Kultur

Skilsmissen – en moderne tragedie

Bilde: Pixabay

Skilsmissen er en konflikt i tre dimensjoner: Den første er mellom ektefellene og barna. Den andre står mellom de to ektefellene. Den siste er jegets konflikt med seg selv.

Fariseerne fikk som kjent kjørt seg da de kom for å diskutere skilsmisse med Mesteren. Hva mener du om skilsmisseloven, spurte de – der det står at en mann kan skille seg fra sin kone om «han har funnet noe usømmelig hos henne»? (5 Mos 24,1) Det vil si, hva innbefatter kategorien «usømmelig»?

Blant jødene i det første århundret sto to markante skoler opp mot hverandre i diskusjonen om hva som kan betegnes som «usømmelig». Den ene var Hillel-skolen, som tolket usømmelighetskategorien temmelig åpent: Selv dårlig matlaging kvalifiserer! Den andre, Shammai-skolen, var langt mer restriktiv. Her ble det usømmelige begrenset til ekteskapsbrudd.

Men da fariseerne kom for å diskutere med Mesteren, ble de konfrontert med en tredje skole: Grunnen til at dere i det hele tatt diskuterer dette, er fordi «dere har så harde hjerter» (Matt 19,8). Når dere river fra hverandre to mennesker Gud har føyet sammen til «ett kjød» (1 Mos 2,24), river dere opp Guds forordninger – som innebærer, naturligvis, å rive opp samfunnet.

Men likevel, mer enn bare å akseptere skilsmissen som en politisk forordning, fordi vi har så harde hjerter, kritiserte også Jesus-skolen ekteskapsbruddets voldsomme straffeutmåling.

Nettopp fordi menneskene har så harde hjerter, er det ikke vanskelig å komme på flere omstendigheter enn ekteskapsbrudd, der skilsmisse er nødvendig. Det fremkommer tydeligst i såkalte høykonfliktsektskap, der kanskje mor er voldelig, eller far er alkoholiker – eller det er seksuelt misbruk av barna. Og «nødvendigheten» reflekteres i forskningen: I motsetning til barn generelt, kan barn i høykonfliktsektskap få det bedre etter skilsmisse.

De unødvendige skilsmissene

Men hva med alle de andre skilsmissene? De som ikke er nødvendige i den forstand at det begås noen åpenbar urett? Der man, som det sies, bare glir fra hverandre, inntil man ikke lenger har lyst til å forbli sammenføyet?

I Norge avsluttes over 40 prosent av alle ekteskap. Samlivsbruddsratene er enda høyere for samboere. I løpet av et halvt århundre har samfunnet beveget seg fra en slags Shammai-skole til en slags Hillel-skole. Hva forteller denne utviklingen om vår tid og vårt syn på forpliktelse – ja, om det moderne mennesket generelt?

Det har aldri før eksistert noen kultur som er så opptatt av jeget som det moderne Vesten.

Men før jeg kommer til de store spørsmålene, må jeg begynne med utgangspunktet: Hva er skilsmisse for noe, egentlig? Jeg skal tilnærme meg skilsmissen som en konflikt i tre dimensjoner. Den første konflikten står mellom ektefellene og menneskene som påvirkes av skilsmissen – og da først og fremst barna. Den andre konflikten står mellom ektefellene. Og den tredje konflikten mellom jeget og en selv.

Det er den tredje konflikten som er opphavet til de to andre konfliktene. Når det er sagt, kan disse konfliktene bare isoleres fra hverandre analytisk, de er egentlig alle en del av hverandre. Man kan derfor ikke analysere jegets konflikt med seg selv rett frem; man må liksom skrelle seg inn mot den, konflikt for konflikt.

Det har aldri før eksistert noen kultur som er så opptatt av jeget som det moderne Vesten. Dette manifesterer seg tydelig i frihetsbegrepets utvikling, fra reformasjon og opplysningstid til seksuell frigjøring og selvhjelpslitteratur. Det er ikke bare det at vi forstår frihet først og fremst i negative termer (altså frihet fra et eller annet), men når vi snakker om positiv frihet (altså frihet til et eller annet) er det som regel jegets selvrealisering vi har i tankene. Og denne selvrealiseringen tilhører ikke bare jeget, den defineres også av jeget.

Det innebærer at den rådende moral er blitt en slags de facto individuell preferanseutilitarisme. Og dette fremkommer spesielt tydelig i skilsmissen. Jeget forsøker å maksimere sine preferanser, selv om det innebærer å ofre andres preferanser – også barnas.

Artikkelen fortsetter etter lenken. 

Endringene førte til en skilsmisseeksplosjon: I 1990 nådde vi 10 000 skilsmisser

Jeg mot mine barn

Hvert år opplever mange tusen barn at foreldrene skilles. Og i henhold til Paul Amato og Bruce Keith – som er sosiologiprofessorer ved henholdsvis amerikanske Penn State og West Point – er det ingen tvil om at det eksisterer gruppeforskjeller mellom barn som lever i skilsmisse, og dem som ikke har opplevd skilsmisse. Metastudiene til Amato og Keith, som er blitt kjernestudier innenfor denne type forsking, bekreftes også av norske studier: Skilsmissen påvirker negativt alt fra akademisk prestasjon, psykologisk tilpasning, selvfølelse, sosial tilpasning, forhold til foreldre – og man finner størst negativ påvirkning på psykososial atferd. Men forskjellene er likevel moderate, og de fleste tilpasser seg bra.

Langsiktig vil skilsmissen ikke kun påvirke barna negativt, den hever også sannsynligheten betydelig for at barna selv skiller seg.

Litt forenklet kan man forstå skilsmissen som en (betydelig, naturligvis) stressfaktor for barnet. Jo flere beroligende tiltak som iverksettes, jo mindre negativ effekt får stressfaktoren. Og det ser ut som samfunnet blir stadig bedre på å iverksette beroligende faktorer: Barna tilpasser seg ikke bare bra, men over tid har barna tilpasset seg stadig bedre.

Slik har det i hvert fall vært. Men i den senere tid har man sett en økning i psykososiale adferdsproblemer. Amato tror dette kan skyldes at flere lavkonfliktsekteskap ender i skilsmisse. Dette er tilfeller der ektefellene ikke har åpenbare utfordringer (tvert imot), men der man av ulike grunner likevel skilles. I motsetning til barn i høykonfliktsekteskap har  barn i lavkonfliktsekteskap lite å vinne, men mye å tape. Derfor kan slike brudd ofte komme svært overraskende på barnet, som kan reagere med sorg og sinne.

Om vi liker det eller ikke, er vi alle en del av våre foreldre, og de er en del av oss. Og det er nettopp dette som gjør skilsmissen så tragisk: Ektefellenes preferanser settes i direkte konflikt med barnas preferanser. Og i forlengelsen av denne konflikten settes også samfunnet i konflikt med ektefellene. Dette gjelder på både kort og lang sikt. Langsiktig vil skilsmissen ikke kun påvirke barna negativt, den hever også sannsynligheten betydelig for at barna selv skiller seg. Skilsmisse blir en ond sirkel.

På kortere sikt er kostnadene målbare: I 2006 regnet David Schramm – universitetslektor ved Utah State University – på de individuelle og sosiale kostnadene knyttet til skilsmisser i delstaten Utah. Han kom frem til at hver skilsmisse medfører kostnader på cirka en kvart million kroner. Det er ikke urimelig å anta at dette er representativt for størrelsesordenene i Norge også. Kostnadene knytter seg til alt fra juridiske anliggender, redusert produksjon på arbeidsplassen og økt kriminalitet, til statlige stønader relatert til sosiale og helsemessige forhold. Til syvende og sist, hevder Schramm, er det staten som dekker det meste av disse kostnadene.

Jeg mot min ektefelle

For å forstå konflikten mellom ektefellene, må man forstå hva ekteskapet er for noe. For å forstå opprivningen må man forstå sammenføyningen. Og ekteskapet er en sammenføyning som er avhengig av løfter: Jeget lover å bli en del av den andre, og den andre lover å bli en del av jeget.

Det er en grunnforestilling i vår kultur – gjennom arven fra både Jerusalem og Athen – at menneskene ved å la seg føye sammen blir noe mer enn hva de er alene. Og sammenføyningen finner ikke bare kraft i ekteskapets institusjonelle rammeverk; det handler mer generelt om ektefellenes personlige overgivelse.

«Det er ikke godt for mennesket å være alene», sier Faderen i 1. Mosebok. Begge var nakne, både mannen og kvinnen, og de skammet seg ikke for hverandre. «Og det som Gud har sammenføyet, skal mennesker ikke skille», sier Sønnen. I Platons Symposium kan man lese Aristofanes’ opprinnelsesmyte: De første mennesker var verken menn eller kvinner, men mann-kvinner. Men så bestemte gudene seg for å skille de to fra hverandre. Og siden den gang har menneskene lengtet etter å kaste seg om hverandre og bli ett i gjensidig omfavnelse.

Mennesket lengter etter å la seg sammenføye. Og denne lengselen manifesterer seg sterkest i eros. Med det sikter jeg ikke kun til seksualitet. Tvert imot, eros er lengselen etter å bli en enhet med den andre, samtidig som man blir verdsatt av den andre: Eros utgjør et normativt prinsipp i møte med den andre. Derfor lever munker og nonner ut eros i sitt sølibat. Derfor er nattverden et erotisk møte: Ved å motta Gud gir jeget seg samtidig til Gud. Og når man anerkjenner at denne antropologien bærer på et eldgammelt syn av at mennesket blir helt – hellig? – i eros generelt, og den den nakne omfavnelse spesielt, forstår man også hvorfor den tosomme seksualiteten har en så særegen plass i forståelsen av ekteskapet.

På denne måten fanger eros en av de mest interessante eksistensielle spenninger: skillet mellom jeget og den andre, individ og gruppe. Dette er en spenning som ikke bare preget det gamle Jerusalem og Athen, men også det moderne Europa: Immanuel Kant beskriver denne spenningen som ungesellige Geselligkeit («usosial sosialisering»), mens sosiologen Émile Durkheims homo duplex viser til menneskets doble natur som produkt av egosentrisk biologi og samfunnets etiske systemer. Ifølge både Kant og Durkheim er det i overgivelsen til den andre, i det sosiale, at mennesket blir menneskelig.

Begjærer jeg fordi jeg elsker? Eller elsker jeg fordi jeg begjærer?

Selv om eros ikke kan reduseres til det seksuelle, åpenbarer eros seg i det seksuelle. Ikke bare i fenomenologiske termer, men også i biologiske: Oksytocin, som skilles ut ved samleie, fører til at ektefellene både får en tydeligere forståelse av jeget og forsterkede relasjonelle bånd. Og ut fra denne relasjonen unnfanges barn. Kraften som holder sammen denne mangfoldige enheten – både ekteskapet og dens iboende eksistensielle spenning mellom jeget og den andre – er altså løftet om å elske den andre.

Men i vår samtid er det oppstått en sterkere motsetning mellom eros og løftene. Det skyldes at forståelsen av både eros og av løftene har endret seg.

Seksualitet er selvsagt fortsatt et sentralt konsept i den samtidige antropologi. Men fremfor å være et holistisk begrep, slik eros er, knyttes den i stadig større grad til jegets begjær (seksuelt så vel som ikke-seksuelt). Det jeg begjærer, det elsker jeg. Og det er åpenbart sannhet i dette. Men retningen på kausaliteten er mindre åpenbar. Begjærer jeg fordi jeg elsker? Eller elsker jeg fordi jeg begjærer?

Artikkelen fortsetter etter lenken.

Ekteskapet er truet, men ikke utdatert

Jeg tror samtiden i større grad enn tidligere opererer etter siste antagelse. Man antar en slags emotivisme: Dersom jeg begjærer x, er det også riktig og godt at jeg begjærer x. Det vil si at begjæret behandles som en hollywoodistisk kraft, i den forstand at begjæret følger veier som jeget ikke kan overstyre. Det betyr også at man ikke kan gi noe reelt løfte om troskap: For med tiden kan begjærene endre seg, slik at man ikke lenger begjærer x, noe som per se betyr at man ikke kan elske x lenger.

Den store økningen i antall skilsmisser over det siste halve århundret reflekterer derfor ikke bare endrede økonomiske og juridiske rammebetingelser: Det er også noe i forståelsen av forholdet mellom løfte og begjær som har endret seg, dels som et resultat av de økonomiske endringene, dels som en årsak til dem og dels som en uavhengig utvikling. Konflikten mellom jeget og ektefellen kan også sees som en konsekvens av at jeget ikke kan love troskap; jeget kan derfor ikke gi den andre helhet – ei heller seg selv.

Jeg mot meg selv

Hvorfor har denne motsetningen mellom eros og løftene oppstått? Å stille dette spørsmålet er å skrelle seg inn til den innerste konflikten. Her finnes det naturligvis ingen enkle svar. Men jeg vil fortsette med å utforske eros, i utvidet forstand. For jeg tror ikke bare det er slik at motsetningen mellom eros og løftene umuliggjør helhet, jeg tror også at denne motsetningen fører til at jeget ikke lenger kan lære seg selv å kjenne.

Av natur er eros utforskende. Og det er kun ved å bli utforsket at jeget lærer seg selv å kjenne. Eller med filosofen Alasdair MacIntyres ord: «I can be said to truly know who and what I am, only because there are others who can be said to truly know who and what I am.» Og denne utforskningen krever løfter om troskap, ellers er man ikke i stand til å la den andre utforske sitt eget sårbare dyp. For hva om den andre finner noen den ikke liker? Eller hva om forholdet tar slutt, og den andre tar med seg mine hemmeligheter andre steder? Utforskning muliggjøres av forpliktelse; nettopp fordi eros er utforskende av natur, er den også forpliktende. Når løftene bryter sammen, bryter derfor også eros sammen.

Og derfor er den moderne skilsmissen også en slags moderne tragedie.

Som konsekvens er den moderne eros på mange måter redusert til en jeg-sentrert seksualmoral, som handler om å vite hvordan jeget kan tilfredsstille sine begjær, så lenge jeget operer innenfor visse lover. Når det gjelder seksualitet, finnes kun én: samtykke. Og her kommer vi tilbake til den de facto individuelle preferanseutilitarisme. Dersom jeget er de facto individuell preferanseutilitarist i relasjon til sin ektefelle og sitt barn, da er det klart at jeget vil være det i møte med mindre identitetsformende relasjoner. Og det betyr at jeget isolerer seg fra alle virkelig nære og intime relasjoner, hvis essens ligger i å la seg binde til – eller sammenføye med – den andre, uansett hva konsekvensene måtte være.

Det vil si: jeget er omsider blitt et slags autonomt selv. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor dette har vært et ideal for mennesker som har levd med eller reflektert over undertrykkende sosiale relasjoner. Men sett fra det perspektivet jeg fremholder her, har det også en kostnad: Dras det for langt, kan det også innebære å fornekte seg selv og sin menneskelighet.

Og derfor er den moderne skilsmissen også en slags moderne tragedie. Protagonisten i dramaet – det moderne mennesket – som har drevet den frem i sitt nye omfang, har hatt gode og forståelige grunner. Som i de greske tragediene følger vi derfor protagonisten mot sin tilsynelatende uunngåelige skjebne: For når man i det autonome selvet velger bort forpliktelsen, skader man ikke bare sine barn, man er heller ikke i stand til å bli hel, ei eller å kjenne seg selv. Jeget velger ødeleggelsen.

En forsonende epilog

Denne beskrivelsen av jegets konflikter handler om endringer i det moderne menneskets forståelse av eros, av forpliktelsen og av løftet. Tragedien ligger i denne endringen. Vanskelighetene begynner når man skal bruke en slik analyse til å sette seg til doms over det enkelte ekteskap.

For som allerede nevnt, er selvsagt ikke alle skilsmisser tragiske. Det vil si: ikke alle er tragiske på samme måte. Paul Amato har for eksempel estimert at så mye som en tredjedel av alle skilsmisser i USA, er skilsmisser i høykonfliktsekteskap. Disse skilsmissene er tragiske fordi én av ektefellene (eller begge) bruker den andre eller hersker over den andre, på en måte som ødelegger den andre. Og disse tragediene var større i en verden da skilsmisse ikke var mulig, fordi de slukte liv som kunne spiret andre steder.

Og mellom de ekteskapene som ikke bør ta slutt, og de som bør ta slutt, finnes et grått spektrum av ekteskap som muligens bør ta slutt. Kanskje det foregår psykisk mishandling. Kanskje man ikke viser kjærlighet lenger. Ingen lover kan skape orden i dette kaoset, fordi kaoset befinner seg i menneskene. Som Mesteren sa: Deres hjerter er så harde. Den orden som kan skapes, begynner derfor med at menneskene anerkjenner at deres hjerter er harde.

Og videre: at man anerkjenner hvor dramatisk opprivningen er, selv når den er nødvendig.

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden