Spaltist

Skrot regionreformen

Regionreformen var muligheten fylkeskommunen hadde til å igjen bli viktig. Det vi får nå, er en slags Frankenstein-løsning, skriver spaltist Anders Skyrud Danielsen.

Bilde: Distrikssenteret - Kompetansesenter for distriktsutvikling

Kaoset er komplett. Et ansvarlig styringsparti må skrote denne reformen og starte helt på nytt.

I forrige uke ble det klart at et flertall i Akershus, Østfold og Buskerud ønsker å legge ned arbeidet med Viken. De følger dermed Troms og Finnmark i å kaste en kjepp inn i eikene på regjeringens prestisjereform. Fra før av har Rogaland, Møre og Romsdal og Nordland sagt fra om at de ønsker å stå utenfor eventuelle sammenslåinger.

Regjeringens ønske om effektivisering og lokaldemokrati har blitt et dyrt og uforutsigbart kaos som forvaltningen kommer til å streve med i årevis.

En uforståelig reform

De tre fylkene som skulle danne megaregionen Viken har det til felles at de har tett tilknytning til hovedstaden. Kanskje derfor har de også pliktskyldigst jobbet med den sammenslåingen som ble bestemt «inne i Oslo» av det fylkespolitiker Tonje Brenna kalte «verdens underligste konstruksjon» på NRK Debatten i forrige uke.

Viken er en mastodont av en region som strekker seg fra svenskegrensa og langt inn i landet i to etapper, punktert av hovedstaden som trassaktig ligger i midten og nyter statusen som både fylke og kommune.

Ingen ønsket seg Viken. Ingen gikk til valg på Viken. Ingen vil forsvare Viken. Men allikevel ble det Viken. Det er et perfekt eksempel på en av politikkens underligste fenomener – kompromisset ingen er for.

Denne mangelen på forankring har muligens vært reformens største problem fra dag én. Enhver reform trenger frontkjempere som er villige til å ta en kamp for at reformen skal bli gjennomført. Men det har vært vanskelig å finne noen til å kjempe regionreformens sak, når ingen vet hva regionreformen faktisk går ut på. Regionene skal bli større for å kunne utføre flere oppgaver – men hva oppgavene faktisk blir er det ennå ingen som vet.

Drømmen hadde vært at Stortinget satte seg ned i samarbeid med lokalpolitikere og valgte ut oppgaver som kunne vært løst på et lokalt nivå.

Mye lengre unna Oslogryta ligger annerledesfylket Finnmark. Et tynt befolket fylke som sjelden skårer høyest på ulike indikatorer. Fylket rommer også store verdier vi ikke finner andre steder. Landets urbefolkning og deres (veldig begrensede) selvstyre, store naturrikdommer og et grenseområde med stort samarbeid med Russland. Et viktig fylke i seg selv, men nå også viktig i den forstand at det kan velte hele regjeringens reform. Her, langt unna hovedstaden, er det få som føler noen lojalitet til halvhjertede og uforståelige prosesser ingen er for.

Regjeringens problem er at Finnmark har helt rett. Det er ingen logikk i at Nordland kan si nei, men Finnmark må si ja. Samtidig som Møre og Romsdal aldri tok valget mellom Midt-Norge og Vestlandet (i bestemt form), så fikk aldri Finnmark noe reelt valg. Nordlandskysten kan styre seg selv, men Finnmarksvidda må underlegges Tromsøværinger. Det hele bærer preg av å mangle  noe som bør være et minstekrav for reformer, nemlig en slags indre logikk. De må gi mening for folk.

En nødvendig reform

Jeg en liten innrømmelse å komme med – jeg er egentlig tilhenger av regionreformen. Det vil si, jeg er for en form for regionreform der den eldgamle forvaltningsstrukturen endres i takt med at måtene vi jobber og bor på også endrer seg. Det er trolig ikke et veldig populært standpunkt å ha for tida.

Grunnen til det er at jeg mener det er et viktig prinsipp i at beslutninger taes på det laveste mulige nivå. Sterkere regioner, og kommuner for den saks skyld, gjør det mulig å flytte oppgaver ned fra statlig nivå til et lokalt nivå. Regionreformen var muligheten fylkeskommunen hadde til å igjen bli viktig.

Blant de ytterst få konkrete eksemplene på nye oppgaver til regionene ble det statlige barnevernet nevnt på NRK Debatten. At folkevalgte fra og i regionene kan styre dette er i utgangspunktet en veldig god idé som kan styrke det norske demokratiet ved å gi økt legitimitet og muligheten til regionale tilpasninger av denne typen tjenester. Dette ville sannsynligvis de mest distriktsvennlige partiene også vært enige i, hvis vi bare hadde startet i riktig ende og bestemt hvilke oppgaver staten kan gi fra seg først.

Den mislykkede regionreformen er tegn på et mye verre problem enn at vi sitter igjen med et dårlig planlagt fylkeskommunalt nivå. Det er tegn på at de som er satt til å styre landet vårt er ganske dårlige til å styre.

Drømmen hadde vært at Stortinget satte seg ned i samarbeid med lokalpolitikere og valgte ut oppgaver som kunne vært løst på et lokalt nivå (kanskje vi ikke hadde trengt to lokale nivåer engang), og deretter tegnet opp kartet på nytt. Istedenfor får vi nå en slags Frankenstein-løsning der allerede eksisterende grenser skal respekteres, men i enkelte og altfor få tilfeller lappes sammen med naboer.

Ordet «sammenslåing» har ridd utkant-Norge som en mare de siste to periodene, som symbolet på en reform ingen har bedt om, ingen ønsker, og ingen gjennomfører skikkelig.

I oppgavemeldingen får nå Stortinget den umulige oppgaven å finne statlige oppgaver som både kan løses av Viken med sine 1,2 millioner innbyggere og Finnmark med sine 75.000 innbyggere.

Den mislykkede regionreformen er tegn på et mye verre problem enn at vi sitter igjen med et dårlig planlagt fylkeskommunalt nivå. Det er tegn på at de som er satt til å styre landet vårt er ganske dårlige til å styre. Kommunereformen reduserte 428 kommuner til 356 og det som skulle bli 10 regioner kan i verste fall bli 15. Håndverket i denne reformen er så dårlig at det for lenge siden burde fått konsekvenser. Reformen er ikke forankret hos de som skal reformeres, man har startet i feil ende med kartet før oppgavene, og man har valgt en irrasjonell snarveiløsning med sammenslåing istedenfor nye grenser.

Som et av verdens mest vellykkede land innen styring og forvaltning kan vi rett og slett ikke være bekjente av et så slett håndverk. I midten av oktober kommer den såkalte «oppgavemeldingen» til Stortinget, der det skal diskuteres hvilke oppgaver regionene skal få. I oppgavemeldingen får nå Stortinget den umulige oppgaven å finne statlige oppgaver som både kan løses av Viken med sine 1,2 millioner innbyggere og Finnmark med sine 75.000 innbyggere.

Kaoset er komplett. Et ansvarlig styringsparti må skrote denne reformen og starte helt på nytt.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden