Kommentar

Slik kan paragraf 2c i abortloven endres

Bilde: Creative Commons CC0

Det er mulig å forene kvinnens selvbestemmelse med respekt for opplevelsen av diskriminering.

Det kommer sjelden noe godt ut av å diskutere abortloven.

Den norske abortloven er ikke perfekt. Den kan synes prinsipielt uklar og selvmotsigende og i blant utdatert. Men lovens tilsynelatende inkonsistens skyldes også at den ivaretar mange hensyn på en gang. Og kompromisset – mellom ulike syn og mellom ulike grupper med ulike syn – har gjennom den siste generasjonen slått solid fotfeste og nyter høy legitimitet hos mange ulike grupper samtidig.

Skal man endre loven, kan kompromissene som ligger til grunn for loven, sprekke opp. Abortloven risikerer å bli en valgkampsak, som endrer seg med hver ny regjering, og som skaper en potensielt belastende usikkerhet og uforutsigbarhet. Dette er én grunn til å være varsom med å løfte debatter om abortloven. Derfor er det heller ikke overraskende at en meningsmåling fra Respons analyse nylig viste at nordmenn er kritisk til å endre abortloven (skjønt VG ikke oppgir spørsmålsstillingen).

Den andre grunnen er det vi alle har sett de siste ukene: Få debatter er så dårlige og så giftige som abortdebatten. Få blir klokere av den, få blir overbevist, men mange er de som rekker både å slenge anklager ut og få dem tilbake.

Nå er imidlertid debatten løftet: I går var statsminister Erna Solberg i Stortingets spørretime for å svare – eller ikke svare – på opposisjonens spørsmål om noe som så langt ikke er et konkret politisk forslag. Kanskje er vi nå i en situasjon hvor det ikke kan gjøre så stor ytterligere skade å ta del i den.

Og spørsmålet denne gangen er: Er det diskriminerende for folk med alvorlige sykdommer at alvorlige sykdommer en selvstendig grunn for abort etter uke 12? Hvordan er det i så fall mulig å gjøre noe med det uten å tvinge kvinner som ikke vil, til å føde?

Strikkepinner og nazister

Men først et bakteppe: På et vis er det rart at abortdebatten er så giftig som den er. Gitt at abortloven har såpass høy legitimitet, og er bygget på et kompromiss mellom ulike hensyn, kunne man håpe at de fleste både anerkjente at det finnes ulike hensyn og innså at forskjellene i standpunkter er relativt små – i hvert fall sammenlignet med abortdebatter i mange andre land. Dette kunne tale for en nyansert, saklig debatt, der partene forstod hverandres bekymringer.

De fleste av oss er ikke skråsikre på når menneskeverdet begynner.

Alle vet at slik er det ikke. Debatten er preget av hyperbole, motstanderen tilskrives de verste hensikter, og karakteristikkene sitter løs. Det er mulig å forstå dette, selvsagt – det handler på den ene side om en tilkjempet rettighet som har avgjørende betydning for kvinners mulighet til å ta kontroll over sitt eget liv, sin egen kropp og sin egen fremtid; og på den annen side om liv og død, spørsmål om hva et menneske er – og hva menneskeverd er, for mennesker av alle slag. Men selv om det er mulig å forstå at mange opplever at mye står på spill, er resultatet destruktivt:

Strikkepinnene er på vei tilbake, sier Susanne Kaluza om forslaget om en relativt liten justering av 2c, til tross for at statsministeren har sagt at hun ikke ser for seg at en eventuell lovendring har praktisk betydning for resultatet av nemndbehandling. «Nazi-Tyskland», svarer Marte og Kjersti Wexelsen Goksøyr.

Svært få er motstandere av selvbestemt abort

Det finnes en legitim uenighet om hvorvidt det er rimelig å oppfatte abortlovens paragraf 2c som diskriminerende. Men la oss begynne med det de fleste er enige om: Nesten alle i den norske debatten er enige både om at det er viktig at det er viktig at kvinnen selv kan bestemme over sin kropp i størst mulig grad – og om at hensynet til fosterets menneskeverd på et eller annet tidspunkt veier tyngre.

De som mener at menneskeverdets ukrenkelighet trumfer kvinnens valg helt fra unnfangelse er i Norge likevel svært få. Da KrFs partileder Knut Arild Hareide var med å fremme et forslag til endring av Grunnlovens § 93 som nettopp sa at menneskeverdet «skal være ukrenkelig […] fra unnfangelse til naturlig død», var det selvsagt ikke noe annet enn en markering til kjernevelgere. Det finnes ingen sjanse i havet til at dette skal gå gjennom. Det spørsmålet som er abortdebattens tema i land som USA eller Irland, er i den norske debatten ikke relevant.

De fleste av oss er ikke skråsikre på når menneskeverdet begynner. Det er da heller ikke en størrelse i naturen, det er noe mennesket selv har odlet frem. Støtten til noe som ligner på dagens abortlov baserer seg dermed på at vi på den ene side ikke klarer å si noe sikkert om det tidlige fosterstadiet og på den andre side vet – de yngre blant oss bare fra historiebøkene – hvordan situasjonen var før lovlig abort fantes. Vi er nødt til å lytte til den som er nærmest berørt, både når det gjelder forståelsen av egen situasjon, og forståelsen av hva hennes foster er, og vi er nødt til å vurdere hvordan loven virker i samfunnet. Vi erkjenner at det finnes grunner som er gode nok til å avbryte et svangerskap, og at de er vanskelige å formulere for utenforstående. Men på et punkt tenker vi også: Hva er fosterets rettsvern?

Samtidig er det ikke aktuelt med noen reell innstramming av kvinnens adgang til abort etter uke 12.

Enigheten om at selvbestemt abort til uke 12 er den beste lovreguleringen, rommer likevel ulike syn: De som tenker at abort nær uke 12 normalt er moralsk dypt problematisk og krever svært gode grunner, og de som mener at abort også i flere uker etter det er en moralsk nøytral handling, uten noe følende, tenkende eller lidende offer.

Det er inne i dette kompromisset kjernen til noe av giften i debatten ligger: Der de mer restriktive opplever at de liberale ikke anerkjenner menneskeverdet overhodet, opplever de liberale at de restriktive vil gi dem skyldfølelse også for aborter som er langt innenfor lovens grense i dag. En justering i kompromisset oppleves da også som en konsesjon til en side man er dypt mistroisk til: Er det de egentlig sier at fosteret alltid skal trumfe kvinnens valg? Vil de tilbake til Kaluzas strikkepinner? Eller: Sier de egentlig at abort er moralsk uproblematisk, at det pragmatiske kompromisset om 12 uker blir brukt som en brekkstang for at fosteret ikke skal tillegges noen verdi overhodet, kanskje helt frem til fødsel – eller enda lenger?

Jeg tror mistroen i de aller fleste tilfellene er uberettiget. De som ønsker virkelige og betydelig innstramminger, eller endog forbud mot abort, finnes – men det har ingen politisk relevans. De som ønsker virkelig dramatisk utvidelse, er kanskje noe flere – men heller ikke SV vil utvide lenger enn til uke 16. (Og da forslaget ble luftet i 2005, var bare én av fire nordmenn positive til en slik liberalisering.) For nesten alle går det en grense, og etter den grensen kommer samfunnet inn – med sine kriterier og sine nemnder, siden det også etter de fleste grenser finnes helt spesielle tilfeller som gir adgang til abort. Uenigheten handler altså ikke om kvinnen skal bestemme selv, det handler ikke om hvorvidt det skal være kriterier; den handler om når samfunnet skal komme med kriterier, og hva de kriteriene skal være.

Forståelig bekymring

Og abortlovens 2c handler altså om hva kriteriene skal være, i en periode der et flertall er enige om at det skal være kriterier.

I det større bildet kan ikke sees isolert fra en annen debatt, nemlig debatten om innføring av den såkalte NIPT-testen, som kan påvise blant annet trisomi 21 tidligere i svangerskapet. På den ene side står de som både mener kvinnen må ha best mulig informasjon om fosterets egenskaper for å kunne ta en informert beslutning om å beholde barnet eller ikke og at sykdom av denne typen er et godt grunnlag for abort; på den andre står de som mener at denne type begrunnelser for abort både er diskriminerende og – kanskje – av en type som i utgangspunktet ikke er god nok. Det var ikke derfor vi fikk abortloven, tenker de kanskje, for at vi skulle sortere friskt og sykt.

De sistnevnte har ikke så gode kort på hånden: Utviklingen i teknologi gjør det politisk stadig mer krevende å hindre informasjonsinnhenting også tidlig i svangerskapet. Allerede reiser mange til utlandet for å få dette. I en viss forstand «løser» dette også problemet med en forskjellsbehandling i lovverket, siden færre aborter da finner sted etter uke 12.

Samtidig er det ikke aktuelt med noen reell innstramming av kvinnens adgang til abort etter uke 12. Det er ikke bare fordi Erna Solberg har sagt det – det ville også være politisk meningsløst. En slik faktisk innstramming – å fjerne en i dag eksisterende rettighet, og en del av det kompromisset som er abortloven – ville bli et politisk symbol, som umiddelbart ville bli reversert ved et nytt stortingsflertall. Selv for dem som ønsker innstramming, er det en dårlig løsning: Det vil ikke bli noen varig seier, bare kortvarig støy og uro.

Formelt sett vil det holde med et standardskjema som sier at kvinnen mener sykdommen gir en omsorgsbelastning som vurderes å være for stor.

Det betyr ikke at bekymringene motstanderne av 2c har, er uforståelige. På samme måte som det går an å være tilhenger av NIPT-tester, og likevel urolig for en utvikling i samfunnet der stadig mer kan testes og undersøkes, kan man være tilhenger av kvinnens mulighet til å velge også i disse tilfellene, men samtidig være bekymret over hva slags signaler det sender når staten gir et godkjentstempel på abort av mennesker med spesifikke tilstander. Det går an å frykte at listen over tilstander utvides, at jakten på det perfekte blir større.

Tilhengere av 2c blir ofte provosert når motstandere sammenligner med om kjønn skulle vært kriterium for abort etter uke 12. Det er forståelig, men viser samtidig at dette ikke handler så mye om kvinnens frie valg, og mer om hvilke kriterier som regnes som legitime. Kjønn regner knapt noen som legitimt. Men andre egenskaper gjør det – egenskaper mange har et nært forhold til. Det er ikke mange andre felter i lovverket denne type egenskaper har selvstendig juridisk vekt på en måte som gir dårligere beskyttelse.

En slik uro møtes ikke godt ved å si at alle kvinner tar valget alvorlig, eller ved at ingen mener at folk med Downs er mindre verdt. Valg foregår ikke i et vakuum, men formes av kultur, holdninger, lovverk og normer. Når vi for eksempel bekymrer oss for at «generasjon perfekt» ødelegger sin psykiske helse i jakten på det umulige, er det ikke fordi vi tror noen har sagt eksplisitt at det imperfekte ikke har verdi, eller fordi vi tror dagens ungdom er mindre kompetente til å gjøre valg enn før.

Forslag til ny formulering

Spørsmålet mitt er derfor: Er det mulig å finne en endring i dagens paragraf 2c i abortloven som ivaretar hensynene bak dagens formulering like godt, men imøtekommer bekymringene for et statlig godkjentstempel på sortering?

Den relevante delen av loven lyder i dag:

Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når (…)

  1. b) svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon;
  2. c) det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet;

(…)

Det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon.

I hvor stor grad er det mulig å fjerne alvorlig sykdom som kriterium i seg selv uten at det svekker kvinnens rettigheter etter gjeldende rettstilstand? Det går i hvert fall an å forsøke. Det ville se omtrent slik ut:

Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når (…)

  1. b) svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet, for eksempel grunnet alvorlig sykdom, kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon;
  2. c) fosteret har en tilstand som er uforenlig med liv;

(…)

Det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon. I spørsmål om omsorg for barn med alvorlig sykdom skal kvinnens vurdering være avgjørende.

Et argument som har vært brukt mot en endring av 2c, er at kvinnen for å oppnå tillatelse til abort må stakkarsliggjøre seg overfor nemnda, og fremstille seg som svakere enn hun er. En endring som beskrevet her, bør gjøre dette unødvendig. Formelt sett vil det holde med et standardskjema som sier at kvinnen mener sykdommen gir en omsorgsbelastning som vurderes å være for stor.

Innvendingen er heller: Men er dette noe annet enn semantisk endring? Kanskje ikke. Men det tydeliggjør at hensynet bak 2c er kvinnens situasjon, ikke fosterets egenskaper. Prinsipielt er det en forskjell. Noen vil kanskje mene at det er implisitt også i dag; da finnes i så fall ingen grunn til ikke å tydeliggjøre det.

Vil dette blidgjøre motstanderne av 2c – som KrF og forhandlingsleder Kjell Ingolf Ropstad? Det skal jeg ikke spekulere for mye i. Men dette er en endring som det ville kunne være mulig å få aksept for, og som derfor kunne bli stående. Og endringen kan på sikt bidra med noe mer enn semantikk: Den tydeliggjør overfor staten at det er hensynet til kvinnen som ligger bak – og danner dermed et utgangspunkt for å argumentere for statens omsorg for familier med barn med spesielle behov.

Og den tydeliggjør det samme overfor samfunnet, familiene – og kvinnen. Kanskje påvirker det over tid også holdninger.

Ingen halleluja-rop

Det er ingen grunn til å tro at noen vil kaste seg over dette forslaget med begeistring og halleluja-rop. For motstanderne av 2c er det neppe godt nok: Det forbyr ingen kvinner med sykt foster å ta abort. For tilhengerne er det en uønsket konsesjon til en meningsmotstander man avskyr.

Det er likevel i tråd med måten samfunnet har tenkt om abortloven på i Norge: Det er et forsøk på å ivareta mest mulig av de ofte motstridende, men likevel dype, legitime og forståelige ønskene og bekymringene som nødvendigvis er der.

Hvis en endring kan gjøre det bedre for en gruppe uten å gjøre det dårligere for noen andre, er det i hvert fall, selv i en så giftig debatt som abortdebatten, grunn til å diskutere spørsmålet.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden