«Skitt fiske»

Norsk fiskeripolitikk har tatt utgangspunkt i distriktspolitiske hensyn. Hovedmålet har vært antall og geografisk plassering av arbeidsplasser, mens lønnsomhet og produktivitet har vært underordnet. Vi trenger derfor en ny fiskeripolitikk.

Publisert   Sist oppdatert

Norsk fiskeripolitikk har tatt utgangspunkt i distriktspolitiske hensyn. Hovedmålet har vært antall og geografisk plassering av arbeidsplasser, mens lønnsomhet og produktivitet har vært underordnet. Vi trenger derfor en ny fiskeripolitikk.

NRK Brennpunkts dokumentar om «Fiskefusket» satte fokus på juksing, triksing og et «svart-marked» i fiskerinæringen.  Selv om dokumentaren i seg selv ga grunn til bekymring, så satt jeg allikevel igjen med flere spørsmål. Hva er det egentlig som er målet med dagens fiskeripolitikk? Hvorfor har man mange små fiskebåter, som må levere fisk til mottak langs hele kysten? Hvilke interesser har den førte fiskeripolitikken de siste 50 årene egentlig representert?

Norsk fiskeripolitikk er kanskje det mest usexy man kan skrive om i Minerva. Spesielt når man bor i Oslo og er født og oppvokst i Bergen by. Allikevel er det snakk om en av Norges største og historisk viktigste næringer, som i tillegg er en «fornybar» ressurs. Det er kanskje nettopp derfor det er på tide, at folk fra storbyene også ofrer noen tanker om dagens fiskeripolitikk. På listen over de 24 siste fiskeri- og kystministre etter krigen, er 16 fra Nord-Norge, 7 er fra kysten på Vestlandet og Trøndelag, mens Jan Henry T. Olsen (1992-1996) var født i Bergen og flyttet til Nord-Norge som ungdom. I praksis har dermed norsk fiskeripolitikk aldri blitt direkte styrt av interesser fra Østlandet eller storbyene. 

For å lese denne saken må du være abonnent

Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud

Digitalt månedsabonnement til 89 kr i måneden

Bestill her

Digitalt årsabonnement til 699 kr i året

Bestill her

Digitalt årsabonnement og kvartalstidsskrift til 1050 kr i året

Bestill her