Kommentar

Slik kan alle partiene vinne i regjeringsforhandlingene

Bilde: Hans A. Rosbach/CC-BY-SA 3.0

En strammere innvandringspolitikk, ansvarlig styring, et raust global bidrag, og en klimapoltikk som merkes.

Etter en dramatisk politisk høst kan vi gå i gang med første halvdel av regjeringsforhandlingene, som partene insisterer på å kalle «sonderinger».

De har ikke akkurat fått noen drømmestart. FrP er forarget over den lille finten med taxfree-kvoten, og mener KrF starter på minus to i forhandlingene. Halvparten av KrF er på sin side allerede kraftig forarget over at de skal inn i Solberg-regjeringen. Eventuell ekte forargelse er dessuten ispedd store mengder taktisk forargelse, som er den nye politiske valutaen: Partiene vil bytte inn sin forargelseskapital i politiske resultater.

Dette er kanskje en brukbar taktikk for kortsiktige politiske gjennomslag. Men som strategi for å lage et godt regjeringsprosjekt som bærer over tid, duger det ikke.

Spille hverandre gode

KrF-høsten har – ved siden av alle obligatoriske mer eller mindre passende bibelreferanser – vært preget av et utall fotballmetaforer. Knut Arild Hareide har beskrevet budsjettforhandlingene som en fotballkamp der man starter på 0–2, og spiller seg frem til uavgjort; Ropstad har insistert på at man starter bare på 0–1, og spiller for å vinne 2–1. Begge betrakter forhandlingene som et spill mot en motstander, der det ikke kan være mer enn en vinner.

Så når Venstre får gjennomslag for klimapolitikk, holder FrP i trøya, og får lettelser i bilavgifter. Og når FrP får gjennomslag for en asylinnstramming, legger Venstre inn en sklitakling med flere kvoteflyktninger. Problemet med denne tilnærmingen er at det blir få mål. Selv en perfekt utført holding i trøya gir begrensede gevinster hos supporterne, som ønsker både mål og god fotball.

Sjansene for å score er selvsagt bedre om regjeringspartiene ikke spiller mot hverandre, men med hverandre. Først da kan de spille hverandre gode. Det er allerede nok av motspillere – i form av for eksempel klimaendringer, eldrebølge, integreringsutfordringer og opposisjonspartier. Regjeringsforhandlingene bør derfor i stedet prioritere de av kjernesakene som åpner for samspill.

Kjernesaker som kan støtte et felles prosjekt

Men hva kan det være, når partiene er så ulike? Det er jo slik at FrP vil ha en bilvennlig politikk, mens Venstre vil ha lavere utslipp; Høyre vil helst ha lavere offentlig pengebruk, mens KrF aldri har sett en offentlig utgift partiet er imot – med mulig unntak avsløringen for de 27 000 kronene per ansatt FrPs stortingsgruppe har brukt på fest, fyll og generelt fanteri.

Jeg tror likevel at det er mulig å gi partiene noen fulle seire på deres respektive kjernesaker – uten at sakene slår hverandre ihjel. Da kan regjeringsprosjektet bestå mer av offensiv politikk, og mindre av blasse kompromisser eller motstridende kompromisser. Hvorvidt det er mulig, avhenger imidlertid av hva partiene selv definerer som sine kjernesaker, og av hvorvidt de er villige til å utforme seieren slik at de øvrige partiene kan leve med det.

Fremskrittspartiet: Kontroll over innvandring

For Fremskrittspartiet er den viktigste saken lavere innvandring. Det finnes andre viktige saker, selvsagt – bompenger, taxfree-kvoter og ønsket om å kalle kultureliten for en spade – men de er ikke avgjørende på samme måte.

Og, når vi kommer bak retorikken, vil andre partier kunne være enig: Innvandring i den størrelsesordenen vi har sett de siste tiårene, er krevende. Det begynner for eksempel etter hvert å avtegne seg en konsensus om at dagens asylsystem ikke har fungert godt – ikke for migranter, ikke for alle flyktningene som ikke kommer til Vesten, og ikke for mottagerlandene. Dette var tema for en FAFO-konferanse i januar; for Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg; og det var Hillary Clintons budskap i et intervju med The Guardian nylig.

Derfor må FrP få viktige seire her – ikke nødvendigvis i form av sin primærpolitikk på alle felt, men i en form som leverer resultater i form av lavere innvandring. Det beste ville være en omlegging av asylsystemet, som innebar at asylsøkere med behov for beskyttelse, som hovedregel fikk opphold i trygge tredjeland. Hvis man ikke kommer langt nok med denne strategien, vil mer tradisjonelle innstramminger være nødvendige. Konvensjonene gir Norge større spillerom enn det som typisk er fremholdt i den norske debatten. Den europeiske menneskerettsdomstolen har også de siste årene i større grad vektlagt statenes skjønnsmargin i disse spørsmålene.

De viktige innvendingene mot FrPs politikk har handlet – ikke minst for KrF – om vårt moralske ansvar for å gi vårt bidrag til verdens forfulgte. I tillegg har innvendinger mot FrPs retorikk på feltet vært av en art som lenge stengte for regjeringssamarbeid både for Venstre og KrF.

Den store statsfinansielle besparelsen kraftig redusert innvandring gir, må gi rom for en helt ny og mer offensiv innsats for flyktninger globalt – mer om dette under KrFs prioriteringer. Og FrP må i regjering føre et språk og en argumentasjon som regjeringen kan stå samlet bak. Tidligere statsråder fra partiet har syndet mot dette grunnleggende budet for en koalisjonsregjering, og fortjent ført regjeringen ut i unødige kriser.

Hvis FrP er med å få en tydeligere politisk kontroll over en langt lavere innvandring, er det alene nok til å rettferdiggjøre regjeringsprosjektet for partiet, som ifølge en studie av stortingsvalget i 2017 var en viktig sak for hele 70 prosent av partiets velgere.

Venstre: Verdens beste klimapolitikk

Klima er ifølge den samme studien den enkeltsaken som med 39 prosent er viktig for flest Venstre-velgere. Men, med unntak av noen klimafornektere i FrP, er det egentlig bred enighet om at klima er vår generasjons store utfordring. For lite gjøres, i Norge og globalt, mens CO2-nivået i atmosfæren når nye rekorder.

Det er ikke mulig å føre en god klimapolitikk som ikke støter noen – og spesielt vil det støte mange i FrP. Dagens Næringsliv kom nylig med ti punkter for en bedre klimapolitikk, som ikke koster all verdens med penger. Noen av DNs punkter er neppe mulig i dag – som EU-medlemskap, som nå bare så vidt finner aktive tilhengere i Høyre, og knapt utenfor. Men mange av punktene er opplagte for alle som mener klima er viktig.

Et viktig punkt er å fjerne subsidiene til oljeleting. Dette er allerede Venstres politikk, og bør bli regjeringens politikk etter at klimarisikoutvalget legger frem sin rapport i desember. Et annet eksempel er å legge ned taxfree-butikker, som i dag gir store subsidier til det aller mest forurensende vi kan gjøre, nemlig å fly. Dette burde vært Venstres politikk, men er det dessverre ikke etter at Venstres landsmøte avviste forslaget i fjor, til tross for at ledelsen er for. Fortsatt er det slik i norsk politikk at klima kanskje er viktigst, men den lokale flyplassen er enda viktigere. Men mener man alvor med verdens beste klimapolitikk, må vi i hvert fall bidra til at utslippene fra luftfart går ned.

Det finnes også borgerlig klimapolitikk som ingen rødgrønn regjering med Senterpartiet kan matche, spesielt landbrukspolitikken. Her finnes penger å spare for staten på å redusere subsidiene til viktige kilder til CO2-kilder. Generelt er det fortsatt rom for betydelig grønn skatteveksling. Mange av forslagene fra Grønn skattekommisjon er blitt lagt i skuffen, og kan med fordel hentes frem – og skjerpes. Er man redd for fordelingsprofilen, kan grønne skatter kompenseres ikke bare med lavere skatt, men også med lavere moms.

Kristelig Folkeparti: Menneskeverd ute og hjemme

KrF trenger gjennomslag på punkter som er viktige for begge fløyene i partiet. Jeg har tidligere beskrevet hvordan paragraf 2c i abortloven kan endres på en måte som kan stå seg og overleve et regjeringsskifte. Denne saken har vært viktig for høyrefløyen i partiet.

Endringer av abortloven er upopulært i alle de andre partiene, med unntak av en snau halvdel av Høyre. Utført rett kan det imidlertid bli en god sak for et borgerlig prosjekt, som evner å gi bedre kår for ideen om menneskers likeverd, uten å kompromisse på den selvbestemmelsen for kvinnen som dagens lov gir.

Men også venstrefløyen trenger en stor seier – og spesielt fordi FrP er nødt til å få betydelig seire i form av en politikk som gir lavere innvandring. En klok løsning her er å bruke det økonomiske handlingsrommet lavere innvandring gir til et historisk norsk initiativ for å bedre situasjonen for mennesker på flukt. Arbeiderpartiets migrasjonsutvalg har tenkt lignende tanker, og snakket om en solidaritetspott på 5 milliarder. KrF kan tenke større, og bruke flere milliarder kroner hvert år, som, hvis man går sammen med andre land, kan brukes til å gi bedre beskyttelse til flere på helt nye måter.

Høyre: Kompromisspartiet

Høyres kjernesaker skulle i teorien vært lavere skatter og offentlige utgifter. Men ikke bare har partiet ikke prioritert dette i regjering; Høyre er blitt et bredt folkeparti, og er derfor mindre preget av kjernesaker. Den saken som var viktig for flest Høyre-velgere i 2017, var skole og utdanning, med 28 prosent, fulgt av helse med 27 prosent. Økonomi og sysselsetting fulgte med 25 prosent, før vi endelig finner skatt og avgifter med 24 prosent – og dernest innvandring med 23 prosent.

Derfor vil Høyres gjennomslag ofte finnes i balanserte kompromisser. Lavere innvandring, samtidig som Norge gir sitt bidrag til verdens flyktninger, er god Høyre-politikk. En bedre klimapolitikk, med avgifter som brukes til reduksjon av andre skatter og avgifter, er god Høyre-politikk. Selv et godt kompromiss om abortloven kan vise seg å være akseptabel Høyre-politikk. At Høyres velgere har trivdes med kompromissene inngått i regjering, er den bemerkelsesverdig stabile oppslutningen helt fra 2013, det beste beviset på.

Det er likevel et problem for en viktig gruppe av Høyres kjernevelgere at de gamle kjernesakene ikke lenger står like sterkt. Høyre burde levert lavere offentlige utgifter enn det vi har sett de siste fem årene, og deler av dette burde vært brukt til å redusere skattenivået for folk flest. Det ville også vært god politikk for landet: Eldrebølgen står foran oss, og inntektene fra sokkelen vil gå ned. Vi burde benyttet anledningen til å få en bedre struktur på offentlige utgifter og stimulere til arbeid og investeringer. Da er vi nødt til å gripe fatt i de store utgiftspostene.

Det letteste stedet å begynne for alle som vil gå løs på disse store utgiftspostene, burde vært sykelønnen, som kunne vært redusert på en sosialt forsvarlig måte, med store innsparinger og gode incentivvirkninger som bidro til mindre utenforskap. Politisk er det ikke slik, og Høyre mangler mandat for å gjøre noe med saken nå. Derimot kan man gjøre det regjeringer gjør når de ikke ellers tør å gjøre noe, nemlig sette ned et utvalg. I mellomtiden får Høyre forsøke å bremse alle gode ønsker om å bruke mer penger, både fra eget parti og samarbeidspartnerne.

En borgerlig prosjekt?

I beste fall kan en slik måte å tenke forhandlinger på, der man tillater seg å lære av de beste aspektene ved de andre partiene, også løfte et slags felles borgerlig prosjekt: en regjering som reduserer innvandringen, for å bevare det norske høytillitssamfunnet; CO2-utslippene, for å bevare et levelig klima; og offentlige utgifter, for å sikre sunne offentlige finanser og gir handlingsrom også til raushet mot fattige og forfulgte. Når man legger til punktene de fire partiene er enige om allerede i dag, som betydningen av sivilsamfunnet og en kritisk holdning til offentlig monopol på velferd, kan man se skissene av et borgerlig prosjekt som forsøker å bevare grunnmuren for et liberalt samfunn, som partiene, hver på sin måte, har som en del av sin identitet (om enn KrF, for å si det med Erna, kanskje ikke ville brukt akkurat de ordene).

Det er ikke lett å løfte en høyere himmel over et politisk prosjekt bestående av partier som i lang tid har profitert på å være hverandres beste fiender.  Det kan man kanskje tjene på når man ikke sitter i samme regjering, men hvis en firepartiregjering blir en realitet, er forhandlinger der man spiller for å hindre motstanderen å score, en dårlig strategi.

Det er alltid en fare for at forsøk på å løfte et felles prosjekt med en høyere himmel over politikken forblir for vage. Og det kan hende viljen til denne typen større kompromisser som må til, ikke er til stede. Alternativet er likevel en situasjon der politiske kriger utkjempes over to flasker vin på taxfree, og politiske kompromisser består i at en halv million til HRS smugles inn på et budsjett, mens ARS får et par millioner på et annet. Da er det saktens verdt et forsøk.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden