Bøker

Skal du kun lese én bok om innvandrermiljøer i Norge, bør det ikke være denne.

Ny roman om somaliere i Norge skaper mer konflikt enn forståelse.

NY BOK

  • North of Dawn
  • Nuruddin Farah
  • Penguin, 2018
  • 384 sider

North of Dawn er den siste boken til somaliske Nuruddin Farah. Til tross for at den ikke er oversatt til norsk, er den allerede anmeldt i både DN og Aftenposten. Ikke så rart, med tanke på at bokens handling er satt i det somaliske miljøet i Oslo – et lukket samfunn som mange majoritetsnordmenn skulle ønske vi forsto bedre.

Farah er bosatt i Sør-Afrika og kjenner Norge kun gjennom besøk, men har likevel valgt vårt samfunn som setting for det som er en konflikthistorie: mellom en mann og kone, barn og foreldre, majoritet og minoritet, og mellom religion og sekularisme.

Mugdi og Gacalo mottar beskjeden om at sønnen Dhaqaneh har tatt livet av seg i et selvmordsangrep i Mogadishu etter å ha levd i 5-6 år som terrorist i Somalia.

Foreldrene er sekulære, har utdannelse og gode jobber og venner i Norge. De har vanskelig for å forstå at sønnen, som har fått alle muligheter i livet, velger å reise til Somalia og bli terrorist for den radikale islamistorganisasjonen al-Shabaab.

Faren Mugdi brøt all kontakt med sønnen etter en samtale der Dhaqaneh sa han var villig til å drepe hvem som helst i islams navn – inkludert familievennene Johan og Birgitta. Gacalo har derimot holdt kontakten med sønnen, sendt ham penger og lovet å ta vare på kona og stebarna hans om noe skulle skje.

Nå splittes foreldrene over dette løftet. Mugdi går til slutt motvillig med på å bruke 80 000 kr på å få enken Waliya og barna Naciim og Saafi inn i landet.

Allerede fra starten etableres konfliktlinjene. Waliya ønsker på ingen måte å bli integrert i Norge, hverken med språk, arbeid eller sosialisering. Hun føler seg, til tross for at hun bare er 29 år, for gammel til å starte på noe nytt, og knytter etter hvert kontakt med ekstreme miljøer i Oslo.

Naciim, den tolv år gamle sønnen, er derimot fullstendig åpen for alt det nye samfunnet og den nye familien har å tilby. Der Waliya er den aller «dårligste» innvandreren, er Naciim den aller «beste», med sin raske norsklæring og imponerende integrering. Søsteren på fjorten er mer nølende, men har også en hardere forhistorie etter å ha opplevd gruppevoldtekt i flyktningleiren.

North of Dawn er medrivende lesning. Det er lett å leve seg inn i Mugdis frustrasjon over andre somaliske innvandrere generelt og svigerdatteren spesielt. Men det ødelegger historien litt at Farah har gjort karakterene så karikerte – de er enten snille og edle eller slemme og trangsynte. Svakheten med denne måten å framstille karakterer på, er at den ikke åpner for noen dypere forståelse.

Dette i kontrast til andre bøker som er kommet om innvandrermiljøer i Norge, som Tante Ulrikkes vei, eller dokumentarboken To søstre. I disse bøkene går forfatterne langt i å gi et en mer detaljert bakgrunn eller vise hva som gjør at unge mennesker føler seg fremmedgjort. Tante Ulrikkes vei viser for eksempel hvordan selv vellykket integrering av smarte, ressurssterke barn likevel kan føre til utenforskap, avstand og sinne mot det vestlige samfunn. To søstre gir detaljert bakgrunn og handlingsforløp som gjør at leseren kan se mekanismene som gjør at to unge jenter kan bli radikale.

Er du skeptisk til innvandring, vil du fokusere på de dårlige karakterene og boka blir en bekreftelse av dine antagelser om at mange som kommer til Norge er uvillige til å bidra.

Et annet godt eksempel på en skildring av innvandrere i Norge som fanger nyansene i folks motiver er filmen Hva vil folk si. Regissør Iram Haq forteller historien om en pakistansk familie som sender datteren til Pakistan mot hennes vilje, et valg som nesten tar livet av henne. Haq klarer likevel å fremstille familien på en måte som gjør at det er mulig å forstå hvorfor de handler som de gjør. At de ikke kan avskrives som onde, men at i de gale valgene ligger det et misforstått behov for å beskytte datteren og familien.

Kanskje er fordelen til Iram Haq og Zeshan Shakar (forfatter av Tante Ulrikkes vei) at de beskriver sitt eget miljø. De lar karakterene være fullstendige mennesker fordi de kjenner dem på en annen måte enn Farah ser ut til å kjenne sine.

Utover at det svekker North of Dawns troverdighet, er problemet med Farahs valg om å la karakterene enten være udelt gode eller udelt dårlige, at alle lesere vil kunne ta den «sannheten» som romanen gir dem, til inntekt for sitt eksisterende syn.

Er du skeptisk til innvandring, vil du fokusere på de dårlige karakterene og boka blir en bekreftelse av dine antagelser om at mange som kommer til Norge er uvillige til å bidra, og heller vil undergrave det norske samfunnet. De gode karakterene virker konstruerte.

Er du innvandringspositiv, vil du lese om de to ungdommene som skaper seg gode liv, integrerer seg raskt og er positive bidragsytere, og avvise de dårlige som urealistiske og karikerte. I motsetning til for eksempel Tante Ulrikkes vei, utfordrer ikke boka de etablerte synene med nye perspektiver.

Farah er derimot flink til å trekke paralleller mellom de store hendelsene og de små, private øyeblikkene. Han bruker terrorangrepet 22. juli og terrorangrep fra islamske radikale for å vise at folk fra begge sider av de etniske skillelinjene lider under begge typer terror:

“I would say that the violent culture of right-wing groups here in Europe is very like Shabaab’s,” says Mugdi. “I am of the view that the two radical groups feed off each other.” “And we are their victims,” says Johan.

På samme vis som forfatteren her legger vurderingen av terrorangrepene inn i karakterenes samtaler, virker det som han også bruker boka til å utbrodere sine andre politiske syn. Han beskriver somaliere generelt og kritiserer deler av kulturen:

“We Somalis are xenophobic and chauvinistic. Often I wonder if we have the right to complain when or if others behave unkindly toward us.”

Himmo agrees and says, “Our self-regard, as a people, makes me sick too. We look down on everybody—white, black, African, Arab, American—and do not defer to anyone’s authority. To use the Somali word for slave, adoon, to describe a fellow African here in Norway, as that couple just did, is to denigrate ourselves as humans.”

“An ill-educated, cynical lot,” Mugdi says, “these Somalis have nothing to recommend them, whether here in Norway or anywhere else. They have no idea that the age-old certainties which they held at home are no longer valid here.”

Leseren kan lett sitte igjen med et ganske negativt syn på somaliere av å lese boka, selv om Farah også forsvarer dem i lys av behandlingen og forholdene de lever under i Norge og i Vesten:

“When you are Muslim and black, in the way Somalis are, you belong at one and the same time to the two minority groups most hated nearly everywhere. This is the reason why the onus is on Somalis to improve their chance of success wherever they happen to be. Ideally, we should do well enough in every sphere. Unfortunately, we are at the lowest rung of every ladder.”

Problemet med mange av de politiske synspunktene Farah legger inn i teksten, er at de høres ferdigtygde ut og sammenfaller med argumenter som stadig gjentas i debatter.

Gjennom Mugdis arbeid med en oversettelse av den norske boken I de dage av Ole Edvart Rølvaag, om norske emigranter i USA, får forfatteren en innfallsvinkel som ikke bare viser sammenfallende trekk mellom immigranter, men også hvordan betingelsene for norske emigranter i USA var helt annerledes enn de somaliere møter i dag:

The Norwegians were welcomed with open arms, as a desired race that was good for the new country, whereas here in Norway, the Somalis are very much unwelcome, being black Muslim refugees at a time when migration is now viewed both as a political problem and as a threat to the Norwegians’ continued existence as a ‘pure race.’

Dette er et litt konstruert grep, men fungerer likevel som en mer naturlig måte å utforske de politiske problemstillingene på.

Problemet med mange av de politiske synspunktene Farah legger inn i teksten, er at de høres ferdigtygde ut og sammenfaller med argumenter som stadig gjentas i debatter. For eksempel hvordan vi ser på hvite høyreekstreme terrorister sammenlignet med radikale muslimer:

“Isn’t it curious,” says Kaluun, “that when a native European is responsible for such a rampage, every attempt is made to prove that he was suffering from some form of mental disorder or is emotionally impaired. If Breivik is described as mad, then why not describe the radical Muslim groups as mad too? Rather than ‘haters of the West’ or some such.”

Eller om terror i Europa, sammenlignet med resten av verden:

“And even though there have been many more suicide bombings in Iraq, Somalia, Afghanistan, Yemen, and Pakistan, the Norwegians thought little of these. They may have empathized with the victims—just never as much as when the killings took place close to home, and the dead were Europeans”

Forfatteren gir karakterene få nye og overraskende betraktninger, og måten de ordlegger seg på, oppleves ikke som en naturlig del av talespråket. Det gjelder for øvrig også på mye av den øvrige dialogen. Den føles stiv og unaturlig, og i overkant formell, spesielt for tenåringene i boka.

Dessverre er konfliktene for lite utforsket. Farah lar oss ikke forstå hva som fikk Dhaqaneh til å bli terrorist, og den komplekse kombinasjonen av å være terrorist, men også en elsket stefar og ektemann.

Hans valg om å bli terrorist og selvmordsbomber skapte en uenighet mellom foreldrene som heller ikke føles nok forløst. Vi får farens syns ganske tydelig utbrodert, mens morens valg om å fortsette å elske sønnen og sende ham penger, blir ikke like godt forstått og forklart. Tenåringenes balanse mellom å ønske å ta del i det norske samfunnet, samtidig som de er lojale mot sin mor, blir også overfladisk behandlet.

I sum blir North of Dawn et utløp for frustrasjon skapt rundt spennende begivenheter, men med for flate karakterer som ikke gir nok innsikt i verken miljø eller mennesker.

Med andre ord: skal du kun lese én bok om innvandrermiljøer i Norge, bør det ikke være denne.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden