Spaltist

Skjulte stammer og frustrasjon i USA

Protester mot Donald Trumps presidentordre om innreisenekt i Washington, D.C. 29. januar. 2017.

Bilde: Ted Eytan, CC BY-SA 2.0.

Politisk moderate i USA – og spesielt den moderate venstresiden – er utmattet av aktivistisk politisk korrekthet.

En av tiårets viktigste og mest informative undersøkelser om USA kom for en liten stund siden ut fra gruppen More in Common. Vi er etter hvert vant til å se på den amerikanske befolkningen som delt inn i de to gruppene som utgjør de to politiske partiene deres. Det er jo selvfølgelig mye sannhet i dette all den tid velgerne bare har to realistiske alternativer å forholde seg til. Men det skjuler også viktige forskjeller innenfor partiene som kan fortelle oss mye om både siste og neste valg.

Det er dette forenklede bildet rapporten Hidden Tribes forsøker å gjøre noe med, og dermed gi oss et mer realistisk syn på det politiske USA. Det er også veldig interessant å vurdere i hvilken grad dens resultater er relevante for forskjellige land i Europa.

Rapporten identifiserer syv politiske grupper – her benevnt ved sine amerikanske betegnelser, der «liberal» betyr venstreorientert, mens «konservativ» betyr høyreorientert, og ofte økonomisk libertariansk. Gruppene strekker seg da fra dedikerte konservative på den ene siden til progressive aktivister på den andre.

Mellom dem ligger, fra venstre til høyre, tradisjonelt liberale, passive liberale, politisk frakoblede, moderate og tradisjonelt konservative. Gruppene i midten identifiseres som «den utslitte majoriteten». Det sier jo litt, bare det. Det er litt flere utslitte til venstre enn til høyre. Tim Dixon, en av forfatterne bak rapporten, forklarer dette med at konservative var fornøyde med sin maktposisjon i den perioden hvor undersøkelsen ble ferdigstilt.

Folk flest mener politisk korrekthet er et problem

Vi skal snakke mest om den liberale siden – altså venstresiden. Det er der vi finner flest overraskelser, og det er der det er mest kaos. I høyresidens «stammer» skiller ikke meninger seg så mye fra hverandre. Det handler mer om intensitet av sammenfallende meninger utover på spekteret. På venstresiden er det mye mer intern kamp og interne forskjeller. Det er noen viktige punkter vi kan ta med oss med en gang, med fokus på dem som antageligvis vil overraske mest:

  • Den meget politisk engasjerte progressive gruppen til venstre (8 prosent) er den gruppen som konsekvent befinner seg lengst fra midten i politikken. Ingen er så skråsikre på egne meninger som de. Rapporten konkluderer med at de – som eneste gruppe – tar opp langt mer plass i den offentlige samtalen enn antallet burde tilsi.
  • De strengt konservative er 79 prosent hvite. Ikke uventet for de fleste, vil jeg tro. Men de progressive aktivistene er enda hvitere: 80 prosent. Kun 3 prosent av dem er afroamerikanere. De er også økonomisk velberget.
  • De som føler seg mest politisk handlingslammet og motløse, er ikke konservative folk som er gjort arbeidsløse av avindustrialisering i Sørstatene, slik mange av oss i Norge tror. Det er gruppene «passive liberale» på venstre side og «politisk frakoblede» i midten som føler mest på dette.
  • Det er gruppene i midten som er minst opplyste om politikk og om verden generelt.
  • Tradisjonelt konservative er de som er mest fornøyd med hvordan deres stemme er representert i politikken. (Undersøkelsen er altså gjort etter at Trump ble president.)
  • Dedikerte konservative tjener gode penger, og føler seg lykkeligere og tryggere enn de aller fleste andre.
  • Progressive aktivister er de som oftest melder at de føler et press fra folk i samme gruppe som seg selv. Det motsatte er sant på den andre siden av spekteret.
  • Den overveldende majoriteten av befolkningen mener at politisk korrekthet er et problem i USA, inkludert ungdommen. Det er her de progressive skiller seg mest markant fra resten.
  • Hvite er, med sine 79 prosent, litt mindre negative til politisk korrekthet enn befolkningen samlet, og mye mindre enn grupper som hispanics (87 prosent), asiater (82 prosent) og indianere (88 prosent).

Politisk korrekthet kommer først og fremst som et krav fra den lille progressive gruppen og deres overdrevne rolle i offentligheten. De utgjør altså 8 prosent av befolkningen, men over 40 prosent  av dem som er sterkt uenige i at politisk korrekthet er gått for langt. En plausibel hypotese kan være at utslittheten gruppene i sentrum opplever, delvis kommer som en følge av den dagsordenen den progressive gruppen setter. Dette kan settes i sammenheng med et annet resultat fra undersøkelsen, nemlig at den politiske slitasjen nå griper langt inn i folks privatliv. Det splitter familier og venner mer enn tidligere. Det forfølger folk hvert våkne minutt. Og det er ikke så vanskelig å se hvorfor om vi beveger oss fra undersøkelsen og ut i nyhetsbildet.

Oscar-utdelinger og hverdagsliv

Den politisk korrekte progressive gruppen, sier rapporten, påvirker nemlig amerikansk hverdagsliv langt utover sitt antall, og langt utover det som burde være politikk. Det er de som har sørget for at Oscar-utdelingen i år foregikk uten en vert, fordi den komikeren som egentlig skulle være vert, måtte trekke seg på grunn av en mange år gammel ublu vits. Det er de som sørger for at musikkprisutdelinger nå er mer politiske samlinger med litt musikk i tillegg. Det er de som har sørget for at det er blitt vanskelig å finne artister som vil opptre i pauseshowet under Super Bowl (hvor for øvrig en stor del av de legendariske reklamene nå handler mer om brandbuilding via godhjertet politikk enn om produktsalg). Det siste eksempelet på dette politisk korrekte maset er den berømte MSNBC-kommentatoren Melissa Harris-Perry, som nylig uttalte at Star Wars har sine rasistiske sider fordi Darth Vader er sort.

Dette er folks hverdagsliv. Og spesielt for dem som faktisk bryr seg om hva venstresiden mener – eller blir tvunget til å forholde seg til det – er den progressive minoritetens krav og kommunikasjonsformer noe som  sliter ut de moderate og dytter velgere vekk fra de masete progressive. Det er Trump som tjener på dette.

Denne slitasjen fra progressive gjelder altså ikke først og fremst dem som plasserer seg som konservative. Eksempelindividet undersøkelsen bruker for å illustrere gruppen «passive liberale» har følgende å si: «I have liberal views but I think political correctness has gone too far, absolutely. We have gotten to a point where everybody is offended by the smallest thing.»

De progressive angriper også Det demokratiske partiet selv. Det nye progressive stjerneskuddet Alexandra Occasio-Cortez har på kort tid havnet i flere disputter med de mer moderate kreftene i partiet. Og Linda Sarsour – som var en av stifterne av det nå nærmest oppløste Women’s March – har ment at Demokratenes speaker i Representantenes hus, Nancy Pelosi, er en «hvit feminist» som understøtter patriarkatet ved å «gjøre den skitne jobben mektige hvite menn» vil at hun skal gjøre for dem. Muligens som hevn fordi demokratene nå har trukket sin økonomiske støtte til den progressive Women’s March.

Det pågår også en feide om den demokratiske guvernøren i Virginia, Ralph Northam. Det har dukket opp bilder fra 80-tallet hvor han har påført seg svart maling i ansiktet – såkalt blackface. Ikke overraskende mener mange at dette er rasistisk. Og de progressive aktivistene vil ha ham fjernet. Problemet deres er at til og med 58 prosent av afroamerikanske velgere i Virginia vil at han skal fortsette. Sprekkene mellom de progressive 8 progressive og de utslitte demokratene er altså høyst ustabile om dagen.

Kryptonitt for demokratene

Women’s March er for øvrig et kapittel i seg selv. I flere amerikanske byer er marsjen nå delt opp i fargekodede deler, mye grunnet tankegang av typen Sarsour. Gjerne i en hvit og en sort. I den nordøstlige delen av landet måtte nylig en marsj avlyses fordi den var «for hvit». Igjen hører vi de progressive aktivistene – hvorav 80 prosentene altså er hvite selv – i bakgrunnen. Dette er bevegelser som spiser seg selv.

Alt dette tatt i betraktning er det ikke så rart at de russiske trollene på sosiale medier har brukt enda mer tid på venstre enn på høyre side. I Norge har mange et inntrykk av det var Trump-velgere disse trollfabrikkene jobbet mest med. At det var der de jobbet med å skape konspirasjoner og fake news. Det var aldri riktig. De jobbet mer med å fyre opp progressive. De drev Black Lives Matter-sider og sider som fremmet interseksjonalitet og radikal feminisme, typiske progressive kampsaker. De har antagelig funnet ut at dette er en bedre måte å slite ut befolkningen og skape stammetenking på. De jobbet også hardt med å få afroamerikanere til å mislike Hillary Clinton.

Undersøkelsen viser ganske klart at det ikke er de to partienes baser det neste valget bør stå om. De er aktive og stemmegivende allerede. Det er de utslitte i midten som må vinnes og fyres opp. Spesielt har demokratene mye å hente i sine «passive liberale». Da bør man ikke forsøke å hindre moderate demokrater i å ytre sine meninger om politikk. Ta affirmative action som eksempel. De fleste blir nok overrasket når de får høre at 85 prosent prosent av den amerikanske befolkningen mener at affirmative action er feil – inkludert et stort overtall av fargede. Men man sier da ikke det i høflig selskap? Alle vet at det kan ligge en progressiv aktivist på lur, og da er du ille ute. At liberale mennesker må lyve til hverandre om slike politiske spørsmål høres ikke ut som en vinneroppskrift.

Tim Dixon har nok rett når han sier at liberale er redde for sine egne aktivister. De opplever «angst for å bli snakket ned til av de som er «woke» (ultraprogressive)», som han uttrykker det. Konklusjonen virker klar: amerikanske progressive aktivister er kryptonitt for  demokratene. Og passer ikke europeiske sosialdemokratiske partier seg, så skjer det samme her.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden