Forsiden

«Skitt fiske»

Norsk fiskeripolitikk har tatt utgangspunkt i distriktspolitiske hensyn. Hovedmålet har vært antall og geografisk plassering av arbeidsplasser, mens lønnsomhet og produktivitet har vært underordnet. Vi trenger derfor en ny fiskeripolitikk.

Norsk fiskeripolitikk har tatt utgangspunkt i distriktspolitiske hensyn. Hovedmålet har vært antall og geografisk plassering av arbeidsplasser, mens lønnsomhet og produktivitet har vært underordnet. Vi trenger derfor en ny fiskeripolitikk.

NRK Brennpunkts dokumentar om «Fiskefusket» satte fokus på juksing, triksing og et «svart-marked» i fiskerinæringen.  Selv om dokumentaren i seg selv ga grunn til bekymring, så satt jeg allikevel igjen med flere spørsmål. Hva er det egentlig som er målet med dagens fiskeripolitikk? Hvorfor har man mange små fiskebåter, som må levere fisk til mottak langs hele kysten? Hvilke interesser har den førte fiskeripolitikken de siste 50 årene egentlig representert?

Norsk fiskeripolitikk er kanskje det mest usexy man kan skrive om i Minerva. Spesielt når man bor i Oslo og er født og oppvokst i Bergen by. Allikevel er det snakk om en av Norges største og historisk viktigste næringer, som i tillegg er en «fornybar» ressurs. Det er kanskje nettopp derfor det er på tide, at folk fra storbyene også ofrer noen tanker om dagens fiskeripolitikk. På listen over de 24 siste fiskeri- og kystministre etter krigen, er 16 fra Nord-Norge, 7 er fra kysten på Vestlandet og Trøndelag, mens Jan Henry T. Olsen (1992-1996) var født i Bergen og flyttet til Nord-Norge som ungdom. I praksis har dermed norsk fiskeripolitikk aldri blitt direkte styrt av interesser fra Østlandet eller storbyene. 

Fiskeripolitisk historie
De siste årenes fiskeriforvaltning har vært svært vellykket i et bærekraftperspektiv, spesielt har samarbeidet og fordelinger av kvoter mellom Russland, EU, Island og Færøyene vært en suksesshistorie. Dette kan sammenlignes med vanskjøttede fiskeressurser ellers i verden, hvor overfiske og et dårlig forvaltingsregime er mantra. De norske fiskeressursene er på historiske høye nivåer etter en god forvaltingspolitikk. Så for all del, dette er ikke en kritikk av den overordnende forvaltningen. Kritikken min retter seg mot forvaltningen og fordelingen av disse viktige ressursene internt i Norge.

Norsk fiskeripolitikk er kanskje det mest usexy man kan skrive om i Minerva. 

Norsk fiskeripolitikk etter Annen verdenskrig viser at man har gått fra et system som i 50-årene i stor grad regulerte prisen på selve råfisken. Dette ble gjort gjennom å sette en minstepris eller maksimalpris. I den gode Gerhardsen-tidsånden, så var tanken å bygge opp en fiskeindustri på land, med en stabil og forutsigbar pris på råvarene og samtidig sikre fiskerne lik lønnsutvikling som resten av samfunnet. Det som alltid skjer i et sterkt regulert marked, skjedde også her. Ubalanser i markedet oppstod, uten at dette fikk utslag i prissignaler. Staten måtte derfor etter kort tid, og spesielt på 60-tallet, inn med statlig støtte og bidrag for å sikre lønnsomhet på både land og på sjøen. Denne subsidieringen opphørte først på 1990-tallet.

Utover 70- og 80-tallet ble det en sterk oppbygging av fangstkapasitet i næringen. Årsaken var delvis en «garantert» lønnsomhet ved statlig regulering og overføringer, men også på grunn av teknologiske fremskritt som gjorde fiske mer effektivt. De store fiskeressursene ble i stor grad «overfisket» og man måtte innføre totalkvoter på flere sorter. Verst gikk det utover sildefisket, som kollapset helt på 1970-tallet.

Denne perioden markerte også et skifte i forvaltningen av fiskeriressursene både nasjonalt og internasjonalt. Havrettskonvensjonen av 1982 innførte 200 mils økonomiske soner hvor kyststaten har suverene rettigheter til utnyttelse av ressursene. Samtidig kom Saltvannsfiskeloven i 1983 som ga myndighetene reguleringsfullmakter til å innføre begrensninger i utøvelsen av fisket på bakgrunn av inngåtte internasjonale avtaler, samt rasjonell eller hensiktsmessig gjennomføring av fiske og fangst. Dagens overordede fiskeripolitikken ble altså lagt i denne tidsperioden, og har stort sett stått fast siden.

I 1977 la myndighetene frem «Langtidsplan for norsk fiskerinæring», og her finner vi «bærekraftig ressursforvaltning» som ny fiskeripolitisk målsetning på linje med «å bevare bosettingsmønsteret langs kysten, samt å sikre gode og trygge arbeidsplasser med inntekter på linje med andre næringer».

Istedetfor å legge opp til en naturlig nedgang og utvikling i fiskerinæringen, har man også her ført en subsidiepolitikk for å bremse og snu trenden. 

Denne fiskeripolitikk har altså hatt som mål å fordele kvotene jevnt utover hele kysten, og tilknytte hver kvote med en leveringsforpliktelse på land. Dette er en form for distriktspolitikk som skal sørge for å bevare «aktivitet» langs hele kysten basert på «historiske» bosettinger og fiskevær. Allikevel har antall aktive heltidsfiskere gått kraftig ned siden 1960. I tillegg er det mange som også har fiske som en biinntekt, spesielt gjennom sesongfiske.

Kirkebirkeland graf

Dette illustrerer samme tankegang som er ført i landbrukspolitikken, hvor antall bønder og produksjon over hele landet har vært sentrale mål for politikken, men hvor også antall bønder har gått kraftig ned. Istedetfor å legge opp til en naturlig nedgang og utvikling i fiskerinæringen, har man også her ført en subsidiepolitikk for å bremse og snu trenden.

Norsk fiskeripolitikk har etter krigen vært dominert av partiene på venstresiden med AP og SP i spissen. Industripolitiske (subsidier) og geografiske interesser og hensyn har dominert politikken som er blitt ført. Dette er nok en av grunnene til at Nord-Norge alltid har vært en AP-bastion, og Høyre har heller ikke utfordret den bestående fiskeripolitikken av frykt for å «terge» på seg det nordnorske raseriet. Årsakene til denne frykten er flere og til dels historiske.

AP-bastion for fall
Nord-Norge og deres innbyggere har historisk sett seg behandlet dårlig av «makten» i sør, enten det har vært Hansamonopolet i Bergen, fiskekjøpmenn langs byene på Mørekysten eller fra hovedstaden i Kristiania/Oslo. I tillegg kom Annen verdenskrig, hvor som kjent store deler av Nord-Norge ble brent ned av tyskerne, og hvor befolkingen ble sterkt traumatisert av tvangsflyttingen det medførte. I etterkrigstiden har også flyttestrømmen fra nord til sør vært stor, til dels av økonomiske og sosiale årsaker. Nord/sør-problematikken i Norge har vært såpass betent at man har latt nordnorske og distriktspolitiske interesser totalt dominere den historiske fiskeripolitikken.

AP-bastionene står for fall flere steder, og spesielt i byene har de borgerlige partiene flertall.

Dette er det ikke lengre noen grunn til. Flyttestrømmen til sør er ikke lengre like sterk, og har til dels snudd i flere byer i nord. AP-bastionene står for fall flere steder, og spesielt i byene har de borgerlige partiene flertall. Olje- oggass industrien og andre kunnskapsarbeidsplasser har beveget seg oppover langs kysten, og økt fokus på «nordområdene». Arktis har fått både nasjonalt og internasjonalt oppmerksomhet og skaper nye muligheter.

Det er ikke lenger noen grunn for at Sør-Norge skal synes synd på Nord-Norge, ved å bevilge statlige arbeidsplasser, subsidiere næringslivet med lavere skatter og regulere næringer av distriktspolitiske hensyn. Og det er heller ingen grunn til at folk i Nord-Norge skal protestere når disse privilegiene blir fjernet.

Nord-Norge deler opprinnelig en felles kystkultur sammen med Vestlandet og Sørlandet som historisk alltid har stemt borgerlig. Nord-Norge bør også derfor dyrke og verdsette den samme sterke entreprenørånden som skapes under vanskelige og tøffe forhold langs hele kysten, og hvor man samtidig har en tillitsfull og dyp forankring i det sivile og lokale samfunnet. Nord-Norge kunne med andre ord vært ganske så blått.

Det er for eksempel få, om noen, kommuner og politikere fra Vestlandet som krever at petroleumsressursene skal ilandføres langs hele kysten, for å skape flest mulig lokale arbeidsplasser. Statoil kunne lett ansatt mange flere innbyggere om selskapets øverste mål var arbeidsplasser heller enn produktivitet og lønnsomhet. Dette er heldigvis ikke blitt gjort.

En ny fiskeripolitikk
Det er altså på tide med en ny fiskeripolitikk i Norge. Den overordende målsettingen bør være et bærekraftig, effektivt og lønnsomt fiske. Fiskeressursene er hele Norges ressurser, ikke bare innbyggerne langs kysten. Man bør se på det som evigvarende ressurser, hvor man kun tar det årlig tilførte overskuddet som samtidig maksimerer de fremtidige inntektene.

Dette må gjøres effektivt med få fiskebåter som er i operasjon hele året. De samme båtene skal også brukes til sesongbasert fiske som Lofotfiske. Små sjarker med få fiskere har en historiske og kulturell verdi, men dette kan ikke gå på bekostning av lønnsomhet og effektiviteten i fiske. Statistikk fra Fiskeridirektoratet viser nemlig en klar sammenheng mellom størrelsen på fiskebåtene og lønnsomhet og produktivitet.

Kirkebirkeland graf2 

Dagens største og mest moderne båter er flytende fabrikker som kan foredle fisken direkte på sjøen. Derfor må leveranseplikten bort. Båteierne vil av denne grunn få en naturlig monopolgevinst ved denne type forvaltning. Derfor må disse båtene også skattlegges deretter. På samme måte som oljeselskapene blir skattlagt ved å ta ut monopolgevinster. Altså ingen «gratis -lunsj» til Røkke og Co.  

Deres kompetanse og arbeidskraft har en høyere nytte i disse næringene, enn i dagens fiskerinæring med lav lønnsomhet og effektivitet. 

En del fiskere og ansatte på land vil dessverre miste sitt arbeid og må finne annet arbeid. Dette er ikke problematisk da den langsiktige trenden går mot denne utviklingen uansett og fiskernes kunnskaper og arbeidskraft fint kan anvendes i andre sektorer i økonomien. Det er lav arbeidsledighet i store deler av Nord-Norge og en høy sysselsettingsvekst. Både turist-, petroleum-, offshore-, entreprenør- og mineralnæringene i Nord-Norge er i sterk framvekst. Deres kompetanse og arbeidskraft har en høyere nytte i disse næringene, enn i dagens fiskerinæring med lav lønnsomhet og effektivitet.

Samtidig vil en bedre lønnsomhet øke den offentlige skatteinngangen vesentlig. Da vil også alle innbyggerne i Norge nyte godt av fiskeriressursene, på samme måte som alle norske innbyggerne nyter godt av petroleumsressursene. Norsk fisk og sjømat er en fremtidig og svært viktig fornybar ressurs, som har et betydelig høyere potensial enn dagens fiskeripolitikk og -forvaltning. Fiskeoppdrettere fra Norge skapte bedre priser og et større marked da de blant annet introduserte den atlantiske laksen til Japanske sushi-kokker. Hvor er for eksempel den norske villfangede versjonen av Salmalaksen?

Man bør bygge et større og mer lønnsomt fiskemarked, ved å tillate at større aktører kan investere langsiktig og med større kapital i næringen. Da kan man få aktører som vil være villig til å investere i internasjonal markedsføring og merkevarebygging for å bedre lønnsomheten og også etablere nye markeder. Derfor må distriktspolitiske hensyn som leveringsplikt og kvotefordeling kastes på sjøen, først som sist. Vi må ha en fiskeripolitikk som alle innbyggere i Norge kan nyte godt av. 

Fra forsiden