Bør vi la «de rike» finansiere velferdsstaten?

En velferdsstat der byrden flyttes fra «vanlige arbeidsfolk» til «de rike» vil sannsynligvis bli mindre omfattende enn hva den er i dag.

Publisert   Sist oppdatert

Det er standard politikk på venstresiden å mene at «de rike» bør ta en langt større del av ansvaret for å finansiere vår felles velferd. Et nylig eksempel er lederen i Rød Ungdom, Tobias Drevland Lund, som synes det er synd at KrFU «kjøper Civita-politikken om at det er vanlige arbeidsfolk, uføre og pensjonister som må bære velferdsstaten på sine skuldre».

Å påstå at andre mener at uføre og pensjonister må bære velferdsstaten er selvsagt bare tøvete, men jeg lar den diskusjonen ligge. Derimot er det faktisk vanlige arbeidsfolk som bærer velferdsstaten på sine skuldre, og det også være slik. Hvis ikke, risikerer vi at hele systemet forvitrer. Det finnes ingen fornuftig og holdbar organisering av velferdsstaten vår hvor ikke «folk flest», eller «vanlige arbeidsfolk», eller den brede middelklassen om du vil, bærer det største ansvaret for finansieringen.

Velferdsstaten er først og fremst vår solidariske, felles forsikringsordning. En velferdsstat som bæres av de rikeste må nok forbeholdes land med langt større ulikheter enn i Norge, og vil i så fall neppe være en omfattende velferdsstat.

Selvsagt, og heldigvis, er velferdsstaten vår også omfordelende. Det er gode grunner til at skattene i de fleste velutviklede land er progressive, og at de som har mest, også skatter mest. De aller fleste er enige om at det er rettferdig og fornuftig. Dette gjelder også i Norge, hvor de ti prosent rikeste betaler 40 prosent av all skatt.

Mindre justeringer som er gjort i skattesystemet de siste årene, som for eksempel reduksjon av formuesskattesatsen, har overhodet ikke endret dette bildet. Tvert imot ser det ut til at formuesbeskatningen totalt sett har økt de siste årene, blant annet fordi reglene for verdsetting av næringsvirksomhet er endret. I tillegg er utbytteskatten økt. De små justeringene inntektsskatten har heller ikke redusert progressiviteten i skattesystemet i noen nevneverdig grad.

Å tro at man fremover nærmest ubegrenset kan øke skattebyrden på de rikeste, for så å dele ut igjen til massene, altså at man kan ha en velferdsstat som ikke bæres av vanlige arbeidsfolk, er en illusjon. Denne illusjonen har heldigvis stort sett vært forbeholdt ytre venstre i norsk politikk, og i liten grad preget det mer pragmatiske sentrum-venstre. Og godt er det, av flere grunner.

For det første er det ikke nok rike mennesker i Norge til at de kunne finansiert velferdsstaten. For å illustrere: De 84 prosent av norske skatteytere som har likningsformue under 1 million kroner, bidrar med hoveddelen — 62 prosent — av de personlige skattene. De står også sannsynligvis for en minst like stor andel av andre viktige inntektskilder for staten, som arbeidsgiveravgiften og merverdiavgift, ettersom disse ikke er progressive.

Dersom vi følger produktivitetskommisjonens fremskrivninger fra 2014, vil den gjennomsnittlige skattesatsen på husholdningenes inntekter måtte øke fra 37 prosent i 2014, til 64 prosent i 2060, bare for å dekke opp for dagens standard på velferdsstaten.

Dersom denne byrden ikke skulle bæres av «vanlige arbeidsfolk», men for eksempel de 10, 15 eller 20 prosent rikeste, ville nok regnestykket raskt vise at alle deres inntekter måtte konfiskeres, og likevel ville vi vært langt fra mål.

Nå vil vi neppe komme til de nivåene på generell beskatning som denne fremskrivningen viser, av flere grunner. Men uansett vil det å skattlegge de rikeste vesentlig hardere enn i dag kunne ha klare negative konsekvenser, både for skatteviljen og skatteevnen.

For å ta skatteevnen først: Dersom den mulige gevinsten ved å ta økonomisk risiko reduseres kraftig, vil sannsynligvis færre mennesker være interessert i å ta slik risiko. Og viljen til å ta risiko ved å starte eller prøve ut noe nytt er selve bærebjelken i både markedsøkonomien og velstandsveksten vi har sett de siste hundreårene.

At noen er villige til å ta risiko er også forutsetningen for at nye jobber, og dermed nye skattebetalere, kommer til. Det gjør også at vi får en stadig mer produktiv økonomi, og at hver arbeidstaker kan bidra med stadig mer til felleskassa.

Selvsagt vil trygge velferdsordninger også redusere risikoen. De gjør at man kan våge å starte opp noe, uten å miste absolutt alt dersom man mislykkes. Men dersom hele gevinsten ved å lykkes skal konfiskeres, vil jo poenget ved å ta risiko forsvinne. Den skattefinansierte velferdsstaten er på mange måter en avveining mellom disse to hensynene: Den gjør det tryggere å ta en sjanse, som å starte noe nytt eller bytte til en annen jobb, men du kan også sitte igjen med en gevinst dersom du våger, og lykkes.

Å finne den mest effektive innretningen av et skattesystem, og herunder den optimale graden av progressivitet, er på mange måter en teknisk øvelse. Det som derimot er vanskeligere å regne på, er virkningene et for skjevt skattesystem kan ha på selve oppslutningen om en generøs velferdsstat.

For hva skjer om vi går bort fra en modell der vi solidarisk står sammen om å passe på hverandre, der vi alle bidrar etter evne, og som bæres av den store gruppen «i midten», til en modell der vi dikterer at det rike mindretallet skal betale regningene våre?

Dersom en gruppe i samfunnet av en viss størrelse, men uten flertall, la oss kalle dem «øvre middelklasse», føler at de må bære en uforholdsmessig stor andel av kostnadene fordi et knapt flertall tvinger dem til det, kan støtten til systemet forvitre. Det kan være delte meninger om når en slik holdning går over til å bli usolidarisk eller til og med umoralsk, slik en del på venstresiden sannsynligvis vil hevde.

Men det hjelper lite å vifte med den moralske pekefingeren hvis det er demokratisk oppslutning om velferdsstaten man ønsker. Solidaritet krever at alle føler de sitter i samme båt, og at alle er med å padle, selv om ikke alle padler like fort.

Økonomer som Assar Lindbeck har pekt på hvordan velferdsstater blir mer omfattende, dersom de bygger på et felles normsett om at alle skal bidra så sant de kan. Dersom noen grupper opplever at de betaler, mens andre er gratispassasjerer, blir velferdsstaten sannsynligvis mindre og svakere.

En gjennomgang hos Bloomberg illustrerer poenget tydelig: Blant de rike demokratiene har landene med høyest skatteinntekter som andel av BNP også de minst progressive skattesystemene. Landene med høyest skatteinntekter baserer seg også i større grad på andre type skatte- og avgiftsinntekter enn personskatter, som skatter på forbruk eller obligatorisk pensjonssparing, ordninger som typisk er mindre progressive enn personskatten, eller ikke progressive i det hele tatt.

USA har for eksempel et svært progressivt skattesystem, men relativt sett lave skatteinntekter totalt.

Betydningen av at alle føler at systemet er solidarisk, er også årsaken til at svært mange av våre velferdsordninger er universelle, eller til og med betinget av inntekt. Sykelønn, foreldrepermisjon, arbeidsledighetstrygd — alle disse ordningene gir mer til dem som tjener mest, de er altså direkte regressive. En viktig begrunnelse, som kanskje ikke uttales høyt så ofte, er nok nettopp at det skal føles rettferdig.

Selv langt ute på venstresiden er politikerne sjelden ute og foreslår at disse ordningene skal gjøres universelle, eller behovsprøvde. Det er kanskje nettopp fordi de vet at det kan slå bena under oppslutningen om ordningene. Det virker derimot ikke som om de ser at en for sterk progressivitet i skattesystemet kan ha nøyaktig samme effekt.

En velferdsstat der byrden flyttes fra «oss alle», altså vanlige arbeidsfolk, til «de rike», altså det mindretallet som tjener eller har mest penger, vil neppe vare. Eller — det er i hvert fall grunn til å tro at den kan bli mindre omfattende.

Det kan kanskje høres forlokkende ut å la «de rike» ta regninga, særlig når man antar at de som regnes som rike, er noen andre enn en selv. Men det er verken rettferdig eller fornuftig å gå for langt i denne retningen.

I stedet må vi tenke på hvordan vi kan organisere en velferdsstat som beholder bred oppslutning over tid, som beholder den finansielle bærekraften over tid, og som gjør fornuftige avveininger mellom omfordeling og trygghet for dem som trenger det på den ene siden, og insentiver til å jobbe og å ta risiko på den andre siden.