Kommentar

Slik skader bygdedyret i kulturlivet #Metoo-kampanjen

Bilde: KHiO/ Kjetil Helland

Viktige detaljer rundt KHiO-professoren ble utelatt. Mye tyder på at det skjedde fordi kulturlivet er så lite at «alle» vet hvem «alle» er.

Under arbeidet med #Metoo-opprullingen på Kunsthøgskolen i Oslo – hvor én professor har blitt avskjediget og en har sagt opp sin stilling – ble Minerva gjort oppmerksom på en side ved saken som ikke har blitt belyst av andre medier.

Den avskjedigede professoren, som har vært anklaget for trakassering i en årrekke, har vært sentral i å bygge opp landets største dansekompani innenfor sitt felt. Dermed har professoren i praksis bestemt hvem som har fått jobb i kompaniet.

Kompaniet har ifølge Minervas kilder over lang tid vært så nær som eneste arbeidsgiver for de studentene det gjelder.

Hvorfor har ikke professorens dobbeltrolle vært problematisert? For oss var det overraskende da vi snublet over denne opplysningen, for den er jo åpenbart relevant for saken. Dobbeltrollen rører ved selve kjernen i #Metoo: et skjevt maktforhold, der karrieren påvirkes direkte av en mulig varsling.

Det samme kan man naturligvis si om enhver #Metoo-sak mellom en professor og en elev, men i denne situasjonen er det, gjennom arbeidsgiver-relasjonen, en mye mer direkte sammenheng mellom varsel og karriere.

For kulturbransjen tilfører professorens eksempel en ny og viktig dimensjon med #Metoo. Fordi Norge er et lite land med svært få kulturinstitusjoner, har ofte professorene direkte innflytelse på studenters karriere. For en student i nordisk på Universitetet, en legestudent eller en økonomistudent er ikke sånne relasjoner like avgjørende.

Nettopp fordi «alle vet hvem alle er» er altså jobb- og karriere-dimensjonen verre i kulturlivet enn i større bransjer. Har du trådt feil, kan alle broer være brent. Du kan ikke bare gå ut og finne deg en ny jobb. Bransjen er full av frilansing, og relasjoner til arbeidsgivere er helt avgjørende.

Har pressen vært for slapp i #Metoo?

Å belyse slike enkeltsaker gir oss muligheten til å bore i det som skiller #Metoo i ulike bransjer, og dermed bli bedre rustet til å håndtere seksuell trakassering. Det kollektive preget som #Metoo-kampanjen har hatt, har vært viktig for at kampanjen skulle lykkes. Men balansegangen mellom det kollektive og det konkrete er hårfin, for i neste omgang skal hver enkelt bransje og arena håndtere de konkrete sakene. Hvis vi ikke ser på det som er spesifikt for sakene, for bransjene og miljøene rundt, er det lett å trekke på skuldrene av hele kampanjen og la ting fortsette som før.

Det var riktig at professoren fikk være anonym. Men å problematisere en dobbeltrolle som professor og arbeidsgiver er ikke det samme som å «oute».

Her til lands har vi stort sett klappet oss selv på brystet for måten vi har håndtert #Metoo-debatten på: i motsetning til i Sverige har vi gått langt i å anonymisere de som anklages for trakassering, med unntak av personer med en åpenbar offentlig rolle. At vi strekker oss langt i å bevare rettssikkerheten, er et gode.

Er det frykten for å identifisere vedkommende ved navn som gjør at KHiO-professorens arbeidsgiverrolle ikke har vært problematisert? Mye tyder på det, for kulturlivet er så lite her til lands at «alle» vet hvem «alle» er. Er det bygdedyret som råder og som har gjort denne saken ekstra «touchy»?

Det har nok gjort at det har vært vanskelig for mediene å få kilder til å fortelle om saken. Men har det virkelig vært umulig å få folk i snakk? På spørsmål fra Minerva om hvorfor professorens dobbeltrolle ikke har blitt problematisert, mener debattredaktør og tidligere kulturjournalist i Dagsavisen at årsaken er få kontaktpunkter mellom dansemiljøet og journalistene som kan utløse tips til denne type saker.

Andre journalister som har dekket saken, Morgenbladets Simen Sætre og NRKs Kristin Granbo, erkjenner at etiske avveininger knyttet til fare for at mannen kan identifiseres stod bak valget å om ikke problematisere dobbeltrollen.  

Det var riktig at professoren fikk være anonym. Men å problematisere en dobbeltrolle som professor og arbeidsgiver er ikke det samme som å «oute». Kunnskapen om dobbeltrollen er derimot viktig for å få innsikt i hvordan #Metoo-saker i kulturbransjen kan håndteres, slik at det kan bli trygt å varsle uten at det får konsekvenser for karrieren.

Første skoledag ble studenter og ansatte ved KHiO møtt med et verk fra en ukjent trappekunstner som rettet kraftig kritikk mot skolens håndtering av #Metoo-sakene. Etter stuntet sa flere studenter at de ikke opplevde å ha fått en skikkelig unnskyldning for at varslene ikke ble tatt til følge – før #Metoo-kampanjen plutselig var på alles lepper.

Med vissheten om professorens dobbeltrolle, får trappekunstnerens budskap, og reaksjonene på det, en helt ny dimensjon. Bare synd at deres vitnesbyrd ikke har nådd offentligheten. Det er litt pussig at den samme pressen som feirer avsløringen av Harvey Weinstein, feier en så viktig del av en #Metoo-sak i egen by under teppet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden