Forsiden

Skattefinansierte heksedoktorer

Fyresdal kommune ansetter lege for å jobbe med ”østlig” og alternativ medisin. Kanskje ikke lovstridig, men i det minste moralsk uholdbart.

Fyresdal kommune ansetter lege for å jobbe med ”østlig” og alternativ medisin. Kanskje ikke lovstridig, men i det minste moralsk uholdbart.

Udokumenterte eller dokumentert ineffektive behandlinger har ingenting å gjøre i det skattebetalerfinansierte helsevesenet. Men anekdoter, mystikk og overtro holder likevel liv i såkalt ”komplementær og alternativ medisin”. De som, i strid med tilgjengelig evidens, likevel lar seg overbevise, har tidvis politisk gjennomslag.

Det er dette som har skjedd i Fyresdal kommune i Telemark. Der er Erik Skjervagen fra Arbeiderpartiet ordfører. Nå har han fått gjennomslag for at kommunes lege skal få jobbe med alternativ medisin minst én dag i uken, og bygge opp et forebyggende tilbud basert på alternativ medisin, særlig rettet mot unge. Utlysningen er ute.

Kommunen, det vil si skattebetalerne, betaler for gildet.

Sannheten er at ”alternativ medisin” er et misvisende begrep. Først og fremst snakker man ikke om en alternativ medisin, men et alternativ til medisin. Det som kjennetegner ”medisin” som kalles alternativ er først og fremst to ting:

  • Et teoretisk fundament som enten er svakt, esoterisk, mystisk eller motsies av forskning, og
  • At behandlingen enten ikke er forsket på, er forsket på og funnet ineffektiv, eller er vanskelig å forske på.

En av de største fremskrittene vår sivilisasjon har gjort, er introduksjonen av evidensbasert medisin. For medisin kan baseres på evidens, om forskningen er god nok. Gullstandarden er randomiserte kontrollerte forsøk, såkalte RCTs. RCTer kan finne ut om en behandling faktisk virker eller ikke. For en god innføring for legfolk anbefales Testing Treatments: Better research for better health care, av Imogen Evans m.fl. – som for øvrig burde vært obligatorisk lesning for alle som befatter seg med helsepolitikk, og ikke har kunnskapen fra øvrig utdanning.

Det er disse testene alternativ behandling som regel svikter i. Homeopati er erkeeksempelet, som med et skinn av faglig ekspertise og teoretisk fundament, lever i beste velgående – til tross for fravær av systematisk evidens for effekt. (Se denne gjennomgangen.)

Det lar seg rett og slett ikke dokumentere i systematiske oversikter at såkalt alternative behandlingsformer virker bedre enn placebo, i de fleste tilfeller. De gangene det faktisk dokumenteres at noe såkalt alternativ medisin fungerer, og denne effekten blir forklart, er det ikke lenger snakk om noe alternativ – da er det medisin.

Tilbake i Telemark, er det særlig qi gong og akupunktur Fyresdal skal satse på.

Qi gong ser ut til å være er en eldgammel kinesisk praksis i grenselandet mellom trening, meditasjon og medisin – en del fornuftige praksiser, kledd opp i mystiske og dels overnaturlige konsepter om å dyrke og balansere qi, en slags livsenergi.

Et kjapt søk etter forskning på dette tyder på at det kan ha noe for seg, men da først og fremst som alternativ til ikke-trening, snarere enn annen fysisk aktivitet. Og grunnen til at det kanskje fungerer for noe, er neppe de samme som de gamle kinesere så for seg for tusenvis av år siden – selv om det er denne ”alternative forståelsen” til vestlig skolemedisin, som fremheves i forsvaret for så mye østlig ”medisin”.

At Fyresdal vil satse på forebygging av helseproblemer blant barn og unge er flott, men virkemiddelapparatet innefor dokumentert og skolemedisinsk forståelse av utfordringene, er på ingen måte uttømt: Tren, spis sunnere, stress mindre. Om qi gong er dels eller fullstendig på bærtur er irrelevant, i det tilbudet kommunelegen skal skape, synes det først og fremst å være unødvendig, og inkludert utelukkende av hensyn til ordførerens forgodtbefinnende.

Dessuten, at meditativ kinesisk esoterika er det som vi mobilisere usunn og inaktiv ungdom vekk fra burgere og dataskjerm, har jeg mine tvil om.

Akupunktur, en hovedaktivitet for den ønskede kommunelege, er det mer delte erfaringer med. I, for eksempel, NHS’ oppsummering av evidensen slås det fast at det er rimelig, men utilstrekkelig, evidens for at akupunktur virker mot noen tilstander, primært relatert til smerte og kvalme, bl.a. i rygg og hode. Derimot er det evidens for at det ikke virker mot flere andre tilstander, og er udokumentert om det virker mot en rekke andre forhold det faktisk brukes for.

Særlig gjelder dette i den forebyggende innsatsen, for kroniske smerter, depresjon, avhengighet, m.m. Og i følge sektorsjefen for helse og omsorg i Fyresdal, Vivi Amstrup Nielsen, er det nettopp i det forebyggende arbeidet, kommunen vil finansiere akupunktur. Altså, der evidensen er svakest.

Lokalpolitikere står i sin frie rett til å disponere deler av kommunenes midler ganske fritt. Det leder selvsagt nå og da til tåpelige prioriteringer, og tidvis kontroverser. Det kan ikke unngås – til det er politiske uenigheter for store.

Heksekunst, kvakksalveri og overtro har sitt marked, det viser nordmenns vaner, men det er også alt de skal få ha: et marked, og helst et godt regulert et. I de offentlige finanser har dette ingenting å gjøre – annet enn for forskning og opplysningsarbeid.

Å infisere helsevesenet med teoretisk tvilsomme og empirisk udokumenterte behandlinger, er begynnelsen på en vei mot et ”kunden bestemmer”-helsevesen, der preferanser og overbevisninger hos pasientene (eller verre, bestemte myndighetspersoner), snarere enn evidens fra forskning og medisin, blir det retningsgivende. Det er en farlig vei å gå.

Til Dagens Medisin påpeker statssekretær Tord Dale i Helse- og omsorgsdepartementet: ”I Norge er det på generelt grunnlag ikke forbud mot at leger kan tilby alternativ behandling, så lenge det er forsvarlig.”

Men, i helsepersonellovens § 6, om ressursbruk, heter det ”Helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasienter, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift.” En rigid lekmannstolkning vil gjøre henvisninger til og praktisering av mye alternativ medisin lovstridig i det offentlige. Behandlinger som ikke har noen effekt utover placebo, er sløs med tid og penger – og i verste fall kilde til falskt håp og unødige komplikasjoner.

Det samme juridiske ansvaret gjelder ikke for politikere. Men den moralske plikten de har for det samme målet om å hindre sløs med tid og penger i helsevesenet, er tråkket over i Fyresdal.

Fra forsiden