DEBATT

Ulikhet i skolen løses ikke med brødskiver

DEBATT: Arbeiderpartiets strømlinjeformede ideologi setter systemet foran enkeltmennesket. En skole som er lik for alle, vil aldri føre til likhet.

Publisert

Skolen som viktigste opplæringsarena kan ikke ta utgangspunkt i at alle elever er like og kan like mye om alt. Å være lærer er en stor oppgave. Man får fremtiden til et barn i hånden, og har i oppgave å danne grunnlaget for at den blir god. Barna kommer inn i skolen med ulik bagasje, og har med ulike ressurser hjemmefra.

Skolen er den viktigste institusjonen for å utjevne forskjeller. Det forutsetter at skolen kan tilpasses den enkelte elev. Da må vi gi mest til dem som har minst. Fritt nivåvalg og individuell tilpasning er tiltak som er til for de mest sårbare elevene. Høyresiden kaller det tilpasning. Venstresiden kaller det «forskjellsbehandling». Det er en grunnleggende forskjell på å mene at alle skal få det samme, og at alle skal ha de samme mulighetene.

Skolen skal se enkeltelevens muligheter, ikke begrensninger. En elev som kommer fra en høyt utdannet familie, har bedre forutsetninger enn en som kommer fra en lavt utdannet familie. Samfunnets mål må være å utjevne forskjellene på en slik måte at forutsetningene dine alene ikke avgjør mulighetene du får senere. Da kan vi ikke ha som utgangspunkt at alle elever skal mestre samme nivå i skolen. En forutsetning for å utjevne forskjeller er å anerkjenne at elever er nettopp ulike.

Når lærere deler ut vitnemål etter ti års skolegang, er det helt unntaksvis at elever med lavt utdannede foreldre, får like godt karaktersnitt som de med høyt utdannede foreldre. Dette forteller oss noe om at hjemmemiljøet i stor grad er avgjørende for elevenes fremtidige muligheter. Skal lærerne klare å få alle elever gjennom skoleløpet uavhengig av utgangspunkt, må skolesystemet evne å tilpasse seg enkelteleven – ikke motsatt.

Arbeiderpartiets strømlinjeformede ideologi setter systemet foran enkeltmennesket. «Alle skal med» blir malplassert når løsningen er å gi elevene to brødskiver med noe pålegg til lunsj. Høyresiden tror løsningene ligger i å se elevene. Venstresidens skolepolitikk er bygget på tanken om en A4-elev som ikke finnes. Skolen må se eleven og tilpasse seg deretter. Da kan man ikke gi alt til alle, men heller gi mye til dem som trenger det mest. Vi kan ikke ha et skolesystem som gir elevene to brødskiver hver i håp om at vedkommende blir mer lik de andre elevene.

Nivåinndeling er et kjent verktøy i mattefaget. Det gir elevene mulighet til å mestre matte, uavhengig av nivå. Da hindrer man at de på første rad sovner, mens de på bakerste rad gir opp. Fritt nivåvalg handler om å anerkjenne at elever er ulike og har ulike utgangspunkt. Det betyr ikke at den ene er bedre enn den andre, men at vi er flinke på ulike ting. Til sammen er kunnskapsnivået vårt høyt. Derfor er det synd om ett og samme nivå skal være standarden for alle, i stedet for at alle får kjenne på mestring på sitt eget nivå.

Kritikerne til fritt nivåvalg vil si at det er med på å øke forskjeller i skolen, men alle elever har ulike forutsetninger og utfordringer. Derfor vil en skole som er lik for alle, aldri føre til likhet. Det gjør fagene demotiverende, både for dem som kan mye, men også for dem som kan mindre. Fritt nivåvalg skaper ikke forskjeller. Forskjellene skapes, og reproduseres når noen stryker i matte eller ikke får fullstendig vitnemål og dermed ikke kan ta høyere utdanning.

Skolen kan ikke bli bedre på å utjevne forskjeller, dersom dagens standard overføres til neste generasjon. En skole som skal møte morgendagens utfordringer kan ikke basere seg på gårsdagens løsninger. I en verden med et hav av utfordringer, trenger vi mennesker med et bredt mangfold av kompetanse.

Powered by Labrador CMS