Politikk

Skandaløst fra Rettsmedisinsk kommisjon

Den ikke-underkjennende ikke-godkjennelsen av den andre rapporten er nødt til å få konsekvenser for den faglige anseelsen til Tarjei Rygnestad og de andre medlemmene av kommisjonen.

Den ikke-underkjennende ikke-godkjennelsen av den andre rapporten er nødt til å få konsekvenser for den faglige anseelsen til Tarjei Rygnestad og de andre medlemmene av kommisjonen.

Det kom i går frem at den merkelige formuleringen rettsmedisinsk kommisjon mandag ga om den andre psykiatriske rapporten, skrevet av Agnar Aspaas og Terje Tørrissen, likevel ikke var en godkjennelse – det var bare ikke en underkjennelse.

Dette er omtrent så oppsiktsvekkende som det kan få bli, og det dreier seg ikke bare om hvilken konklusjon man foretrekker på tilregnelighetsspørsmålet. Bakgrunnen er altså at Rettsmedisinsk ualminnelig sjelden lar være å godkjenne rapporter. Det overveiende normale er at kommisjonen ikke har noen betydelige merknader.

Er rapportene behandlet likt?
I Breivik-saken står vi nå med to rapporter. Den første, skrevet av Torgeir Husby og Synne Sørheim, er lekket til pressen, og finlest av et stort antall ledende eksperter på paranoid schizofreni. Kritikken mot både konklusjonen – diagnosen – men også, og dette er viktig her – mot selve rapporten, måten den argumenterer på, har vært massiv fra vitenskapelig hold.

Jeg har selv lest hele denne rapporten, og fra et erkjennelsesteoretisk perspektiv har den alvorlige svakheter. Det fremstår som tydelig at psykiaterne alt i først eller andre møte med Breivik forfølger hypotesen om paranoid schizofreni med stor iver, og alternative forklaringer på observert adferd og Breiviks utsagn og livshistorie diskuteres overhodet ikke, heller ikke når de ganske naturlig og åpenbart melder seg for leseren av rapporten. Dertil har det vært andre pussigheter ved rapporten, som at psykiaterne ikke møtte Breivik separat og at de tidligere hadde vært nære kolleger, og noen mer eller mindre rene feil eller misforståelser fra psykiaternes side.

Alt dette betyr selvsagt ikke med nødvendighet at konklusjonen deres er gal. Men det betyr at en slik rapport, gjennomkritisert av ledende eksperter på feltet, er standarden for hva Rettsmedisinsk kommisjon ikke finner det verdt å ha noen merknader til.

Rapporten til Aspaas og Tørrissen har – jeg vil nærmest si dessverre – ikke blitt lekket. Det er derfor vanskelig å uttale seg skråsikkert om selve rapporten. Det sammendraget som er blitt presentert for offentligheten, har imidlertid ikke på noen måte blitt møtt med like mange innsigelser som den første. Det er også mulig å gjøre seg noen tanker om hvor alvorlige eventuelle mangler kan være utfra de spørsmålene Rettsmedisinsk kommisjon har ønsket å få bedre belyst.

Igjen er poenget ikke at den andre rapporten med nødvendighet kommer til rett konklusjon, og heller ikke at det ikke kan finnes relevante spørsmål som kan stilles fra kommisjonens side. Men utgangspunktet er altså at den settes opp mot den første rapporten, som kommisjonen ikke hadde noen merknader til. Det er direkte oppsiktsvekkende.

Vi må ha som forventning til kommisjonen at de to rapportene er behandlet utfra samme vitenskapelige standard. Den andre rapporten vil engang bli offentlig. Jeg tror medlemmene i Rettsmedisinsk kommisjon har grunn til å frykte dagen da begge rapportene er offentlig tilgjengelig og kan sammenlignes kvalitetsmessig.

Normaladferd
Under rettsaken har offentligheten fått se hvordan psykiatere og psykologer kommer med sterkt motstridende vurderinger av det de observerer. Jeg mener det er grunn til å mistenke at et flertall av Rettsmedisinsk kommisjon vil tendere mot å dele vurderingene til de ganske få fagfolkene som har ment at Breiviks adferd styrker en antagelse om paranoid schizofreni. I den grad tankesettet er representativt for hva kommisjonens medlemmer tenker, er det derfor verdt å vie dette noe oppmerksomhet.

Ole Røgeberg har en utmerket gjennomgang av uttalelsene fra enkelte ”eksperter” som mener å ha sett tegn til psykose hos Breivik i retten. Et av spørsmålene han stiller er: Hvordan ville normale mennesker ha reagert? Røgeberg forklarer blant annet hvordan enkle og helt normale svakheter i menneskelig vurderingsevne gjør at psykiatere lett tolker adferd som er vanlig hos friske mennesker som tegn på psykose. Det kan blant annet skyldes at psykiateren forbinder en viss type adferd med psykose, og dermed blir blind for at den samme type adferden også forekommer hos friske. Fordi det er så mange flere ikke-psykotiske mennesker, er sjansene for at en person er psykotisk, gitt en slik adferd, i realiteten liten, mens psykiateren bedømmer den som stor.

Jeg vil føye ett moment til dette argumentet: Psykiaterne som har uttalt seg til støtte for hypotesen om at Breivik skulle være paranoid schizofren, gjør det gjennom uttalelser som utviser på grensen til ualminnelig dårlig innsikt i et felt jeg har mye erfaring med: Politisk debatt. Og med politisk debatt mener jeg ikke da først og fremst Jens Stoltenberg mot Erna Solberg, men den politiske debatt som foregår der nettroll møter islam.

Som redaktør i Minerva har jeg gjennom flere år lest flere kommentarfelt om islam og innvandring enn de aller fleste – både hos oss og i andre nettfora – og forsøkt å gå i rette med eller diskutere med flere enn jeg burde ha gjort. Min vurdering er at mange psykologer og psykiatere later til å mangle helt grunnleggende erfaring med de normalpsykologiske psykiske prosessene som danner og opprettholder politiske meninger, og former tolkninger og verdensanskuelser hos slike debattanter.

Nelson Mandela
Psykolog Pål Grøndahl er en av dem som ble mest brukt som ekspertkommentatorer i mediene da Breivik begynte sine forklaringer for noen uker siden. Uttalelsene hans tyder på at han i stadig sterkere grad heller mot å regne Breivik som utilregnelig. Det samme gjelder psykiater Kjersti Narud. (Mot dette synet står for eksempel professor i psykiatri, Sigmund Karterud, professor i psykiatri Einar Kringlen, som har snudd og ikke lenger mener det er tegn til psykose.)

Grøndahl har gått langt i å se Breiviks svar når han ble presset av aktoratet, som tegn på psykose. Overfor Aftenposten trakk han frem særlig to forhold:

”Jeg synes han nærmest snakket seg mer og nærere til den forståelsen og den fortolkningen av Anders Behring Breivik som de første sakkyndige har lagt til grunn. Det synes jeg særlig kommer frem med hans ekstremt sterke måte å fortolke ting på (…). Han fortolker Synne Sørheim, som bor i Sør-Afrika, til å betrakte Nelson Mandela som en helt, og de har knapt berørt dette temaet i det hele tatt.(…) Det andre er hans høyst spesielle måte å ha historiefortolkning på. Han mener 15 NS-regjeringsmedlemmer har blitt låst inne på sinnssykeasyl. Hvor har han dette fra, det er jo helt feil.”

Også Narud trekker overfor Dagsavisen frem Breiviks tolkning av Sørheims forhold til Nelson Mandela:

”Aktoratet fikk veldig godt fram at dette er en slutning Breivik trekker. Det har kommet tydelig fram også tidligere. Når noen gjør noe eller sier noe, vil han si: «Det var det de mente». Han lager sine egne fortolkninger av det folk gjør og sier, som ikke er i overensstemmelse med de fleste andres.”

Å ha fortolkninger av det folk sier og gjør som ikke er i overensstemmelse med de fleste andres, er ikke et diagnostisk kriterium for paranoid schizofreni. De fleste av oss har fortolkninger av det andre sier og gjør – psykologer bruker ulike begreper for å beskrive ulike aspekter ved dette, som mentalisering eller ”theory of mind”. Denne kan være mer eller mindre eksplisitt, og mer eller mindre velutviklet.

Kommentarene til Narud og Grøndahl er her bygget på følgende utveksling i retten, som det er verdt å analysere litt nærmere, fordi jeg frykter at Naruds og Grøndahls tolkning av interaksjonen er symptomatisk for dem som finner psykotiske trekk i Breiviks adferd i retten:

–       Breivik: For eksempel har jeg skrevet i kompendiet mitt at Mandela er en marxistisk terrorist, og egentlig var terrorleder i 20 år før han ble fengslet, og det var derfor han ble fengslet. Organisasjonen som han ledet, er ansvarlig for svært mange drepte. Og eksempelvis bor jo Sørheim i Sør-Afrika, og hun ser på Nelson Mandela som en helt.

–       Aktor Svein Holden: Fortalte hun det til deg?

–       Breivik: Jeg tolket det slik i alle fall.

–       Holden: Hva var det ved henne som ga deg mulighet til å tolke henne dit?

–       Breivik: Man kan jo si at de aller fleste mener det. Det er svært få som mener det motsatte.

–       Holden: Da baserer du deg på en alminnelig slutning og ikke hennes tolkning.

–       Breivik: Det var en tolkning.

–       Holden: Hva var det ved Sørheim som fikk deg til å mene at hun sympatiserte med Nelson Mandela?

–       Breivik: Vi snakket sammen over 13 samtaler og jeg lærte mye om dem, og det er den informasjonen jeg har.

–       Holden: Ble hans navn nevnt under samtalene? (Dette spørsmålet forblir ubesvart, fordi utspørringen fortsetter i en annen retning.)

Grøndahl og Narud mener det er urimelig av Breivik å tillegge Sørheim at hun skulle sympatisere med Mandela, og at det i alle fall ikke følger av at hun har bodd i Sør-Afrika. Ikke nok med det: De mener det er urimelig på en måte som kan understøtte at han er psykotisk. (La oss her se bort i fra at denne adferden ikke på noen måte fanges opp av de diagnostiske kriteriene for paranoid schizofreni; snarere må det være snakk om annen adferd som disse ”ekspertkommentatorene” mener gir tilleggsinformasjon om en mulig diagnose.) Det er her vi må stille spørsmålet Røgeberg ønsker at psykiatere må stille seg: Hva kunne en normal person tenkes å ha tillagt Sørheim i situasjonen Breivik befant seg?

Normaladferd og politisk psykologi
Her kommer altså min rolle som ”ekspertkommentator” av kommentarfeltenes normalpsykologi inn. Man skal ikke ha oppholdt seg lenge kommentarfeltene i dagens aviser før man lar seg frustrere over debattantene. De tillegger deg og andre de mest hårreisende motiver og reagerer enten krakilsk eller med unnvikende taushet når selvmotsigelser og logiske brister påpekes; de synes uimottagelige for fakta og de reagerer med aggresjon på irettesettelser.

En vanlig tilskrivning av motiver jeg ofte møter på, er at jeg skulle ønske masseinnvandring fordi det vil ødelegge velferdsstaten, som man i alle fall antas å være imot (typisk fra selverklærte nasjonalkonservative eller i noen grad mer sosialdemokratisk anlagte innvandringsmotstandere). Det hjelper lite om jeg forsikrer at jeg ikke bare ønsker en noe strengere innvandringspolitikk, men også er en varm og aktiv tilhenger av grunntrekkene i velferdsstaten; slutningen som gjøres, er fra antatt identitet (la oss kalle det kapitalistliberal) til antatte synspunkter.

Slike slutninger er selvsagt svært vanlige: Aktive politikere på venstresiden kan selv privat (og altså ikke bare for politisk vinning) finne på å si at høyresiden bare later som de er tilhengere av velferdsstaten, og egentlig ønsker å rasere den hvis de kommer til makten. Slike utsagn bygges på tilskrivninger av motiver og identitet som ikke lett lar seg begrunne i observerbare utsagn. Og selvsagt: Høyresiden gjør antagelig lignende tilskrivninger som er like urimelige, og kanskje til dels som jeg ikke ser, fordi jeg implisitt gjør de samme tilskrivninger. Dette er normal menneskelig psykologi.

Prøv så å forestille deg at du er en av disse personene fra kommentarfeltene, en ikke-psykotisk ekstrem marxisthater, ekstrem muslimhater og en ekstrem talsmann for et utopisk – eller kanskje heller dystopisk – Europa som aldri har eksistert, som har skrevet et manifest som du regner som ditt livs viktigste verk, hvor du også har skrevet et par sider om Sør-Afrika, og det du oppfatter som Mandelas forbrytelser mot hvite. Forestill deg så at du møter en person du oppfatter – rett eller galt – som en representant for det politisk korrekte Norge, som bor i Sør-Afrika. Og gjør så kommentarfeltsjekken: Hva vil vår tenkte person fra kommentarfeltene anta om en slik person i et slikt tilfelle? Og hvordan vil en person fra kommentarfeltene svare på dette om han i en stor rettsak stilles spørsmål om slike forhold, med det premiss at han er psykotisk, når han selv mener han ikke er det?

To konklusjoner melder seg umiddelbart: For det første er Breiviks tilskrivning høyst sannsynlig – og får vi håpe – korrekt. Det er sannsynlig at Synne Sørheim ser på Mandela som en helt. Jeg ser i hvert fall på ham som en av heltene i moderne afrikansk historie. Det ville være oppsiktsvekkende om Sørheim ikke gjorde det samme. For det andre er tilskrivningen muligens ikke basert på logiske slutninger (vi vet ikke nok om hva Sørheim har sagt om seg selv i samtalene, og hvor rimelig tilskrivningen kan sies å være basert på det); men den er helt alminnelig: Man konstruerer en identitet som passer de øvrige mentale kategoriene man har – for eksempel ”politisk korrekt person som viser sympati med det nye Sør-Afrika gjennom å bo der, og ergo ser på Mandela som en helt” – og slutter deretter fra forholdet ”bor i Sør-Afrika” til resten av identiteten.

Konfrontert med at tilskrivningen er en tolkning, aksepterer Breivik at det er nettopp en tolkning (hva enten man mener han gjør dette for å tilpasse seg psykiaterne eller ikke); det er mer enn hva du vil få ut av det alminnelige nettroll.

Tilpasset forklaring
Jeg har også klare oppfatninger på andre felt hvor jeg innser at jeg ikke er en ekspert, men hvor jeg likevel mener å kunne trekke på erfaring fra å ha lest svært mange timer med islamdebatt. Noe av dette er relevant for et av spørsmålene kommisjonen har hatt til den andre rapporten, nemlig spørsmålet om Breivik kan ha tilpasset sin forklaring for å lure retten.

Et eksempel hvor det har vært aktuelt, har vært Breiviks beskrivelser av borgerkrig i Norge, som den første rapporten beskriver som en paranoid vrangforestillinger, og fremstiller Breivik som en som er personlig forfulgt. I retten sa Breivik at dette var en misforståelse. Et annet eksempel er påstanden om at Breivik skal ha gitt uttrykk for at han kan tenkes å bli regent. Nå er det ikke uvanlig å tilpasse sine forklaringer og sine ordvalg etter publikum, eller hva man vet om publikum, og det er heller ikke uvanlig å evaluere og reevaluere den historien man både genuint tenker og forteller om seg selv. Spørsmålet er altså om det er klare, vedvarende psykotiske tanker som Breivik her bevisst permanent undertrykker.

Nå vet ingen andre enn Husby, Sørheim og Breivik – siden Husby og Sørheim ikke gjennomførte videoopptak av sine samtaler med Breivik – akkurat hva som ble sagt her. Tre muligheter synes umiddelbart å foreligge: 1) At Breivik virkelig mente/mener han var forfulgt som en del av en krig og utsatt for en akutt og direkte personlig trussel, men løy om det både i retten, og, merkelig nok, i kompendiet, som nettopp ikke fremstiller en aktiv borgerkrig her og nå, men nettopp ulike faser i en mulig borgerkrig, slik han har forklart i retten (jo, dette er selvsagt skrudd nok, men ikke på den måten Husby og Sørheim, eller de diagnostiske kriteriene for schizofreni, forutsetter. 2) At Breivik ikke mente dette, men uttalte seg på en måte som tilforlatelig kunne forstås dit – for eksempel som et resultat av at psyken hans, og hans egen forklaring av seg selv og sitt prosjekt, ble (midlertidig) påvirket både av udåden han hadde gjennomført eller fengselsoppholdet. 3) At Breivik ikke har sagt noe som egentlig kan oppfattes slik, men at Husby og Sørheim har vært så lite eksponert for denne type ekstrem politisk retorikk (å bruke ord som borgerkrig om Norge), at de har abstrahert vekk strukturen på Breiviks utsagn, som både i manifestet og i uttalelsene i retten, er inkompatible med beskrivelsen Husby og Sørheim gir.

Da jeg leste Husbys og Sørheims rapport første gang, og etter å ha lest store deler av kompendiet, slo psykiaternes fremstilling meg som så fjernt fra kompendiet, og senere fra det Breivik har sagt i retten, at tankene mine ufrivillig ble ledet til filmen Gjøkeredet. Kommisjonens antagelse om at Breivik siden skulle ha tilpasset sine uttalelser (hvor man altså ser bort i fra kompendiet) – snarere enn at den første tolkningen enten var gal eller overdrevet, leder tankene til Rosenhan-eksperimentet, som Røgeberg beskriver i sin artikkel, der psykiatere som først har diagnostisert pasienter (for simulert psykose), var uvillige til siden å se dem som friske når de oppfører seg normalt. Om kommisjonen ikke har funnet tilleggssvaret fra Aspaas og Tørrissen på dette punktet tilfredsstillende, må det nesten være lov å spørre hvor godt kommisjonen egentlig kjenner kompendiet, hvor godt de kjenner Rosenhan-eksperimentet, og hvor godt de kjenner sin egen psyke og den menneskelige motvilje mot å erkjenne mulige feil.

Ulike syn
Som den skarpe leser vil ha oppdaget, er jeg av den oppfatning at det er overveiende sannsynlig at Breivik er tilregnelig, både slik loven definerer begrepet, og normativt (jeg er kritisk til det psykologiske prinsipp som ligger under den norske definisjonen av strafferettslig utilregnelighet). Det bygger delvis på at de som har argumentert for det motsatte syn, på alle områder der jeg har noen kompetanse, har kommet med argumenter som synes altfor, altfor svake.

Jeg aksepterer imidlertid uten videre at det er flere av elementene som inngår i vurderingen av Breivik det er vanskeligere for meg å uttale meg om; og ikke minst, som man kan forstå at psykiatere kan ha ulike meninger om: Skal det forhold at han flyttet hjem til sin mor, tolkes som funksjonssvikt, en del av en plan, eller noe midt i mellom?

Hva er realitetene bak Breiviks forestillinger om ”Knights Templar”, i hvor stor grad tror han selv på dette, og i hvor stor grad er i det i alle tilfeller rimelig å regne dette som grandiose vrangforestillinger? (Breivik selv har helt fra kompendiet fremstilt Knights Templar dels som noe som eksisterer (eller i hvert fall har en kjerne av virkelighet), dels som noe han forsøker å selge inn som et konsept andre kan kopiere, noe som er svært tydelig i innledning til del 3 av kompendiet, hvor han beskriver det som en fiktiv, hypotetisk organisasjon.)

Hvordan skal vi bedømme de ulike psykometriske testene i de to rapportene? – her har mange psykiatere hatt mange svært kritiske kommentarer til Husbys og Sørheims rapport, mens kommisjonen har hatt kritiske merknader til Aspaas’ og Tørrissens rapport (igjen har de her sterkt vektlagt Breiviks mulig strategiske svarmønster).

Imidlertid mener jeg å kunne uttale meg med noe større trygghet om uttalelsene ”ekspertkommentatorene” har kommet med om mentaliseringen Breivik bedriver i det som for ham er en politisk kontekst, som er det han gjør når han snakker om Sørheim og Mandela. Meg bekjent finnes ikke gode studier av hvor normal ulike former for mentalisering er i politisk debatt mellom sterkt uvennlig innstilte debattanter i den moderne islamdebatten (eller i uvennlige og til og med mindre vennlige diskusjoner mer generelt); mentalisering er fortsatt et konsept som er under utviklingen i psykologien.

Derimot er det uten videre klart for meg at jeg har uten sammenligning mer erfaring med denne type mentalisering enn det Grøndahl og Narud har. Det gir dessverre grunn til å tro at mange psykologer og psykiatere ikke i tilstrekkelig grad tar inn over seg i hvilken grad tolkninger av hva som er normaladferd i en gitt kontekst avhenger av kjennskap til denne konteksten. Det er menneskelig, selvsagt, men i en sammenheng der psykiaterne har hatt god anledning til å forsøke å få gode input, og lære mer om disse spørsmålene, likevel sterkt beklagelig.

De fleste rimelige mennesker vil være enige om at mange data kan tolkes på ulike måter, ikke minst i psykiatrien. De fleste vil også, i hvert fall i etterpåklokskapens lys, være enige i at det å bedømme form og innhold for hva som kvalifiserer som både grandiose og bisarre vrangforestillinger, kan være komplekst, og kan fordre kjennskap til andre fagdisipliner enn psykiatri. Slik sett er det ikke noe hårreisende i seg selv at den samme kommisjonen ville godkjenne uten merknader to rapporter med motsatt konklusjon.

Det som derimot idag fremstår som hårreisende (med de forbehold man er nødt til å ta for den andre rapportens faktiske ordlyd), er at det er nesten umulig å forestille seg at Rettsmedisinsk kommisjon har lagt samme strenge faglige kriterier til grunn for sin bedømmelse av de to rapportene. Dersom Rettsmedisinsk kommisjon har avveket en tøddel i hvor strenge faglige krav den har stilt til de to rapportene, har den blitt en politisk aktør i denne saken. Det i seg selv er svært problematisk.

Offentligheten vet ikke alt, men vi har svært mange gode grunner for å tro at det er vel så mange svakheter i den første rapporten som i den andre. Når historien om rettssaken engang skrives, og begge rapportene er offentlige, er det en god sjanse for at den ikke-underkjennende ikke-godkjennelsen av den andre rapporten vil huskes som begivenheten som strippet Rettsmedisinsk kommisjon og hvert enkelt av dens medlemmer for enhver faglig troverdighet. Det er, i rettens språk, sannsynlighetsovervekt for at det vil være fullt fortjent.

Kjære leser!

Bli abonnent! Da får du tilgang til alle artikler og papirutgaven. Det tar under ett minutt.

Prøv for 1,- ut 2016
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden