Debatt

Skivebom om Venezuela fra NRK

– Det er ikke riktig at Maduro lenge har støttet en dialog med opposisjonen, skriver Bård Larsen.

Bilde: Joka Madruga / Futura Press [CC BY 2.0].

Dagens analyse av Venezuela i NRK P2s Nyhetsmorgen står i grell kontrast til det vi vet om landet.

Tilfeldigvis hørte jeg Nyhetsmorgen på NRK P2 i dag, der journalist Joar Hoel Larsen i et kort innslag fortalte oss om de forestående samtalene mellom president Nicolas Maduro og den venezuelanske opposisjonen, som etter sigende skal finne sted i Den dominikanske republikk de nærmeste dagene. Hoel Larsen fortalte også om den politiske og historiske bakgrunnen for det han mener er en konflikt mellom ”to parter”. Det vi fikk høre var smått forunderlig. Mer om det senere.

Hugo Chavez’ såkalte sosialisme for det 21. århundre høstet lenge applaus fra noen politiske miljøer i Norge, naturlig nok i all hovedsak på venstresiden, i partiene SV og Rødt. I ettertid kan man med litt velvilje forstå hvorfor svermeriet oppsto:

For det første var Hugo Chavez en dyktig demagog som innså hvilke strenger han skulle spille på. I et kontinent som med rette er forbundet med kleptokratier, høyrediktatur og grenseløs fattigdom, seilet Chavez opp som en ny Fidel eller Che, som en fattigdomsbekjemper etter den gamle skole.

For det andre var chavismen et etterlengtet comeback der den globale sosialismen hadde ligget på sotteseng siden kommunismens sammenbrudd.

For det tredje var nok det meste av støtten til Chavez mer rik på symbolikk og ikonografi, enn på kunnskaper og realiteter. Det skulle ta ganske lang tid før realitetene sank inn. Det er først de siste par årene at chavismens apologeter i all hovedsak har blitt tause.

Men tausheten kom ikke før det var åpenbart for alle at chavistenes politikk også var en manual for økonomisk bankerott, at kriminaliteten er flerdoblet, korrupsjonen overveldende, og at folk mangler mat, medisiner og trygghet.

Vilkårlige fengslinger av opposisjonelle blir vanskeligere å akseptere når de materielle og sosiale godene som skulle legitimere den politiske unntakstilstanden, uteblir. I kortform er det rimelig å hevde at Chavez la et solid grunnlag for den avgrunnen hans arvtager, Nicolas Maduro, har ført landet ut i.

Riktignok er ikke Venezuela et fullblods diktatur i klassisk forstand, selv om de er på god vei. Venezuela er et hybridregime karakterisert av delvis frihet i kombinasjon med ufrie institusjoner, angrep på presse og ytringsfriheten, fengsling av dissidenter og vilkårlig inngripen i demokratiske prosesser. Kongressen har glatt blitt overkjørt av revolusjonære unntakslover, alt mens landet råtner på rot.

Det har blitt sagt at Chávez tapte kampen mot korrupsjon. Det må man si han gjorde til gangs.

Det som kanskje bør smerte gamle venner mest, er at Hugo Chávez’ datter, María Gabriela Chávez, som er under mistanke for alvorlig korrupsjon, nå har en formue på omkring 4,2 milliarder dollar, og, ifølge flere kilder, derfor er Venezuelas rikeste. Det har blitt sagt at Chávez tapte kampen mot korrupsjon. Det må man si han gjorde til gangs.

For den store majoritet som har fulgt med en stund var det derimot tidlig åpenbart at Chávez var en autoritær kannestøper: Den aggressive retorikken der opponenter ble avskrevet som folkefiender, de vidløftige postulatene om å skape en ny type mennesker, den hodeløse økonomien, den utilslørte nepotismen, opprettelsen av revolusjonsgarder (i realiteten oppløsning av voldsmonopolet) og slagord som «sosialisme eller døden», var i sum lett gjenkjennelig despotisme. Det var Øst-Europa i reprise.

For å avdekke chavismens åpenbare svakheter og farer har pressen vært uvurderlig. Vår egen statsinstitusjon NRK har derimot vært på gyngende grunn. Selvsagt ikke hele tiden, men likevel litt for ofte.

Journalist Arnt Stefansen i NRK har rapportert kritisk fra Venezuela. Stefansen skal ha respekt for at han i lengre tid har påvist at chavismen ikke er en piknik i det grønne. I Urix (30.5) kunne han rapportere at det er for enkelt å forklare det økonomiske sammenbruddet i landet med lave oljepriser (det er jo også «cubansk» planøkonomi som ligger til bunn).

Likevel var det forunderlig å være vitne til hvor sint Stefansen ble over en kommentar Kristian Tonning Riise skrev på NRK Ytring i anledning Hugo Chávez’ bortgang, i 2013. Tonning Riises ingress lød: «Myndighetene i Venezuela har erklært syv dager med landesorg etter president Hugo Chávez’ bortgang. For mange har landesorgen allerede vart i over 14 år».

Stefansens svar var ikke nådig: «Kristian Tonning Riise i Civita gråter krokodilletårer for sine rike venner i Venezuela, i sin kronikk om Hugo Chávez’ bortgang. Stakkars rike venezuelanere som i 14 år har levd «i landesorg», som hjelpeløse vitner til at millioner av landsmenn har fått et verdig liv».

Det tross alt sørgelige er at den samme Tonning Riise skrev en meget kritisk bok (Diktator i forkledning) om Chávez i 2013, som i dag fremstår som noe i nærheten av klarsynt. Tonning Riise fikk mye pepper av journalister, forskere og folk på venstresiden for lite kjennskap til Venezuela. Det var åpenbart at det også smertet at boken var skrevet av en liberalkonservativ. Arnt Stefansen sa det i klartekst:

«Blå briller er sikkert like bra som mye annet når man skal analysere det norske og andre europeiske samfunn. Her i Latin-Amerika anbefaler jeg historisk innsikt, rettferdighetssans og hjertelag».

Med tanke på at Stefansen for lengst har skiftet kurs, skulle man altså tro at  balansert nyhetsdekning av utviklingen i Venezuela nå var en rimelig selvfølge. Det er her Joar Hoel Larsens kommentar i Nyhetsmorgen kommer inn. For hva fikk vi høre?

Vi fikk høre at Maduro lenge har støttet en dialog med opposisjonen. Det er ikke riktig.

Vi fikk høre at Maduro lenge har støttet en dialog med opposisjonen. Det er ikke riktig. Maduro har oppfordret til konflikt i hele sin presidentperiode. Hoel Larsen hevdet at bakteppet i Venezuela er konflikt mellom to uforsonlige ”parter”, men egentlig uten å utdype noe som helst. Her er det selvsagt et fravær av helt grunnleggende proporsjonalitet. Maduro har hele statsapparatet i ryggen, inkludert militæret. Det vi har sett det siste året er et autokrati væpnet til tennene som bruker alle midler til å befeste egen maktposisjon, underminere alle demokratiske prosesser, underkjenne frie valg og banke opposisjonelle helseløse på gatene.

Opposisjonen i Venezuela består av alle politiske sjatteringer, men i enda større grad av helt vanlige folk som demonstrer mot et regime som ikke lenger kan gi befolkningen grunnleggende trygghet som mat og medisin. Venezuela er underernært i både bokstavelig og overført betydning.

Videre forklarte Hoel Larsen bakgrunnen for ”konflikten”. Hugo Chavez var en ”sterk mann”, som ville gjøre noe med fattigdommen i en oljerik nasjon. Men det var ifølge Hoel Larsen ikke populært blant de ”som mistet sine privilegier.” Ifølge Hoel Larsen har Maduro fortsatt denne politikken, ”til stadig større ergrelse fra de som tidligere hadde stor fordel av denne ujevne fordelingen i landet.”

Dette altså om et land som et fullstendig tappet for ressurser, uten mat og medisiner og der sykehusene forfaller.

Dette altså om et land som et fullstendig tappet for ressurser, uten mat og medisiner og der sykehusene forfaller. Om et land der både kriminaliteten og korrupsjonen har økt flerfoldige ganger og rikdommen har forsvunnet ned i lommene på presumtivt revolusjonære. Om et land der den sittende autoritære regjeringen har støtte i mindre enn tjue prosent av befolkningen.

Det er et besynderlig skjema Hoel Larsen tegner opp for oss. Et skjema som står i grell kontrast til det vi vet. Hvorfor kan dere lese over.

Dette er ikke ment som nok et innlegg i den eviglange og overdrevne anklagen mot NRK for å være venstrevridd. Jeg aner ikke hva som er driveren bak så svake og enøyde analyser som enkelte av NRKs innslag om Venezuela. Kanskje skyldes det dårlig tid – men gode eller særlig analytiske er de (noen ganger) ikke.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden