Ideer

Skyer i horisonten for toryene: Intervju med parlamentsmedlem Nicky Morgan

Vårt velgergrunnlag kommer til å utløpe – bokstavelig talt – om vi ikke gjør noe, sier Nicky Morgan.

Bilde: Alexander Z. Ibsen/Minerva

Verdens viktigste konservative politiske parti har det litt som borgerlige foreldre: Det sliter med å finne på noe nytt og med å appellere til ungdommen.

Det er ikke underlig at Det konservative parti (eller Tory-partiet) i Storbritannia står i en særstilling på høyresiden i verden. Hvis vi regner tilbake til dets røtter på 1600-tallet, er det verdens desidert eldste politiske parti. Også om vi nøyer oss med reetableringen av partiet som et «moderne» parti, tilpasset nyere valgsystemer og stiftet i 1834, er det blant de absolutt eldste.

Det er også et parti med en stolt historie, som favner skikkelser som Benjamin Disraeli, Winston Churchill og Margaret Thatcher. Også i dag nyter toryene flere rekorder i Storbritannia. Det er det største partiet målt i antall parlamentariske representanter, antall medlemmer og representanter i lokale styrer rundt i landet. Det er også landets mest suksessrike politiske parti målt i antall valgseire.

På mange måter har toryene ved flere kritiske tidspunkter i historien klart å gi konservatismen viktig modernisering. Disraelis visjon om «One Nation Conservatism» skulle kombinere bevaring av tradisjoner og institusjoner med tiltak for å bedre livsvilkårene for den jevne borger. I nyere tid, under statsminister David Cameron, ble slagordet «Compassionate Conservative» tatt i bruk, innenfor en lignende visjon. Britisk konservatisme har ikke henfalt til nasjonalistiske eksesser, slik den konservative tradisjonen har gjort i så mange andre europeiske land opp gjennom historien. Det gir britiske konservative selvtillit og stolthet, og har tjent som inspirasjon for mange i andre land.

Samtidig er det flere skyer i horisonten for toryene. Gjennomsnittsalderen blant partiets medlemmer er nå over 70 år. The Economist kunne i en artikkel den 15. september 2018 opplyse om at partiet for første gang dette året mottok mer økonomisk støtte fra testamenteringer enn fra frivillige donasjoner. I et forsøk på å motvirke forgubbingen har partiet aldersjustert medlemskontingenten. Den er nå 25 pund pr. år om du er over 23 år gammel, og bare 5 pund om du er yngre. Benevnelsen «pale, male and stale» benyttes som karakteristikk på ørnen blant britiske partier.

Mangler de unge

Nicky Morgan er ingen av delene. Til tross for sin relativt unge alder har hun en solid politisk karriere bak seg. Hun representerer Loughborough i det britiske parlamentet. Tidligere har hun vært minister og tilsvarende statssekretær i regjering. Jeg spør henne:

–          Det britiske konservative parti er et av de mest beundrede i verden på høyresiden. Men vi ser også en del trender som antyder at partiet ikke lenger når frem til nye velgere.

Jeg møter henne under den turbulente partikongressen i Birmingham i oktober 2018, som mange spådde skulle bli en slagmark over Theresa Mays ledelse. Toryenes partikonferanse er ikke som andre landsmøter, hvor det vedtas programmer og resolusjoner. Det minner mer om Last Night of the Proms enn om Høyres landsmøte. På hovedscenen holdes appeller og taler, mens det er i villniset av sidearrangementer mye av den virkelige maktkampen kan bli utkjempet. Fra konferansens første dag var det knyttet stor spenning til om Boris Johnson ville dukke opp, og hva han ville foreta seg. På konferansens tredje dag slapp deltagerne å vente lenger på Godot. Boris holdt en tale for mange tilhørere, men som like fullt ikke endte med noen reell lederkamp i den omgang.

Nicky Morgan er klar over sitt partis utfordringer:

–          Dette med yngre velgere er en stor bekymring for oss. Det er noe vi har slitt med i lang tid. Det er blitt et slags etablert faktum at yngre velgere er mer venstreorienterte, og vi har hatt en tradisjon for å slå oss til ro med at mennesker blir mer konservative med årene – når de stifter familie, når de begynner å betale skatt, og når de får huslån. Men ved siste valg, i 2017, så vi noen virkelig skremmende tall. Alderen der andelen konservative velgere ble større enn andre var ved 47 år. Det som har skjedd, er at yngre velgere åpenbart beholder sine verdivurderinger. Yngre kohorter blir ikke lenger konservative med årene i like stor grad som tidligere. Det betyr at vi helt enkelt ikke lenger kan belage oss på at alderseffekten skal slå inn. Vårt velgergrunnlag kommer til å utløpe – bokstavelig talt – om vi ikke gjør noe.

AZI: Hva fikk deg inn på den konservative siden opprinnelig? Kunne det ha gått i andre retninger for din del?

NM: Jeg ble medlem da jeg var 16 år gammel. Faren min var lokalpolitiker for toryene. Du kan sikkert si jeg ble oppdratt slik, og faren min var nok også litt ekstra aktiv med å veilede meg, siden han la merke til at jeg var samfunnsengasjert fra ganske ung alder. Så må vi ikke glemme at jeg vokste opp da Margaret Thatcher var statsminister. Det gjorde at jeg hadde en sterk kvinnelig rollemodell å se opp til. Opprinnelig var jeg nok mer sosialt engasjert i partipolitikken enn ideologisk, men jeg begynte gradvis å se at jeg delte grunnleggende verdisyn med Det konservative parti.

AZI: Slik som?

NM: Troen på individuelt ansvar. Troen på at innsats skal belønnes, og at statens oppgave er å gi et sikkerhetsnett og en ny sjanse til de som av ulike grunner ikke er gitt muligheter i livet. Ønsket om å slippe løs skapertrangen og viljen til næringsvirksomhet.  Dette er ikke verdisyn jeg tror er fremmede for yngre heller, så problemet er et annet enn at konservative løsninger ikke resonerer hos yngre folk.

AZI: Konservatismen beskrives gjerne som en politisk retning som ikke tror på utopier. Altså at den ikke er teoridrevet på samme måte som for eksempel sosialismen. Den konservative filosofen Roger Scruton har gitt en svært enkel definisjon på det å være konservativ: Han mener det dreier seg om å bry seg om noe nært i livet og ønske å bevare det.

NM: Det finnes et utbredt syn på konservatisme, at det enkelt og greit dreier seg om å ønske å bevare ting som de er. Og jeg tror det stemmer til en viss grad, at vi ikke ønsker å endre samfunnet for endringens skyld. Men samtidig er vi jo ikke statiske. Det er mange eksempler i britisk historie hvor større endringer er blitt gjennomført av vårt parti. Tenk bare på hvordan likekjønnet ekteskap var noe som ble innført under David Cameron. Stemmeretten for kvinner ble i sin tid innført av oss.

AZI: Når det kommer til likekjønnet ekteskap, kan man vel nettopp si at dette var et uttrykk for «forandring for å bevare», slik Edmund Burke foreskrev, ved at ekteskapet som institusjon ble ivaretatt ved å bli omdefinert?

NM: Nå skal det sies at jeg den gang var imot innføring av likekjønnet ekteskap, men jeg har siden endret mening.

AZI: Du mener nå du tok feil?

NM: Ja. Det må finnes en vilje til endring. Uten det hjelper det heller ikke med et konservativt politisk grunnlag.

Retorikk

Det er mange år siden toryenes partikonferanse handlet om reell politikkutvikling, eller om faktiske møter mellom folkevalgte og vanlige medlemmer. The Economist har de senere årene underveis i hver Tory-konferanse trykket artikler som forklarer at dette slett ikke lenger handler om politikk, men om mediehåndtering. Denne konferansen, erklærte samme magasin, bestod egentlig av to ulike begivenheter: det ordinære ritualet, men også en gjenforening av de sterkeste brexit-tilhengerne i partiet. Det var også de som holdt de kraftigste talene, og som dominerte mediedekningen underveis.

AZI: En ting jeg ser fra mange av talene her – og jeg må få legge til at dere briter er fantastiske talere –, det ser ut til å være en slags lettelse hos mange av toryene for at Labour har stilt seg så vanskelig til, med valget av Jeremy Corbyn som leder.

NM: Jeg tror det er en fare for vår del også, at vi blir selvtilfredse. Og vi må aldri gjøre feilen å tro at folk ikke vil stemme på Labour og Corbyn uansett. Et annet problem er at brexit-prosessen i altfor lang tid har opptatt all vår tid. Vi har ikke konsentrert oss om annen politikk enn dette i to år. I tillegg er vi i regjering, og det er alltid vanskeligere for et parti å handle politisk når det i tillegg må regjere. Brexit er simpelthen overveldende. Her i konferansener det spesielt i side-talene det kommer noe interessant. Se bare på slagordet for konferansen.

AZI: «Muligheter» [«Opportunity»]?

NM: Ja, det er et stort ord, som ikke egentlig har noe innhold. Det trenger å legges til noe.

AZI: Det ser for meg ut til at en del remainers mer eller mindre har akseptert at deres side har tapt. Men argumentene for brexit som fremmes fra talerstolen, er egentlig svært forskjellige, og går i motsatt retning. Enkelte argumenterer for nasjonal selvråderett, mens andre snakker om behovet for å være åpne mot hele verden, ikke bare mot andre EU-land.

NM: Ja, det stemmer. Det er i det store og det hele en aksept for brexit i hele Det konservative parti nå. Men det eneste spørsmålet under folkeavstemningen var hvorvidt vi skulle ut av EU, ikke på hvilken måte. Heller ikke hvordan den fremtidige relasjonen skulle være.

AZI: Alle europeiske konservative partier har måttet finne måter å håndtere nye former for høyrepopulistiske strømninger på. Hvordan mener du denne prosessen har vært i Storbritannia?

NM: Skal jeg være helt ærlig, vil jeg si at dette er noe som er under utarbeidelse. Det viktige er å analysere årsakene til høyrepopulismens fremvekst. Noe har åpenbart hatt å gjøre med fravær av realøkonomisk vekst for svært mange mennesker. Noe annet har å gjøre med usikkerhet i arbeidslivet. Enda et spørsmål har å gjøre med migrasjon og hvordan den har endret lokalsamfunn. Det vi gradvis innser, er at migrasjon er et svært komplisert spørsmål, og jeg tror vi er forbi den tiden da vi antok at vanlige folk ikke forstår nyansene ved migrasjon.

AZI: Mener du brexit-avstemningen var en radikal eller en konservativ beslutning?

NM: Begge deler. Vi må ikke glemme at folk stemmer likt av en myriade ulike grunner. Noen lengtet helt klart tilbake til tidligere tider. Andre ønsket å røske opp i det politiske establishment.

Rollemodeller

AZI: Du nevnte Margaret Thatcher som en rollemodell for deg. Og hun er en gigantisk figur i moderne konservativ politikk. Har hun fremdeles en appell, som et slags politisk ikon?

NM: Nei, hun blir ikke lenger trukket frem av yngre kvinnelige politikere hos oss. Ikke som rollemodell. Det er også ulike spørsmål å engasjere velgere og motivere kvinner til å stille til valg. Når det gjelder vår generelle appell til kvinner, har vi et problem. Selv om vi har en kvinnelig statsminister nå også, har vi ikke etablert oss som et parti som oppfattes å være på kvinners side. Dessverre.

AZI: Er det en fare hvis konservative går for langt mot sentrum, å overlate et tomrom på høyresiden som kan gi grobunn for noe ukjent?

NM: Ja. Og det har på et vis skjedd hos oss tidligere. Jeg har flere kolleger som mener vi må aktivt ut og jakte velgere på ytre høyre, men jeg er ikke enig.

AZI: Det ligger vel i sakens natur at konservatismen er mer lokal enn global, i alle fall mer enn radikal sosialisme.

NM: Ja. Det gjelder også ved valgkamper. Jeg mener det er da vi vinner valg, når vi klarer å etablere oss i ulike lokale valgkretser. Enkelte av mine eldre kolleger er mest opptatt av selve arbeidet i Westminster [Det britiske parlament], men vi er nødt til å huske vår ombudsmannsrolle for valgkretsene våre.

AZI: Vil fremtidig suksess for konservative partier i Europa og Storbritannia avhenge av å tviholde på gamle prinsipper om familie, sivilsamfunn og marked eller etablering av troverdighet på nye politikkområder, slike som høyteknologi og klimaspørsmål?

NM: Jeg tror det kreves litt av begge. Men vi må huske at menneskenaturen endrer seg mindre enn vi kanskje liker å innbille oss. Det vi ser hos yngre mennesker, er at lokalsamfunn, stabilitet, familie faktisk spiller en stor rolle fremdeles. Problemene endrer seg, men ikke reaksjonene på dem. Ta ett eksempel: Vi ønsker alle gode muligheter for handel i vårt nærområde, men unge kommer også til å være ivrige netthandlere. Vi kan ikke late som det bare kommer til å være det ene eller det andre.

AZI: «En nasjon av kjøpmenn», som Napoleon kalte dere.

NM: Absolutt! Men handelen har endret karakter. Vi snakker ikke bare om «bricks and mortar», men om «clicks and mortar» nå.

AZI: Siste spørsmål. Dro du for å høre Boris Johnsons tale tidligere i dag?

NM: Nei, jeg gjorde ikke det. Jeg hadde en egen innledning akkurat da. Og jeg ville nok følt meg litt ute av mitt rette element akkurat der.

Intervjuet er hentet fra idéseksjonen i Minervas papirutgave 1/2019. 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden