Politikk

Slik kom avkoloniseringen av akademia til Norge

En statue av koloniherren Cecil Rhodes fjernes fra campus ved Universitetet i Cape Town i Sør-Afrika.

Bilde: Tony Carr / Flickr

Kravene om å avkolonisere akademia har utspring fra radikale studentbevegelser.

Debatten om avkolonisering av akademia har gått høyt og lavt i Klassekampen og til dels Morgenbladet og Minervas spalter denne sommeren.

I Aftenposten 7. juni kunne vi i et innlegg fra Cindy Horst og Ida Roland Birkvad ved PRIO lese at forskningen og akademia må avkoloniseres. Det førte til en større debatt gjennom sommeren.

«Til tross for de formelle dekoloniseringsprosessene som fulgte i årene etter andre verdenskrig, har kolonitidens ideer fortsatt stor innflytelse på akademisk arbeid, skrev de to.»

Men debatten har, som mange andre identitetspolitiske strømninger som sprer uro i den norske snakkeklassen, ikke utspring her.

«Avkoloniseringen av akademia» er kanskje en del av en større trend der vi ser mer oppmerksomhet rundt identitetspolitiske spørsmål. Dette er tema som i stor grad har sitt utspring fra akademiske diskurser i USA. Men til forskjell fra for eksempel debattene om CIS-personer og om man skal kalle transpersoner «han», «hun» eller «hen», var startskuddet for debatten vi nå ser om avkolonisering av akademia i 2015.

Sør-Afrika

Utgangspunktet for aktivismen var studentkampanjen #Rhodesmustfall ved Universitetet i Cape Town, der lokale studenter engasjerte seg for å få fjernet en statue på campus av den britiske koloniherren Cecil Rhodes (1853–1902).

Men det som startet som en kampanje for å fjerne en statue studentene oppfattet at hedret mannen som i det sydlige Afrika blir kalt «arkitekten bak apartheid», fikk raskt en større klangbunn og kom til å dreie seg om mye mer.

Studentene hevdet statuen var et symbol på «institusjonell rasisme» ved universitetet.

Kampanjen hadde radikale elementer som brukte slagord som «One bullet – one settler». Likevel vant studentene gjennom og statuen ble fjernet og snart spredte liknende grupper og bevegelser seg over hele landet. Snart dreide deg seg om å «avkolonisere akademia».

Derfra spredde trenden seg.

– Jeg ble først oppmerksom på temaet gjennom kampanjene #FeesMustFall og #RhodesMustFall til studentbevegelsen i Sør-Afrika i 2015, hvor avkolonisering av kolonitidens pensum var en del av studentkravene, forteller Beathe Øgård, som i dag er leder av SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond).

Til London

«They Kant be serious», skrev Daily Mail da studenter ved School of Oriental and Asian Studies i London begynte å engasjere seg for å se kritisk på pensumlitteraturen. Studentene ønsket større innslag av pensumlitteratur skrevet av personer fra ikke-vestlige land, noe Daily Mail tolket dithen at de ville ha bort Platon og Kant.

Det var en overdrivelse, men kampanjen på SOAS, et internasjonalt anerkjent lærested, var blodig alvor. Samtidig kastet også radikale krefter seg på. Sosiologen Kehinde Andrews sa for eksempel på BBC at han mente SOAS var en «hvit institusjon» og påstod at opplysningstiden var «rasistisk».

Artikkelen fortsetter under lenken. 

Avkolonialisering av vitenskapen er en elendig idé

 

Ikke en ny debatt

Arild Engelsen Ruud er professor ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk. Han er i utgangspunktet positiv til at det nå blir en debatt om avkolonisering av akademia.

– Psykologi, kultur og religiøsitet har påvirkning på hvordan som fag utvikler seg, da er det viktig å ha med seg innspill fra og forståelse av andre deler av verden. Når vi snakker om avkolonisering av akademia så er ikke poenget å kvotere inn ikke-europeiske forskere , men å berike akademia med hjelp av andre kulturer og samfunn.

– Er dette egentlig er noe nytt, blant annet har jo Edward Saids kritikk av stereotype fremstillinger av «de andre» i vestlig forskning vært anerkjent lenge?

– Det er et godt spørsmål. Når det gjelder Said er det en side ved det at det heller ikke var så veldig nytt, da den boken kom. Det var flere andre før Said som tok opp liknende spørsmål, da særlig forskere fra Midtøsten og India som var kritiske til orientalistene. Men også forskere fra Europa har vært kritiske til den orientalismen som Said skrev om.

Han sier  det sentrale var at Said la det frem på en ny og sammenhengende måte og fordømte omtrent all vestlig forskning på orienten.

–  Så det er en lang historie her med kritikk av forskning på orienten, men det som kanskje sånn jeg ser det som kan være nytt og interessant, fra mitt faglige ståsted, er at det er mye å hente i verden utenfor Europa av kunnskap og forståelse om mennesker og samfunn. Forståelse av for eksempel hva som inngir autoritet og respekt, status, forståelse av å være med, deltakelse. Dette går vi går glipp av om vi bare forholder oss til en europeisk og vestlig kontekst.

Som et eksempel trekker Engelsen Ruud frem et kurs på statsvitenskap om demokrati i verden, der det kun undervises om vestlige og europeiske land.

Hvis man skal studere og forstå hva demokrati er og hvordan det fungerer så er det klart at for eksempel perspektiver og forståelse for den indiske sammenhengene er nyttig i en slik sammenheng, sier Engelsen Ruud, som viser til at det bor flere mennesker i det indiske demokratiet enn i de nordamerikanske og europeiske til sammen.

– Hva er grunnen til at denne debatten kommer til Norge nå?

– Nei, det er som så mye annet, noe som har kommet fra USA og England, hvor dette med rase, identiteter og politisk korrekthet står mye sterkere enn det gjør hos oss . Men dette er alvorlige og viktige tema, ikke tullespørsmål. Jeg tror vi har god nytte av å ta disse debattene i Norge.

– Har vi bedre forutsetning for en mindre polarisert debatt om dette i Norge?

– Vi har hatt en annen debattkultur i Norge enn i USA og kanskje spesielt i England, men dette er også spørsmål som åpner for debatt, snarere enn polarisering. Når jeg har sett innleggene i debatten, så har frontene vært steile, men det har også vært nyanserende stemmer.

Til Norge

Som alle internasjonale trender, tar det gjerne noe tid før de dukker opp i Norge.

SAIH vedtok i april i år en resolusjon på sitt årsmøte der man gikk inn for avkolonisering av akademia.

Rebekka Ringholm i SAIH i Trondheim  var med å fremme resolusjonen som på mange måter ble startskuddet for den norske debatten om dekolonisering.

– Startpunktet for oss i Trondheim kom fra Freya Rixen-Cunow, en av våre aktivister i lokallaget, som har vært engasjert gjennom sine geografistudier og stilt spørsmål ved bruken av begreper som tredje verden og utviklingsland i undervisningen. Så brakte hun temaet på bane i lokallaget vårt, og vi fant ut at tematikken henger tett sammen med det vi jobber for her i Norge og som er viktig for våre partnerorganisasjoner.

– Er dette noe dere har kopiert fra andre land?

– Det vil jeg egentlig ikke si, som nevnt henger dette tett sammen med ting som allerede er viktige tema for SAIH, vi har i mange år jobbet mot skadelige stereotypier, og også blant våre partnerorganisasjoner som jobber for urfolks rettigheter i Mellom-Amerika står dette sentralt. Et eksempel er urfolksuniversitetet UAIIN i Colombia, som i flere år har jobbet for å bli formelt anerkjent som universitet. Når colombianske myndigheter ikke anerkjenner dem på lik linje med institusjoner som følger den vestlige universitetstradisjonen, kan de ikke gi ut offisielle vitnemål eller motta offentlige midler. 

– Er dette aktvisime eller forskningsbasert kritikk?

– Det er begge deler. SAIH er en aktivistorganisasjon, men for studenter og akademikere. Vi ønsker jo å skape debatt og oppfordrer akademikere i Norge til å løfte blikket og være kritisk. Det er også positivt for kunnskapsproduksjonen i akademia og jeg tenker det er noe alle kan tjene på. Sånn sett kan du si at dette er en forskningsbasert kritikk.

 

Jeg trodde outrert identitetspolitikk var på retur, men Aftenposten gjør meg usikker

 

 

 

 

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden