Bøker

Slik ble Orbán en farsfigur i Ungarn

Realiteten at Ungarn også i dag nyter godt av EU-medlemsskapet, skriver Sophie Louise Matlary i dette bokessayet. På bildet: Statsminister Viktor Orbán.

Bilde: Flickr / EU-parlamentet

Som Øyvind Strømmen skriver i sin nye bok, våger Orbán å foreslå løsninger som ikke er fasjonable eller aksepterte i dagens Europa.

NY BOK

  • Ungarn: En fortelling om Europa
  • Av Øyvind Strømmen
  • Humanist forlag, 2018

Journalist og forfatter Øyvind Strømmen har i sin siste bok skrevet om Ungarn.

Boken publiseres på samme tidspunkt som det siste parlamentsvalget i Ungarn, hvor Fidesz med statsminister Viktor Orbán i spissen gjorde rent bord. Samtidig har Fidesz og Orbáns styresett aldri fått tøffere kritikk, både fra ungarere, fra EU og det internasjonale samfunn.

Innledningsvis gir forfatteren et innblikk i Ungarns historie. Leseren er med på en reise gjennom både ungarske, serbiske og rumenske landsbyer. Hvert stoppested forteller en ny historie, og sammen tegner disse anekdotene et større bilde av hva det vil si å være ungarer, både historisk og i dag.

Hvem er egentlig dette folket som holder til i dagens Sentral-Europa, et sted midt mellom øst og vest, men som egentlig stammer fra områder rundt Azov-havet, Tyrkia, Mongolia, Sentral- og Nord-Asia og senere også kom fra Vest-Europa?

Språket og nasjonen

Ungarerne eller madjarene bor i Magyarorszag – magyarhjemstedet   og snakker et språk som hører til den uralske språkgruppen. Mange ikke-ungarere hevder det er ganske så likt finsk.

Strømmen tar for seg røttene til madjarene og teoriene om deres mulige forfedre, spøkefullt også kalt «Hungarian barbarians» som følge av folkets (mulige) slektskap med krigerkongen Attila og hunnerne.

Nasjonsbyggingen har alltid vært viktig i Ungarn. Konsekvensene av Trianon-avtalen etter første verdenskrig var som forfatteren skriver «så gjennomgripende at det fremproduserte et syndrom tilsvarende en nasjonal sykdom».

I denne avtalen mistet Ungarn to tredjedeler av sitt territorium. Millioner av ungarere ble forlatt i andre land, utenfor de nye grensene: I Slovakia, Ukraina, Romania og Serbia. Disse tilhører selvsagt nasjonen, men altså ikke lenger staten.

Den ungarske nasjon er meget lett å definere fordi språket er slik en kraftig markør – ingen kan ungarsk uten å være ungarsk.

I tillegg var det mange hundre tusen ungarere som flyktet i 1956. De er spredt over hele kloden. Enhver ungarsk politiker må ha en politikk for å ivareta alle disse landsmennene, og mange av dem har også rett til ungarsk statsborgerskap. De med doble statsborgerskap som har stemmerett i ungarske valg er en viktig del av enhver valgkamp.

At det mest autentiske ungarske kulturuttrykket finnes i dagens Romania – i Transilvania, hvor folk har bevart ungarsk språk, folklore og kultur i over 700 år – viser at slike steder kan være et hjem for selve nasjonen selv om de ligger i en annen stat. Dette er selvsagt meget konfliktfylt i forholdet mellom land. Diasporaen har rettigheter som er omfattende, men som ofte ikke innfris.

Den ungarske nasjon er meget lett å definere fordi språket er slik en kraftig markør – ingen kan ungarsk uten å være ungarsk. Men staten er altså langt fra hva den historisk var. Ungarske politikere er ikke revisjonister – de har ingen politikk for å endre statsgrensene – men de krever at minoritetsrettigheter respekteres for sine landsmenn i andre stater.

Dagens konflikt med Ukraina og Romania handler blant annet om retten til morsmålsopplæring i skolen, rett til universiteter som underviser på ungarsk og rett til å bruke språket i offentlige sammenhenger som på postkontoret eller i lokaladministrasjonen.

Ungarn har vært invadert og okkupert gjennom hele sin historie: Av russerne fra øst i flere omganger, av ottomanerne, som okkuperte landet over 150 år, gjennom to verdenskriger og deretter den lange kalde krigen, hvor landet igjen var fullstendig dominert av russerne i sovjet-tapning.

Den som sendte faren din til galgen på 60-tallet var kanskje dommer med god lønn og privilegier, også etter 1990.

Kun fra 1946-48 var det ansatser til demokrati, noe man hadde hatt i perioden med union med Østerrike frem til 1867, men da med habsburgerne som leder. Revolusjonen mot habsburgerne ble som kjent slått ned med henrettelsen av Kossuth Lajos og andre opprørere i 1848.

Etter de to korte årene med frihet etter annen verdenskrig, følger altså kommunistisk diktatur helt frem til 1990. Først på nittitallet blir Ungarn fritt og demokratisk. Dette er bare 28 år siden.

Ingen tillit til politikere

Dette perspektivet er uhyre viktig for å forstå dagens ungarske politikk, og hvorfor det er så lite tillit til og mellom politikere. Det har aldri vært noen grunn til å stole på politikere eller staten i Ungarn, tvert i mot. I kommunisttiden sa man at «dersom det står i avisen, må det være løgn».

Uavhengige dommere var en illusjon lenge etter 1990. Det var ikke noe oppgjør med kommunismen, fordi regjeringen valgte å lukke arkivene fremfor å ta et slikt oppgjør. Det var kanskje en god idé da, men førte til at dommere utnevnt av regimet fikk fortsette i mange år, helt til de døde eller ble pensjonert.

Ungarn er et lite land hvor alle vet hvem alle er. Den som sendte faren din til galgen på 60-tallet var kanskje dommer med god lønn og privilegier, også etter 1990. Forsker Åse Berit Grødeland på FAFO har undersøkt rettskultur i Øst- og Sentral-Europa – de tidligere kommunistiske landene – og konkluderer med at det ikke finnes uavhengige rettssystemer i realiteten i disse landene, men kun nominelle systemer. Det er egentlig «systemet» som bestemmer, ikke rettsystemet.

EU kan derfor ikke ‘trylle frem’ normene for det liberale demokrati på kort tid – i vestlige demokratier tok det kanskje et par hundre år?

I Ungarn ble de gamle kommunistene de nye sosialdemokratene. Men som franskmennene sier, «l’habit ne fait le moine» – man blir ikke munk av å ta på munkekappe. Ungarne har et saftigere uttrykk for dette: «a kutyabol nem lesz szalonna» – det blir aldri bacon av en hund, eller same shit, new wrapping.

De nye sosialdemokratene var de gamle fiendene fra kommunisttiden, som var mordere og undertrykket befolkningen. Derfor stolte man slett ikke på dem, men raste mot dem og vice versa. Dette er grunnen til at politikken i Ungarn er blitt et null-sum spill hvor vinneren skifter ut alle han kan: ambassadører, dommere, forskere.

Det som bør være kjernen i en kritikk av Orbán er mangelen på maktdeling som er reell.

Sosialistene, ved deres tidligere leder Ferenc Gyurcsány, ble til slutt totalt diskreditert da noen gjorde et opptak av et partimøtes indre krets hvor han uttalte at «vi lurer folk, og har suksess med det.»

Han tapte valget etterpå, noe som igjen førte til at Viktor Orbán fikk et så stort mandat.

Absolutt majoritet i to omganger har gitt maktkonsolidering, noe som likner på det en annen karismatisk leder med en populistisk stil og bevegelse, Macron med En marche! har fått til. Macron har også et slikt mandat. At man vinner stort, er ikke kritikkverdig i seg selv, noe jeg skal komme tilbake til.

Mediene er likevel i stor grad frie i Ungarn. Debatten er intens, og mye tøffere i tonen enn her i Norge. Store deler av den ungarske befolkning er topp utdannet og skolert, selv om mange i mindre byer og på landet ikke er det.

Migrasjonssjokket

Migrasjonssjokket i 2015 ble i Ungarn sett på som et invasjonsforsøk av primært unge arbeidsledige menn, noe Ungarn var svært bekymret for. Man hadde ingen jobber til migranter, og ønsket ikke arbeidsinnvandring. Man ville selv bestemme hvem som skal innlemmes i egen nasjon og stat.

Dette er egentlig en avgjørelse som tilhører et lands suverenitet, og som ikke skal bestemmes overnasjonalt. EUs kvoter var vedtak gjort i all hast på grunn av Tysklands store migrantantall høsten 2015. At migrasjonsproblemet var en godbit for Orbán i en meget populistisk valgkamp, er et faktum; likeledes at han koblet den jødiske filantropen Soros sin pengestøtte til denne saken på en meget ufin måte.

I boken sin vektlegger Øyvind Strømmen denne dynamikken når han analyserer forholdet mellom Brüssel og Ungarn. Den anti-europeiske retorikken til statsministeren gir utenforstående et inntrykk av at landet står sterkt imot all innflytelse fra Brussel, og nekter å innføre gitte regelverk.

Realitetene er heller slik at Fidesz’ propaganda får Ungarn til å se ut som om det er uavhengig Brussel, spesielt når det gjelder migrasjonspolitikken, noe det i realiteten ikke er.    

Boken åpner opp for mange interessante diskusjoner, spesielt med hensyn til forholdet Ungarn har til Europa, og fremtiden til de sentral-og øst-europeiske landene og deres posisjon innenfor EU-samarbeidet.

Viktor Orbán sees på som en modig, styringseffektiv og sterk leder i Ungarn, og Fidesz har for tredje gang størst politisk oppslutning. Orbán er, slik Strømmen skriver, en «politiker som våger å foreslå løsninger som ikke er fasjonable eller aksepterte i dagens Europa».

Det har egentlig ikke vært en eneste vestlig stemme som har kommet med detaljert og faktabasert kritikk av Fidesz-regjeringens politikk.

Det er takket være slike holdninger at Orbán er blitt en farsfigur for mange ungarere. Mer enn å avgi stemmer til Orbán og Fidesz, avgir folket tillit og lojalitet til en person som lover å ta vare på dem, og som ikke lar utenlandske politiske og økonomiske krefter få overkjøre landet. Økonomisk vekst i Ungarn, klar tale med hensyn til sikkerhetspolitikk og et samfunn uten islamistisk terror har gitt Orbán så å si ubegrenset makt.

Samtidig er det viktig å merke seg at det for få dager siden marsjerte tusener på gatene i Budapest i protest mot Fidesz-regjeringen, og i protest mot de nylig avgitte valgresultatene. Demonstrantene marsjerte med et ønske om demokrati, frihet og respekt for rettstaten, og hevdet at disse verdiene var blitt neglisjert under siste valg.

Motreaksjonene finnes altså, men om demonstrantene får gjennomslagskraft er mer diskuterbart.

Legitim kritikk?

Internasjonale medier har så å si kun kritisert Orbán. Det har egentlig ikke vært en eneste vestlig stemme som har kommet med detaljert og faktabasert kritikk av Fidesz-regjeringens politikk og dets endringer i samfunnet. Medier som klarer å gi objektive og nøytrale analyser av politiske hendelser lik de i Ungarn, gir også leserne muligheten til å selv gjøre seg opp en mening om det som skjer, uten å bli matet av perspektivene til nyhetsbyråene selv, som stort sett befinner seg i vestlige land.

Det som bør være kjernen i en kritikk av Orbán er mangelen på maktdeling som er reell. En checks and balances, sett i lyset av den lange kommunistiske historien som jeg refererer til over. Det vanskelige er å bygge en norm om reell maktfordeling i et land med en slik fortid. Man må ha tillit til rettssystemets uavhengighet for at det skal kunne fungere som reelt uavhengig.

Kritikk av at politikere bruker populistiske metoder er en helt annen sak, for slike politikere finnes i et ethvert vestlig land også. Og som sagt er pressen i Ungarn fri og aktiv i sin kritikk av regjeringen. Ungarerne er høyt utdannet, men vil ikke ha irregulær innvandring til sitt land.

Snart vil man kunne trekke en akse mellom det liberale og det illiberale i Europa.

Legitim kritikk bør imidlertid fremmes mot kampanjen mot Central University of Budapest (CEU), som nesten ble lagt ned i fjor – i stor grad fordi Fidesz-regjeringen mente universitetet ikke var fundert på de riktige verdiene (les – liberale verdier) og også fordi grunnleggeren av universitetet, George Soros, er erkenemesisen til Orbán. Soros har deltatt aktivt i debatten for en mer liberal verdenspolitikk på migrasjonsområdet. Han har gang på gang kritisert Fidesz-regjeringens håndtering av asylkrisen, spesielt så da den stod på sitt verste i 2015. Denne kritikken fikk stor internasjonal oppmerksomhet.

Ungarn fikk korreks av EU-domstolen da Fidesz regjeringen i 2017 forsøkte å stenge CEU ved å innføre nye lovverk hva gjelder høyere utdanning.

Polarisering i Europa

«Den ungarske nasjonen er ikke bare en gruppe enkeltmennesker, men et samfunn som må organiseres, styrkes, og faktisk konstrueres […] den avviser ikke liberalismens grunnleggende prinsipper, som frihet, men den gjør ikke ideologien til det sentrale i statsorganisasjonen».

Slik gjengir Strømmen et sitat fra Orbán, og setningene oppsummerer godt Orbáns perspektiv på politisk ledelse i Ungarn. Orbán ser for seg og inspireres av hvordan systemer som ikke er vestlige, ikke liberale demokratier, lykkes så godt både økonomisk og politisk – altså land som Kina, Russland og Tyrkia.

Romania, Polen og Slovakia er land som beveger seg i samme retning som Ungarn, noe Strømmen poengterer i siste del av boken. Der refererer han til den rumenske statsviteren Naumescu, som hevder at Europa står overfor et historisk vendepunkt: nemlig at man vil oppleve en økt polarisering gjennom en ny ideologisk strid. Snart vil man kunne trekke en akse mellom det liberale og det illiberale i Europa.

Realiteten er i dag at Ungarn nyter godt av EU-medlemskapet, og har større økonomisk gevinst av å være med i unionen enn å være utenfor.

Det store spørsmålet er: når tryggheten fra en overnasjonal union ikke appellerer, men selvråderett blir viktigere – hvordan skal EU da ta styring? 

Debatten rundt hvilket styresett som er det mest gunstige for EU-samarbeidet og for landene selv – overnasjonalitet eller selvråderett – har pågått siden unionen så dagens lys. Det å gi fra seg rettigheter til overordnede organer slik som kommisjonen, parlamentet og domstolen er riktignok ingen enkel oppgave for landene, men så langt ser det ser ut til at EU har lykkes.

Det at EU-landene har selvråderett er til tider et problem for Brussel, og i det store bildet kan det være et problem for unionen sin fremtid. Problematikken har ligget og ulmet, og blir mer tydelig idet et EU land oppfører seg ukonvensjonelt fra ønskede normer – for eksempel med hensyn til valg av politisk ledelse. Når denne «ukonvensjonelle» oppførselen også flagges i internasjonal presse, legger det press på at EU skal ta affære. 

Men hvordan kan EU håndtere negative politiske endringer i et av medlemslandene? Sanksjoner fungerer ikke på dette feltet, og nye midler er nødvendig. Unionen fører en viss form for kontroll, men denne gjelder stort sett overvåkningen og implementeringen av direktiv. Ungarn har frem til nå implementert de nødvendige direktivene, for eksempel hva gjelder migrasjonskvotene som Ungarn innførte i 2015.

Orbán tester grenser, men bryter ikke med unionen.

Brussel kan derimot ikke påvirke hva gjelder politisk retning. Man kan ikke hindre valg som skjer på en demokratisk måte. Noen hevder at Ungarn vil dreie mer mot det autoritære fremover. Andre mener at landets politikk vil stabilisere seg, og at fremtiden ikke er så dyster som den ser ut til.

Realiteten er i dag at Ungarn nyter godt av EU-medlemskapet, og har større økonomisk gevinst av å være med i unionen enn å være utenfor. Men endrer de økonomiske fordelene seg, kan også tilknytningen til EU endre seg. Objektivt sett har ikke Fidesz-regjeringen noen gevinst av å bryte med unionen så lenge det gagner landet. Ungarn er stort sett avhengig av EU, selv om statsministeren sin retorikk tyder på noe annet. Orbán tester grenser, men bryter ikke med unionen.

Spørsmål rundt selvråderett og Ungarns fremtid etter valget, tas ikke opp i boken til Strømmen. Boken er svært deskriptiv, men lite analytisk. Boken er dermed et godt utgangspunkt for å gjøre seg opp egne tanker om dagens situasjon – og om veien videre.

I en tidligere versjon av teksten kunne sitatet «Den ungarske nasjonen er ikke bare en gruppe enkeltmennesker, men et samfunn som må organiseres, styrkes, og faktisk konstrueres […] den avviser ikke liberalismens grunnleggende prinsipper, som frihet, men den gjør ikke ideologien til det sentrale i statsorganisasjonen» leses som om det kom fra Øyvind Strømmen. Det er imidlertid et sitat hentet fra en av Viktor Orbáns taler.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden