Spaltist

Skyggen fra Enoch Powell

Paul Collier viser at Enoch Powells Birmingham-tale var en årsak til britenes tabubelagte forhold til innvandringsdebattene i tiårene som fulgte, skriver Camilla Helen Heiervang.

Bilde: By Allan Warren, CC BY-SA 3.0, Wikimedia Commons

Enoch Powell ble både berømt og glemt for sin tale om blodige elver i kjølvannet av innvandring – en tale som ville bryte tabuer, men endte med å forsterke dem.

Da jeg i sommer ga meg i kast med det episke versediktet Aeneiden av Virgil, var det av flere grunner. Oslos tomme juligater og det blågrå aprilværet gjorde ukene kjedeligere enn de var ment å være, og det fantes verken opera, teater eller debatter man kunne underholde seg med. Feriefolket, som ikke jobbet, sendte bilder av åpne hav og brune legger. Mine var tiltagende hvite til sammenligning. Videre er musikkhistoriens første kjente opera, Purcells Dido og Aeneas, basert på Didos tragiske kjærlighet til den greske helten som forlater henne, noe som jo skaper en viss nysgjerrighet i et sommersinn.

Det var også fra Aeneiden at den britiske politikeren Enoch Powell hentet sitt dramatiske bilde i den famøse Rivers of blood-talen i 1968. I talen, som Powell selv kalte Birmingham-talen, kritiserte han den nye diskrimineringsloven, Race Relations Bill, som gjorde det ulovlig å diskriminere på bakgrunn av etnisitet. Selv om dette nå til dags høres ut som en selvsagt lov, var mange bekymret over at loven ville beskytte en gruppe énsidig, uten å samtidig ivareta rettighetene til andre grupper i samfunnet, eller ta hensyn til andre begrunnelser for å ansette en person fremfor en annen, hvis dette falt i minoritetens disfavør. Også andre politikere hadde åpent kritisert lovforslaget, deriblant flere Labour-politikere.

Forsvarte diskriminering

Powell, som på dette tidspunktet hadde en sentral rolle i de konservatives opposisjon under Ted Heath, hadde med Birmingham-talen brutt partiledelsens uskrevne regel – å snakke om integreringsutfordringer var noe man kunne gjøre internt, men aldri offentlig. At han forsvarte en eldre dame i valgkretsen hans som nektet å leie ut ledige rom til immigranter, syntes å illustrere behovet for loven mer enn å være et argument mot den. Men Powell mente at den enkeltes rett til å diskriminere blant leietakere var et av privatlivets anliggender og ikke noe som hørte inn under politikkens domene.  Videre argumenterte han for at etniske ulikheter i befolkningen ville føre til vold og elendighet. «Lik romerne synes jeg å se elven Tiber skumme av blod», messet Powell – og slik fikk talen tilnavnet «Rivers of blood».  

De maleriske frasene får talens budskap til å fremstå som skrevet i blokkbokstaver, på tross av de utallige latinderiverte langordene. Når jeg ser den fremført med Powells brennende øyne og tynne stemme er den ubehagelig, og jeg vrir meg ubekvemt foran skjermen. Jeg vrir meg også fordi den føles for aktuell – debatten er så å si uforandret nesten femti år senere. Innvandring som politisk tema er fortsatt betent.

Men til forskjell fra dagens debatt, der diskusjonene dreier seg om religiøse og kulturelle forskjeller, samt manglende integrering på tross en rekke statlige integreringstiltak, snakket Powell om etnisk ulikhet og raseforskjeller som et problem i seg selv. Med mer enn et halvt øye vendt mot USA og raseopptøyene «over there», hevdet Powell at befolkningsveksten blant innvandrergruppene kunne gi opphav til samme konflikter mellom etniske briter og innvandrerpopulasjonen som dem man observerte på andre siden av Atlanterhavet. Powell hevdet at det var galskap å åpne for innvandring i det hele tatt, fordi de etniske ulikhetene ville føre til konflikter helt av seg selv. At han omtalte innvandrerbarn med det nedsettende ordet «piccaninnies» og advarte mot den britiske kulturens forestående undergang, fikk naturlig nok sinnet til å koke blant journalistene og politikerne som var vitne til fremførelsen.  

Vanlige briter, derimot, elsket Powells Birmingham-tale, skriver den amerikanske journalisten Christopher Caldwell i boken Betrakninger over revolusjonen i Europa (2009). Mange briter følte at Powell endelig satte ord på deres uro over den demografiske utviklingen i landet. Bryggearbeiderne ved Themsen i London demonstrerte mot Heaths avsettelse av Powell, og det oppstod en usannsynlig allianse mellom vanlige Labour-velgende dockers og en elitistisk konservativ politiker. Powell mottok om lag 100 000 brev i dagene fulgte talen, og kun et fåtall av disse var kritiske. Det var ingen tvil om at Powell hadde truffet en nerve i det britiske etterkrigssamfunnet.

Innvandringen har ført til utfordringer få hadde sett for seg.

Likevel overvurderte Powell britenes bekymring over innvandringen. Som Caldwell skriver: «Selv om Powell hadde rett i at innvandringen ville stige langt mer enn det en engelskmann ville ha betraktet som akseptabelt i 1968, tok han feil i sin spådom om at den neste generasjonen engelskmenn ikke ville tolerere den.» Spørsmålet man kan stille seg er om dette nå, 50 år senere, er i ferd med å snu.

Talen som drama

Powells skygge har ligget lang og mørk over innvandringsdebatten i Storbritannia, som Paul Collier skriver i boken Exodus (2013). De som bekymret seg over den tiltakende innvandringen, holdt munnen lukket. Hvis noe var det bevegelsesfriheten innen EU som ble kritisert, og ikke innvandringen fra tidligere kolonier eller andre land i den tredje verden. Sistnevnte har Storbritannia stått fritt til å regulere uavhengig av EU, men landet har likevel ikke villet eller maktet å begrense innstrømmingen av nye borgere, fordi det ikke har vært noen enighet om hvordan man skal forstå, debattere og håndtere innvandringen til landet.

Når jeg tenker på de mange terrorangrepene som har rammet Europa de siste årene, føles setningen om en rød Tiber litt for sann. Langt de fleste av disse terrorangrepene, med et særlig unntak på vår egen jord, har vært utført av islamistiske grupperinger. Spenningene mellom ulike etniske og religiøse grupper har vært tiltakende i områder med høy andel innbyggere med minoritetsbakgrunn, særlig i land som Frankrike og Storbritannia. En religiøst regressiv trend i en rekke moskéer og ISIS’ aktive radikalisering, har dempet noe av gløden hos selv de mest overbeviste multikulturalister. Innvandringen har ført til utfordringer få hadde sett for seg.

Paul Collier, forfatter av boken Exodus (2013), omtaler Powell som «an idiot right wing politician».

Det mangler derfor ikke vilje til å få i stand mer anstendige samtaler om innvandring enn dem som fulgte i Birmingham-talens kjølvann. I fjor ble stykket What Shadows av dramatiker Chris Hannan satt opp på Birmingham Repertory Theatre, til strålende mottakelse. I forestillingen møter publikum Powell i dagene før og etter Birmingham-talen, og talen blir fremført i sin helhet – som om det var et politisk innlegg her og nå. Så flyttes publikum nesten 30 år frem i tid, og Rose, en ung andregenerasjons innvandrer som var et av barna Powell hadde omtalt som «piccaninny», konfronterer Powell.

Med ønske om både rettferdighet og hevn tar hun et oppgjør med mannen som legitimerte hennes utenforskap. Powell er nå blitt hvithåret og skjør av Parkinsons’ sykdom – og fremstår slik mer skrøpelig og mer menneskelig enn før. I møtet konfronteres begge parter med både sine egne og hverandres forestillinger. Slik løftes Powell i dramaet frem som den mangefasetterte personen han var – poet, statsviter, politiker, fordømt, på samme tid en troende og tvilende mann.

Paul Collier, forfatter av boken Exodus (2013), omtaler Powell som «an idiot right wing politician», og viser at Powells Birmingham-tale var årsak til britenes tabubelagte forhold til innvandringsdebattene i tiårene som fulgte. En annen årsak kan også ha vært britenes nasjonale skyldfølelse over imperiets mørkere sider, idet den ene kolonien etter den andre falt fra. Felles for både Collier og Powell er det at de begge befatter seg med problemer knyttet til økonomisk migrasjon, og ikke flyktninger som rømmer fra krig og katastrofer. Det finnes like mange forskjeller mellom migranter og deres begrunnelse for å flytte på seg, som det gjør blant forskjellene mellom migrantene og vertspopulasjonen.

Forbi ja og nei

Collier skriver i Exodus at både den politiske høyre- og venstresiden har forholdt seg til feil spørsmål i innvandringsdebatten – nemlig spørsmålet om hvorvidt innvandring er et gode eller et onde. Han argumenterer for at dette låser politikerne i en moralsk verdikamp, i stedet for å bidra til pragmatikk og nødvendige reguleringer. Det viktigste spørsmålet er nemlig ikke ’ja’ eller ’nei’ til en innvandring som uansett vil vedvare – men i stedet «hvor mye innvandring er bra?» Og bra for hvem? Collier bruker boken på å belyse dette spørsmålet fra tre ulike vinkler – sett fra utfartslandet, fra vertslandet og fra migranten selv. Svarene vil kunne overraske både høyre- og venstresidige politikere i 2017.

For det er flere hensyn å ta enn man kanskje skulle tro når man lytter til de repetitive salvene som fyres løs fra alle kanter i dagens innvandringsdebatt. Også opphavslandene lider av den stadig økende emigrasjonen. Over tid bidrar nemlig tapet av de mest ressurssterke innbyggerne disse landene har til en stadig mer fastlåst stagnasjon hos den delen av den globale befolkningen Collier skriver om i The Bottom Billion. Dette er den tredje verden, som på grunn av et komplekst spindelvev av årsaksfaktorer ikke tar igjen resten av verdens økonomiske utvikling. Selv om løsningene finnes, og mulighetene burde være der.

***

De siste tre delene i Aeneiden handler stort sett om hvem som slår hverandre ihjel og hvordan. Trojanerne kjemper for retten til et nytt hjemland i Italia, etter å ha blitt beseiret av grekerne og jagd fra Troja. Følelser for hjemland er noe av det mest grunnleggende i vår psykologiske struktur – en opplevelse av opphav, tilhørighet og trygghet er ikke bare lengsler, men reelle behov, for alle mennesker. Migrasjon utfordrer mange av disse behovene, og setter dem på prøve. For det er lett å undervurdere kostnaden av reisen. En bedre forståelse av hva innvandringsproblematikken egentlig dreier seg om, og hvordan politikere best kan løse de faktiske problemene, heller enn å sitte fast i en moral-etisk abstraksjon, er noe som vil tjene alle involverte parter.

Enoch Powell kom seg aldri tilbake til toppen av det konservative partiet etter at Heath fjernet ham fra ledelsen noen dager etter Birmingham-talen. Han døde som en glemt mann – og på mange måter en tragisk skikkelse:

Det han ville, var å stoppe en innvandring som han mente ville skape konflikter. Det han oppnådde var å kaste en skygge over innvandringsdebatten og kanskje utsette nødvendige debatter lenger enn nødvendig – og samtidig skape konflikter med mennesker som Rose.

Det er opp til politikerne å gjøre som i teaterstykket What Shadows: Bevege seg forbi det moralistiske ja/nei-spørsmålet. Moral er mer komplekst enn som så. Og da åpner Colliers utfordringer seg opp: Hvor mye innvandring kan vi tåle, er det første spørsmålet vi må stille oss. Hvor mye utvandring kan de fattigste landene tåle, det neste. For absolutt ingen ønsker noe annet enn glassklare elver når vi ser fremover. Det er en lengsel vi skylder oss selv å ta alvorlig.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden