Spaltist

Skrekkelige fly

Å være engstelig i fly er irrasjonelt, men det er rene logikken sammenlignet med den kognitive dissonansen som oppstår når man unngår kjøttmat for å spare klimaet, for så og sette seg på flyet til et jobbmøte, skriver Bjørn Hatterud. Foto: Pixabay

Jeg sleit i mange år med flyskrekk. Andre sliter med å la være å fly. Det førstnevnte er skamfullt, det sistnevnte ikke. Det burde ha vært omvendt.

Det har vært en begredelig vinter for mange av oss. Gudskjelov har det ikke vært skiføre. Snø og is er en mare kastet over oss fra naturen. Men det har vært kaldt og grått, for uten snø blir det unektelig tristere og mørkere ute. Noe er da snøen godt for.

Og når vinteren er kjedelig som gårsdagens matpakke, og lang som en eksamensdag, så fristes mange nordmenn av destinasjoner man må fly til. Facebook og Instagram, som vel strengt talt er samme greia heretter, er blitt fylt opp av blide folk i flyseter, utsikt fra flyvinduer, og av mer eller mindre fuktig servering i en lounge på Gardermoen. Snart er det vinterferie, og da vil sikkert halve den sosiale nettbaserte omgangskretsen sette rumpa si ned i et flysete.

Å fly er selve metaforen for å komme seg unna det vanlige og traurige. En nabo av meg som var født i 1917, pleide å ta med kona ut på Fornebu, med bussen. Der ute satt se med hver sin brødblings på en sittetribune og så flyene lette og lande, og velkledde passasjerer komme og gå – med store kofferter fylt med minner fra det like store utland. Han var selv aldri oppe i noe fly. Men følelsen av å komme seg bort smittet over på Bjarne og Ruth, selv på hundre meters avstand fra flyene.

Slik er det fortsatt. Selv om det å fly er blitt så billig for en nordvesteuropeisk lommebok at det koster mer å parkere på enkelte kjøpesentre enn å komme til London, så har disse metalldingstene med vinger fremdeles en schwung av glamour og positiv glede.

Men ikke alle får kommet seg opp for å fly. Jeg skal ikke rippe opp i det faktum om at hvis du har evnen til å lese dette – en norsk tekst i 2017 – er du blant verdenshistoriens rikeste, og at dersom du har flydd, så er du antagelig en del av et mindretall i verden i dag. Jeg tenker heller ikke på funksjonshemmede eller syke. Ikke i konvensjonell forstand, i det minste. Jeg tenker på de som blir syke av angst i fly. Jeg var selv en av dem.

Ingen tegn til liv fra cockpiten

Jeg husker godt øyeblikket jeg fikk angst for å fly. I november 2005 var jeg på Riviera-tur med en reisevant kompis, som hadde vært i nærmere åtti land, stort sett med fly. Han var bare noen uker gammel første gang han fløy. For ham var det å fly en rutine på linje med å vaske klær. Men akkurat denne flyturen, med Ryanair, ble en tur utenom det vanlige – også for ham.

Noe rart skjedde kort tid etter avreise fra Bergamo flyplass. Kabinen ble brått utrolig varm. Folk rundt i kabinen begynte å spøke og le nervøst. De kledde av seg skjorter og gensere og svettet der de satt i t-skjortene. Etter hvert begynte folk å synke sammen i flysetene, utmattede av varme. Jeg ringte på kabinpersonalet, som beklaget varmen og skulle si fra til kapteinen. Tida gikk. Stemningen i kabinen ble urolig. Folk kikket rastløst rundt seg. Den nervøse latteren hadde stilnet. Jeg la hånden foran friskluftsdysa i taket over meg, og det var som å sette hånda foran en glødende hårføner.

Jeg ringte på personalet og sa at nå begynte det å haste at de gjorde noe. Folk var i ferd med å bli engstelige. Folk rundt oss satt og kikket fortvilet rundt seg. Jenta i uniform skjønte ingen ting sa hun. Hun hadde jo sagt fra til kapteinen for lenge siden. Etter litt kom hun og en kollega med handlevognen. Som kur for uroen i kabinen fikk vi passasjerene lov til å betale for drikkevann.

Etter en god stund ble lufta kjøligere. Passasjerene rakk kanskje å slappe av et kvarter, før det braket løs. Flyet begynte brått å riste, som om det møtte hard turbulens. Flykroppen stod mer eller mindre loddrett i lufta, der den danset seg gjennom en nattesvart himmel med harde dunk og brak. Ting ble kastet rundt. Støyen var øredøvende og repeterende. Kroppen ristet i stumpe støt. Kabinpersonalet hadde reimet seg fast. Ingen hadde varslet oss passasjerer om turbulens – ingen beskjeder var gitt hele flyturen. Det var ingen tegn til liv fra cockpiten. Uansett hva rystningene var, så varte det og rakk i tre kvarter.

En suvenir fra rivieraen

Jeg har flydd en god del og opplevd mye turbulens, det humper for eksempel godt om en flyr innenlands langs USAs østkyst i uvær på seinhøsten. Men dette var et rabalder i en annen divisjon. I kabinen satt folk rundt oss og foldet hender, beveget lepper i stumme bønner og hyperventilerte. Folk satt helt stille. Kompisen min sa at om noen hever stemmen nå, så bryter panikken løs.

Kompisen min hadde tidligere under flyturen fortalt om en reise over Stillehavet med et slitent fly av lugubert opphav, der setene skled frem og tilbake. Den turen toppet seg med at det slo ned lyn i ene vingen. I starten av flyturen fra Bergamo var dette måleenheten hans for en fæl flytur. Nå, midt i ristinga, var et nytt mål for angst i fly nådd.

Så satt vi der, da, mens flyet hamret seg gjennom en innflyging i natt og tåke som aldri tok slutt. Og der og da, for første gang i livet, var jeg oppriktig redd for å dø.

Da vi landet kikket jeg inn i cockpiten. Kapteinen hadde kastet jakka. Skjorteermene var oppbrettet. Han tørket pannen, som glinset over slitne øyne. Jeg sendte en klagemail til flyselskapet, uten å få svar.

Da vi landet, var jeg en annen enn før turen. Jeg følte meg sjuk. Med som suvenir fra rivieraen hadde jeg fått meg en ny følgesvenn: flyskrekk.

Min kompis kom seg opp i fly igjen, like etterpå. Han opprettholdt rutinen på flyvingen, og fortsatte å besøke land verden rundt. Han taklet opplevelsen. Jeg var mindre heldig. Der jeg tidligere hadde hatt klokkertro på at flyturer stort sett gikk bra, satt jeg fra nå av i et slags forhandlingsmøte med Vår Herre hver gang flyet tok av. Ved turbulens prøvde jeg å få fram i bønn at det ville være en stor fordel for mange, særlig for meg selv, om jeg fikk leve litt til. I det minste ut denne flyturen.

Alkohol eller den allmektige

Det er visse fordeler med flyskrekk. Bevisstheten om at man er i live når man sitter der oppe, blir intens. Bevisstheten om at man er dødelig, er uavlatelig. Hadde trossamfunn med misjonsbefaling hatt næringsvett, hadde de sendt ut misjonærer om bord på fly. Jeg hadde meldt meg inn i hva som helst som hadde lovet meg en trygg, allmektig Fader-hånd å sitte i, hvis flyet skulle begynne å falle.

I mange år tydde jeg til alkohol for å komme meg gjennom innsjekk, sikkerhetskontroll og ventingen ved gaten. Så var det bare å holde promillen ved like under veis. Jeg visste rasjonelt sett at rusen ville gjøre meg mindre tilbøyelig til være blant de overlevende om uhellet først var ute. Men angsten for å være han som akkurat ikke rakk ut døra før flyet tok fyr, eller han siste som ble igjen i det flykroppen skled ned i havdypet, gjorde at rusen ble en selvfølge.

Jeg er normalt sett et kjedelig dydsmønster som aldri ruser meg med annet enn et par pils på fest. En måteholden kar uten avhengighetstendenser, som aldri har følt behov for rus. Men i møte med flyplassene ble jeg noen år midlertidig rusavhengig for en time eller sju. Alt ettersom hvor lang flyturen var.

Etter kognitiv terapi, lesing om flyskrekk som fenomen, lesing om flyteknologi og flysikkerhet klarte jeg etter noen få år å roe angsten nok til at jeg kunne entre flykroppen edru og klar. Jeg fikk opp hyppigheten i flyturene, jeg fikk rutiner og mestring. Og angsten ga seg.

Den dag i dag blir jeg urolig før en flytur, omtrent på samme måten som før en tannlegetime. Utreisedagen er altså ikke en dag jeg markerer med feststemthet, men uroen jeg måtte ha hatt på forhånd, roer seg når jeg sitter der i stolen.

Jeg merker jeg skammer meg fælt over å skrive om min egen flyskrekk. Av alle former for angst er kanskje flyskrekk den aller mest stigmatiserte. Agorafobi og klaustrofobi er trist. Sosial angst er vondt. Prestasjonsangst er allment forstålig. Angst for å fly er patetisk.

Blir du bedt på middag i et møblert hjem, og du vil ha en hjertelig latter, fortell billedrikt om han foran deg i køen inn på flyet som hadde drukket seg dritings. Hvordan han sjanglet. Hvordan han snøvlet. Fortell om en jobbreise klokka åtte om morgenen på Gardermoen, der det allerede satt en stakkar med et sentralnervesystem marinert i øl. Reaksjonen vil være en gjenkjennende og avstandstagende latter. En latter smurt med forakt og latterliggjøring. Hvor kommer denne latteren fra?

Prinsessens flykskrekk

En kan grovt si at en kombinasjon av tre faktorer kurerer eller forhindrer flyskrekk. Den første faktoren er intellektuell kapasitet og kunnskap. Det er en intellektuell øvelse å vite hvordan moderne luftfart virker i detalj. At svingene flyet tar i lufta går etter fastlagte baner. At flyhøyden, ruten, landingen, alt er gjennomregulert. Ikke alle vet at bare rundt fem hundre personer i verden dør i kommersiell luftfart hvert år. Til sammenligning dør halvannen million personer i trafikken hvert år, på verdensbasis – om lag 150 av disse i Norge.

Den andre faktoren for å kontrollere angst for å fly er kontroll over tanker og følelsesliv. Tallenes tale om hvor trygt det er å fly er entydig. Men å koordinere tallforståelsen med opplevelsen av uvanlige bevegelser, lyder og trang plass inne i flykroppen er en infløkt kognitiv øvelse. Det faktisk å klare å ta inn over seg hvor lite sannsynlig det er for at noe fælt skjer om bord i fly, krever en godt sammenvevd koordinasjon mellom tanker og følelsesliv. Akutt panikkangst har en lei tendens til å sløre til kognitive funksjoner.

Den tredje og siste faktoren for å unngå eller komme seg over angst for å fly er hyppig tilstedeværelse i flysetet. En effektiv måte å angripe all angst er eksponeringsterapi, der man utsetter seg flere ganger for det man har angst for, og står i situasjonen og holder ut angstreaksjonen til den gradvis minker og avtar.

Det ligger en potensiell sosial dom i dette. Når vi vet behandlingen for flyskrekk, så er det lett å tenke seg at en med angst for å fly har gjort noe feil. Det er fort gjort å tenke at en som har flyskrekk er dum, har dårlig kontroll over følelseslivet sitt eller – aller verst – er lite flyvant.

Det sistnevnte er tabu i seg selv, ettersom det å fly er spunnet rundt en mengde positive konnotasjoner, som smitter over på flypassasjerenes blide selfier på Facebook. Man er monden, nysgjerrig på livet, vitebegjærlig, søker opplevelser og livserfaeing. Man står for personlig frihet og individualisme. Man søker mobilitet, fysisk, sosialt og mentalt. En som ikke flyr står dermed for motsatsen av alt dette.

Å fly sjelden, slik at man ikke takler det følelsesmessig er derfor også blitt selve det lavkulturelle folkedypets kulturelle lavpunkt. Nettopp også derfor ble HKH Mette-Marits flyskrekk en pressesak, da hun var fersk i kongefamilien. Hun var så til de grader en av folket. Ikke nok med at foreldrene var skilt, at faren var alkoholiker og hun selv alenemor med ymse lugubre ex-kjærester. Hun hadde attpåtil flyskrekk!

Mer irrasjonelt å nyte en flytur

Å være engstelig i fly er altså irrasjonelt. Men det er rene logikken sammenlignet med den kognitive dissonansen som oppstår når man unngår kjøttmat for å spare klimaet, for så og sette seg på flyet til et jobbmøte i Bergen, Stavanger eller Trondheim. I klimaregnskapet er flyene den definitive verstingen. Nettstedet Harvest hadde nylig en fantastisk god sak om flytrafikk som jeg anbefaler alle å lese. Setter du deg med lett hjerte på et fly etter å ha lest deres artikkel, har jeg vondt av deg. Da er du ikke riktig skrudd sammen.

En jeg kjenner, la nylig ut en lenke til Framtiden i våre henders nettside, med en oversikt over hvordan man lettest kan spare klimaet for utslipp. Oversikten viste at jeg kan spare klimaet litt ved å kutte ut kjøtt, ganske mye ved å la vær å kjøre bil, og mye mer ved å ikke fly. Jeg skrøt i min venns kommentarfelt av at jeg dagen i forveien hadde spart klimaet masse ved å kjøre bilen min alene til Trondheim. Det potensielle utslippet jeg sparte ved å bruke dagen bak rattet, istedenfor å ta selfies på Gardermoen ble ikke applaudert. Tvert i mot ble jeg lett syrlig bedt om å ta toget neste gang.

Når vi i det daglige graderer om en handling er klimavennlig påvirkes vi av konnotasjonene handlingen har og assosiasjonene de gir. For eksempel vil det å kutte ut kjøttmiddager virke som et større og mer prisverdig tiltak i manges øyne, enn å kutte ut en eneste innenlands flytur til et jobbmøte. Dette på tross av at utslippet ved kjøtt knapt er merkbart sammenlignet med flyturen. En kan fråtse rimelig skamløst i kjøtt på daglig basis, før det begynner å nærme seg utslippet for en kort flytur. Det er selvsagt en mengde andre sider ved kjøttproduksjon man bør diskutere de etiske problemene rundt, men om vi holder oss til klimaregnskapet, så er kjøtt frikjent, sammenlignet med fly.

På samme måten er det å kjøre bil tillagt en mengde konnotasjoner som er negative, sammenlignet med flytrafikk. Biler spyr ut eksos. De tar opp veien. I klimakampen er bilen selve svinet. Verstingen. Egoismens lille metalldåse. Dette på tross av at en kan kjøre utrolig mange timer i en bensinbil, før det overgår en liten flytur i utslipp. Hvordan man stiller seg til bilkjøring som klimaødelegger er knyttet til assosiasjonene man legger til privatbilismen.

Det er et tykt slør av skam knyttet til det å nyte en biltur. Tilsvarende er det totalt skamløst å fly.

Tilbake på rivieraen

I en verden der vi nå kan leve ut vårt sosiale liv og innta det meste av kultur gjennom et noen millimeter tynt brett i fanget, eller en telefon i hånda er kanskje det å fly noe av det mest provinsielle en kan gjøre. Vi er jo der ute, til en hver tid. For bare et par tiår siden var det da uhørt å fly til jobbmøter. Nå, som kommunikasjonsteknologien er blitt så god man nesten kjenner lukten av den man snakker med på milevis av avstand, er flyvninger til og fra møter og kurs plutselig blitt comme il faut. Spør ikke meg hvorfor det ble slik. Jeg bare påpeker dette hylende, blinkende, neonspraglete paradokset.

For å fly stilles ikke spørsmål ved. Innrøm å kaste melkekartongen i restavfallet, og du har skaffet deg fiender for livet. Skryt av en flytur og få tomler opp og likes. Den inkonsekvente tilnærmingen til klimakrisen, der fly er frikjent i praksis, er merkeligere jo mer man tenker over det. Egentlig burde man jo prise flyskrekken.

Men det aller største paradokset er dette: Min flyskrekk gikk over. Det har vært en sur vinter i Norge. Jeg følte for å komme meg bort, så jeg skriver dette fra en solstol på den franske rivieraen. Og nå, når jeg innrømmer dette, så føler jeg utrolig nok ikke skam.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden