Debatt

Skolen svikter innvandrere

Det er å lure folk om de får starte opp i videregående skole før de er godt nok rustet, språklig og kunnskapsmessig, til å få utbytte av den skolegangen de starter med, skriver Trond Ruud Hilmo.

Bilde: Hordaland fylkeskommune/Flikr [(CC BY-SA 2.0)]

Skolen er opptatt av selvbestemmelsesrett. Men når unge innvandrere begynner på videregående skole uten nødvendige kunnskaper, kan det gå helt galt.

Idealet om selvbestemmelsesrett i skolen er sterkt for elever som har fylt 16 år. Som rådgiver i den videregående skolen har jeg reflektert rundt hvordan denne rollen er utformet som frivillig veiledning av elever. Retten til frie valg gjør at elevene har mulighet til å kunne avvise veiledning og foreta valg som tilsynelatende er lite heldige for dem selv og samfunnet.

Retten til et fritt valg står så sterkt fordi det er koblet med sterke rettigheter for den enkelte elev som er nedfelt i lovverket og da særlig opplæringsloven. I tillegg er retten til utdanning og barns mulighet til å uttale seg i saker som angår dem, nedfelt i FNs barnekonvensjon. Tanken om visse naturgitte og umistelige rettigheter kan vi spore tilbake til opplysningstiden. En av de umistelige og ukrenkelige rettighetene er retten til å søke kunnskap. Dette er ikke bare en rett, men også en sterk trang hos de fleste mennesker. Samtidig har samfunnet behov for å lære opp sine samfunnsmedlemmer slik at de er i stand til å fylle nødvendige funksjoner i samfunnet.

I vårt samfunn er det meste av opplæringen organisert gjennom skolegang. I Norge har ikke barn bare rett og plikt til grunnskole; de har også rett til videregående skole. I et åpent og mangfoldig samfunn kommer barn inn i utdanningsløpet med ulik bakgrunn. Tanken er at den norske skolen skal være et fleksibelt system som håndterer at folk kommer inn med ulike forutsetninger.

Kommer uten grunnleggende utdannelse

Vi som er rådgivere opplever likevel at en del grupper får en tyngre vei gjennom skolen enn andre. Jeg velger denne gang å fokusere på én slik gruppe: de minoritetsspråklige. En elev kan komme til Norge som 16-åring uten skolegang fra hjemlandet. Min erfaring er at dette gjelder flere elever fra land som Afghanistan og Somalia. Elever med en slik bakgrunn blir tatt inn på ungdomstrinnet hvor elevene kan gå to–tre måneder på våren i 10. klasse, så får eleven vitnemål hvor det står fritatt som karakter i alle fag. Med et slikt vitnemål har eleven både gjennomført grunnskolen og myndighetene er fritatt fra sin plikt til å tilby opplæring på dette nivået.

Eleven selv kan nekte å ta imot veiledning fra skole og andre hjelpeinstanser, selv om han ikke er blitt en funksjonell bruker av det norske språket.

På bakgrunn av vitnemål fra norsk grunnskole kan eleven søke opptak til den videregående skolen og takke nei til videre utdanning på grunnskolenivå. Eleven blir innkalt til språktest i regi av fylkeskommunen for å se om eleven er kvalifisert til ordinært løp som eleven har søkt om. Eleven får med sin manglende skolegang fra hjemlandet naturligvis for svake resultater på språkprøven til å kunne starte i et ordinært løp, og starter i innføringsklasse i den videregående skolen.

Når eleven starter i innføringsklassen, viser det seg at eleven er analfabet og ikke klarer å komme opp på et tilfredsstillende språklig nivå i løpet av det året som er satt av til innføring. Tanken er at eleven i løpet av det ene året skal hente inn alt han har gått glipp av i løpet av de ti årene han mangler av skolegang fra hjemlandet. For å hjelpe eleven anbefaler skolen eleven å gå ett år til i innføringsklasse, men eleven insisterer på å søke et ordinært løp i den videregående skolen. Slik systemet da er, kan ikke eleven nektes å starte å bruke av retten sin. Eleven selv kan nekte å ta imot veiledning fra skole og andre hjelpeinstanser, selv om han ikke er blitt en funksjonell bruker av det norske språket. Eleven har rett til fire år i den videregående skolen fordi han er minoritetsspråklig.

Nå kan det selvsagt virke ganske greit at eleven får startet opp med sin utdanning. En utfordring er imidlertid at de fleste videregående skoler rent personalmessig er satt sammen for å håndtere elever som har mye bedre språklige forutsetninger enn det denne eleven har og at eleven derfor kanskje ikke får så god hjelp som han burde få. I innføringsklassen har eleven antakelig fått en del hjelp fordi det der er ansatt personer med spesiell skolering for å hjelpe personer med svake språklige ferdigheter. Antakelig kommer eleven også fra et samfunn som er annerledes bygget opp enn det norske og trenger derfor en grunnleggende innføring i hvordan det norske samfunnet fungerer.

I tilfellet med Afghanistan og Somalia er dette mer klanbaserte samfunn, der staten er lite utbygget og derfor også ivaretar færre funksjoner enn i Norge. For å fungere godt som samfunnsborgere i Norge blir derfor også skolering i samfunnsfag kritisk viktig for denne gruppen. I denne elevens tilfelle mangler han også grunnleggende kunnskaper i basisfag som matematikk, naturfag og engelsk. Selv om eleven kanskje har anlegg for nettopp matematikk, er det ikke gjort i en håndvending å ta igjen 10 år med manglende opplæring. Resultatet er at eleven har små muligheter til å henge med på den undervisningen han får når han starter i den ordinære opplæringen, selv om motivasjonen antakelig er god innledningsvis.

Elevene er rasjonelle, fra sitt perspektiv

Nå kan en selvsagt spørre seg hvorfor eleven gjør noe så tilsynelatende tankeløst som å insistere på å gå videre til ordinær videregående skole etter bare noen måneder i grunnskolen og et år på videregående der han knapt nok har lært seg å skrive og lese norsk? Sett fra skolens og myndighetenes synsvinkel er dette selvsagt lite fornuftig. Han kunne ha fått mye bedre oppfølging ved å gå et år ekstra i innføringsklassen.

Eleven er ikke treg til å lære seg nye ting, problemet er at han mangler mange av de byggesteinene de andre har på plass.

Men det er ikke nødvendigvis elevens perspektiv, ihvertfall er det ikke det som dominerer når han vurderer hva han skal gjøre. Eleven har allerede blitt ett år eldre enn de andre som skal starte ordinært i første trinn i videregående skole og tanken på å være både annerledes kulturelt, og også være eldre enn de andre gjør at eleven, i en slags desperasjon etter en viss normalitet, insisterer på å starte i en ordinær klasse etter ett år i innføringsklasse. På tross av en kontaktlærer som maser og en rådgiver som prøver å få kontakt, forteller eleven vennene sine at han skal starte i ordinær klasse fra høsten av. Kravet om å fremstå som normal er for de aller fleste unge så sterkt at noen svakere signaler fra skolen om at dette ikke er det mest fornuftige valget, lett kan koples ut.

Eleven starter derfor i en ordinær klasse, og hvis han er heldig, kan han kanskje få noen ekstra timer i norsk og engelsk. Eleven merker imidlertid tidlig at de andre elevene raser fra ham i matematikk, samfunnsfag, naturfag og geografi der han støter på mange begreper som for ham er totalt ukjente. Eleven er ikke treg til å lære seg nye ting, problemet er at han mangler mange av de byggesteinene de andre har på plass. Dette kan være begreper og kunnskap, men det kan også gjelde noe så grunnleggende som å jobbe systematisk og metodisk med fagene. God gammel studieteknikk er utfordrende for hans jevnaldrende elever også, men for en elev som kommer fra landsbygda i et område der de fleste var analfabeter, er det det også mangel på boklig kultur og boklig læring overhodet.

Med slike utfordringer er det ikke til å undres over at resultatene ikke står i forhold til de forventningene eleven har. Dette selv om han ligger an til fire i matematikk ved halvgått løp til jul. For å takle enere og toere i de andre fagene, merker eleven at det er fristende å skylde på manglende interesse og motivasjon når de andre elevene spør ham om hvordan det har gått på prøver. Det tar også på rent motivasjonsmessig å sitte alene på rommet og øve på prøver som mest sannsynlig vil gi en svært svak karakter som resultat. Eleven har også begynt å føle at han gruer seg litt til engelsktimene på onsdag morgen, og han har derfor et par ganger heller kommet litt senere på dagen heller enn å risikere å gå til timer der han ikke klarer å henge med.

Vi skaper skoletapere

Eleven har derfor kommet i en situasjon der han mistrives, og dette kan fort lede til en ond sirkel der eleven ikke klarer å fullføre – og at en elev som i utgangspunktet hadde positive forventninger til skole, får en negative erfaring med skole. Rent samfunnsøkonomisk blir det dyrt dersom de som er nyankomne til landet havner utenfor skolen og risikerer å få lav lønn og derved dårligere grunnlag for å forsørge seg selv og egen familie. Ikke minst går samfunnet glipp av mye talent på denne måten.

Det er å lure folk om de får starte opp i videregående skole før de er godt nok rustet, språklig og kunnskapsmessig, til å få utbytte av den skolegangen de starter med.

Hva skal så være løsningen for denne typen elever ? Det er mulig leseren har tolket meg dit hen at jeg vil ha et system med mindre frihet og mer tvang som i mindre grad ivaretar den enkeltes rettigheter? Dette er ikke helt slik jeg ønsker å konkludere. Jeg vil heller ønske at valgfriheten opprettholdes, men at samfunnet i større grad styrer hva elevene kan velge mellom. Det bør ikke være mulig å velge å starte i et ordinært løp i den videregående skolen uten å ha kommet opp på et visst minimum av kunnskap i norsk språk. Så kan en selvsagt spørre seg om det skal stilles tilsvarende krav til forkunnskaper i andre basisfag som naturfag, matematikk og engelsk? Og en kan også innvende at det beste er om elevene tidligst mulig blir integrert med norske elever og ikke går på egne atskilte løp.

Dette er absolutt et vektig motargument, men jeg mener likevel at det ikke holder mål. Jeg mener opptak til videregående opplæring i større grad må baseres på testing, og at en relativt nyankommen elev med minoritetsspråklig bakgrunn i teorien skal kunne starte rett i ordinær videregående opplæring hvis vedkommende har gode nok forutsetninger. På den annen side er det å lure folk om de får starte opp i videregående skole før de er godt nok rustet, språklig og kunnskapsmessig, til å få utbytte av den skolegangen de starter med. Det kan virke som om det vil bli dyrere dersom flere skal bruke lengre tid i videregående opplæring, men dette vil mer enn betale seg inn dersom andelen uføre og arbeidsledige i gruppen med minoritetsbakgrunn går ned.

En kan selvsagt også innvende at denne tankegangen også vil gjelde en del norske elever som trenger lengre tid i videregående. Dette er jeg ikke uenig i, og jeg vil mene at det i dag finnes gode systemer som ivaretar disses behov for et lengre skoleløp.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden