrentene, samtidig som boligen stiger i verdi. Det er akkurat denne metoden for sparing som har gjort at foreldregenerasjonen er blitt så velbeslåtte.

Ikke å ha formue i Norge, trenger ikke å bety at man er fattig. Det kan tvert imot bety at man er på vei til å bli rik.

Privatisering

Tajik forteller at Arbeiderpartiet, i motsetning til den sittende regjeringen, vil ha en aktiv næringspolitikk. Undertegnede er ikke flytende i Arbeiderparti-språk, men det ser ut til å bety at de vil ha statlig eierskap.

– Et godt eksempel er innen fornybar energi. Det er en norsk bedrift som driver med vannkraft, vindkraft, biomasse, fjernvarme. De leverer kraft til norsk industri, de produserer ny energi til fattige mennesker, sier Tajik.

Hun snakker om Statkraft. Høyre vil privatisere Statkraft, påstår hun. Det er en sannhet med modifikasjoner: Høyre vil delprivatisere selskapets utenlandsvirksomhet. Høyre har for øvrig så vidt jeg vet heller ingen planer om å selge Kåre Willoch, slik Jonas Gahr Støre forsøkte å lage en vits av i går.

Tajik forteller om Rolf Hellem.

– Ved kjøkkenbordet sitt hjem i Narvik formulerte han i 1971 de ti oljebud. Han skrev dem ikke på steintavler. Men det kunne han nesten ha gjort. For de gjelder den dag i dag, sier Tajik.

Hun sier at budene innebar at oljeressursene skulle tilhøre hele folket, og at det skulle opprettes et eget statlig oljeselskap.

– Det var aktiv næringspolitikk. Ja, nesten hyperaktiv, vil kanskje noen si. Men det var fremsynt, og helt riktig å gjøre, sier Tajik.

Hun forteller at året etter kom faren hennes til Norge. Han sveiset rør til en av plattformene på Statfjord.

– Ironisk nok er dette det feltet som Fremskrittspartiet ville selge til utlandet for 10 milliarder kroner. I dag har det produsert olje og gass for over 1000 milliarder. Skapt tusenvis av arbeidsplasser. Og det vil fortsatt gi inntekter i mange år, sier Tajik.

– Dette er forskjellen på høyresiden og oss: De vil selge ut. Vi vil bygge opp, sier hun.

Applaus fra salen.

Ugh. Jeg blir rørt. Pokker.

– «Dette kommer til å koste», tenker kanskje noen av dere, sier Tajik.

Tidlig innsats

Tajik forteller at Arbeiderpartiet vil legge om skolefritidsordningen. Det er på tide å stille krav til den, sier hun, til innhold og kvalitet, slik at foreldre vet hva de får, og til en makspris som gjør at flere barn kan bruke den.

– «Dette kommer til å koste», tenker kanskje noen av dere, sier Tajik.

Det stemmer. Det er akkurat det jeg tenker.

– I programmet foreslår vi å ta inn 15 av de 21 milliardene Erna Solberg har kuttet skattene, sier Tajik.

Mon om det er tilstrekkelig for å finansiere all den eldreomsorgen, helsevesenet, barnehagene og kvalitetsskolen som dette partiet lover? Neppe.

Det føles som en lettelse å bli irritert. Her satt man og var rørt og sjarmert, og så kommer dette patosfylte tøyset. Nå ligner hun mer på Jonas Gahr Støre. Bra.

Men lettelsen varer ikke lenge. Tajik begynner å snakke om KRLE. Hun vil beholde K-en, forteller hun.

– Vi må regne med at Gud klarer seg selv, vår politikk er ikke for henne. Jeg tror ikke hun har stemmerett engang, sier Tajik.

Applaus fra salen. Applaus fra meg også. Det er umulig å ikke like Hadia Tajik. Når hun sier sånt, får jeg lyst til å stemme på henne. Hjelp.

Hun siterer Forkynneren, 5. Kapittel, 4. vers.

– Det er bedre at du ikke gir noe løfte enn at du lover og ikke holder ord, sier Tajik.

Nå er jeg helt knekt. Hva er dette for noe – skal jeg stemme på Arbeiderpartiet nå? Skrekk og gru.

I går var jeg sikker på at høyresiden ville få en lett match i valget til høsten. Nå er jeg ikke så sikker lenger.  Vi på høyresiden får håpe at det blir Støre som får mest taletid i valgkampen.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden