Bøker

Slik ofrer vi livet for å leve lenger

Hvordan endte vi opp på SATS med grønnkål i matpakka, spør Vilde Aurora Eriksen i denne anmeldelsen av Barbara Ehrenreichs

Bilde: Pixabay

Trenger du en god, vitenskapelig grunn til å kose deg litt mer, utsette legebesøk, la være å spise grønnkål og sprenge bicepsen på treningssenteret?

NY BOK

  • Naturlige årsaker
  • Barbara Ehrenreich
  • Oversatt av Hege Mehren
  • Oktober forlag

Vi mennesker har alltid vært redde for døden; uten denne frykten ville vi ikke overlevd. Det samme gjelder alle dyr; også de er evolusjonært programmert til frykt og smerte, men vi mennesker er i alle fall den eneste arten (jeg veit om) som har en uttrykt frykt for døden i seg selv. En frykt for det å slutte å leve, for tomheten som (kanskje) følger i uendelighet etter at vi har trukket vårt siste åndedrag.

Gjennom historien har vi prøvd å komme opp med stadig bedre ideer til å unnslippe tomheten. Men fokuset på å faktisk fysisk overleve døden har vel aldri vært større enn den er i dag, og det er dette fokuset Barbara Ehrenreich vil til livs i sin nye bok Naturlige årsaker.

For i jakta etter evig ungdom ofrer vi mye av det som gjør livet, om ikke verdt, så i alle fall godt å leve. Og det uten grunn.

Det gjennomgående poenget i Naturlige årsaker er, som tittelen antyder, nemlig at nesten uansett hva vi gjør vil vi aldri få noe annet enn en illusjon av kontroll over vår egen helse. Kroppen er fortsatt et mysterium, og mange av mysteriene som avdekkes viser hvordan ting skjer i kroppen uten noen åpenbar grunn og på tvers av kroppens mål om overlevelse. Kroppen, som vi bruker all vår tid og mye penger på å stelle og bekymre oss over, jobber plutselig mot oss – uten forvarsel og årsak.

Som sagt har denne dødsangsten gitt opphav til store institusjoner, om man kan kalle dem det, som religioner i tidligere tider, vitenskaper og, i nyere tider, det meste fra mindfulness og supermat til treningssentre. Én etter én får disse gjennomgå i boka, og hovedkritikken er: mye hevdes uten fnugg av dokumentasjon.

De tre første kapitlene tar for seg legevitenskapen, et «skinn av vitenskap» som Ehrenreich kaller den, og er nok det som vil være mest sjokkerende for vanlige lesere. For også her er det altfor ofte prosedyrer og rutiner som er så lite vitenskapsbasert at de blir ritualer. Disse ritualene, som i utgangspunktet var basert på forskning, endrer seg i liten grad selv om de blir avslørt som unødvendige. Praksisen endres ikke, selv om nye forklaringer oppdages.

En grunn til at det gjennomføres unødvendige undersøkelser, er at forbrukeren, altså vi pasienter, googler oss fram til ting og krever å bli sjekka for ditt og datt.

Dette er ifølge Ehrenreich delvis fordi legepraksis har vært basert på og avhengig av et maktforhold mellom lege og pasient, der førstnevnte står sosialt langt over pasienten. Fram til nyere tider har legen nær sagt alltid vært en mann fra overklassen, og også i dag kan man se på bakgrunnen til mange leger at dette ikke har endret seg altfor mye, selv om medisinstudiet i Norge i dag er åpent for alle dem som har gode nok karakterer.

Denne maktbalansen er blitt opprettholdt i det at mange av de undersøkelsene vi må gjennom hos legen, krever en form for unaturlig underkastelse i det at vi gir legen tilgang til deler av kroppen vår som vi gir de aller, aller færreste. Og poenget til Ehrenreich er at flere av disse undersøkelsene i dag er unødvendige. Dette inkluderer koloskopi (endetarmsundersøkelse med kamera), som ikke har vist seg å være mer nøyaktig enn å undersøke blod i avføring, eller årlig gynekologisk undersøkelse med celleprøve, som mange gjennomfører i USA – selv om disse celleforandringene utvikler seg så sakte at man i Norge mener det er tilstrekkelig å ta prøve hvert tredje år.

Den årlige helseundersøkelsen man må ta i USA (og mange andre land) for å få helseforsikring, får strykkarakter. I hvilken grad man kan skylde på legene for at forsikringsselskapene krever en slik undersøkelse er vel diskutabelt, men Ehrenreich mener at også legene er overivrige med å skulle utvide videre, åpenbart fordi de også får mer betalt.

En annen grunn til at det fortsatt gjennomføres så mange unødvendige undersøkelser, er at forbrukeren, altså vi pasienter, googler oss fram til ting og krever å bli sjekka for ditt og datt. I tillegg kommer pasientrettighetsgruppers krav om diverse undersøkelser som forskning viser ikke har noe for seg, som PSA-undersøkelsen, som gjennomføres for prostatakreft og fører til stor overdiagnostisering, og som mange leger har kjempa for å fjerne i mange år.

Selv skulle jeg gjerne diskutert disse kapitlene med en lege, da jeg har for stor respekt for både legevitenskapen og -standen (sikkert et resultat av all underkastelsen) at jeg ikke kan sluke alt som står her helt. I tillegg er jeg uenig i de mest radikale utsagnene, som at vi utsettes for ydmykende og krenkende undersøkelser som gir stor belastning, at leger mener de har en «rett» på pasientens kropp, og da kroppen (særlig kvinnekroppen) som et objekt.

Selv om jeg er enig i at det er ubehagelig å gå til gynekolog, synes jeg det verken er ydmykende eller krenkende, eller at gynekologen bare durer på som om jeg var et livløst objekt. Tvert i mot får jeg inntrykk av at leger er omsorgsfulle, profesjonelle og at de har sett hundre «tisser» før.

Men alternativindustrien er i Ehrenreichs øyne enda verre. Der legevitenskapen i hvert fall har et «skinn av vitenskap» å vise til (og det skinnet er ganske stort, vedgår hun også) så er alternativindustrien basert på følelser og ingenting. Samtidig har det noe ved seg, innrømmer hun, og hun liker tanken om kroppen som et hele å ta hensyn til. Problemet er, som med det mest i livet, at det blir for mye av det gode.

Ehrenreich er også overraskende kritisk til trening, eller fitnessindustrien med treningssentre og hva verre er. Det er sunt med trening, slår hun fast, og selv trener hun både styrke og aerobic hver dag, men det stadig mer påtrengende arbeidet med å «gruse kroppen» avslører en holdning om at kropp og sinn er adskilt, og kroppen skal tøyles og disiplineres av det mer rasjonelle sinnet.

Der den troende sjela var udødelig, hva venter det ateistiske eller agnostiske jeg-et?

Problemet er bare, viser Ehrenreich i fortsettelsen, at dette kjøret mot vår egen kropp gjør oss litt syke i hodet, og vipps, så må det også kontrolleres. Her starter en interessant filosofisk diskusjon som ligger som et bakteppe gjennom hele boka: Hvem skal disiplinere hodet? Her møter vi på «selvet» eller «jeg-et»: en viktig aktør i boka og en historisk interessant skikkelse hvis tilblivelse kan forklare hvordan vi endte opp her på SATS med grønnkål i matpakka.

For selvet dukka egentlig ikke opp før på 1700-tallet, og er i stor grad en sekularisert versjon av sjela. Men der den troende sjela var udødelig, hva venter det ateistiske eller agnostiske jeg-et?

Det er åpenbart jeg-et som er kilde til all vår døds- og sykdomsfrykt, for det er jeg-et, oss selv, vi er redde for å miste. Og i vårt forsøk på å redde jeg-et, snur vi problemene mot oss selv.

En interessant sammenlikning som gjøres er mellom jeg-et og det fysiske immunforsvaret. Begge deler er livsnødvendige og har superheltliknende krefter som vi ikke kunne vært foruten. For ambisjonene vi har for oss selv driver oss langt, fører til store ting i historien, og gir mange av oss lykkelige og meningsfulle liv på våre egne vilkår. Immunforsvaret er det fysiske jeget som kjemper mot invaderende mikrober og basilusker, og i sin fantastiske finstemthet gjør at vi overlever det meste som trenger inn under huden.

Men der jeg-ets ambisjon plutselig snur seg mot oss, angriper immunforsvaret, eller makrofager for å være helt korrekt, andre celler i kroppen helt uten grunn. Autoimmune sykdommer, som multippel sklerose (MS), går nettopp ut på at immunforsvaret angriper kroppen ved en feil. Noen ganger tilkaller makrofagene altfor mange makrofager til å angripe mikrober, og betennelsen som oppstår (betennelse er som kjent kroppen som rydder opp) kan bli dødelig. Og det er ikke på grunn av bakterien, men immunforsvaret.

Det er viktig å spise sunt og trene, men helsegevinsten går bare til et visst punkt.

Men det største sviket må være at makrofagene til og med hjelper kreftceller med å spre seg. Interessant nok kan det virke som at en del av disse feilene makrofagene gjør skyldes at de til en viss grad kan ha en egen «vilje» – de gjør ting litt på måfå. Akkurat som selvet gjør cellene noen ganger ting som ikke var så lurt, og som man får svi for ved neste korsvei.

Det viktigste poenget med gjennomgangen av kroppens celler er allikevel å illustrere alt som foregår i kroppen som vi ikke kan kontrollere. Gjennomgående god helse og høy alder handler mest av alt om flaks og uflaks, ikke inntak av supermat og maratoner. Dette er sunt for deg, men vil ikke hindre cellene i å gjøre feil.

Ehrenreich har en doktorgrad i celleimmunologi, og i store deler av boka spiller makrofagene en hovedrolle. Denne diskusjonen er for kompleks til at jeg klarer å sette meg ordentlig inn i den. Mye av stoffet om immunforsvaret og kroppen er såpass faglig at det blir en utfordring. Selv måtte jeg ta kontakt med ei venninne som er stipendiat i evolusjonsbiologi for å be om hjelp til å løse enkelte floker.

Men det store inntrykket boka etterlater er metafysisk: vi må akseptere at vi er dødelige, at vi skal bli borte, og at verden vil fortsette som før. En måte å akseptere dette på kan være å slutte å anstrenge oss for å få kontroll, slutte å avstå fra god mat, og slutte å «gruse» kroppen jevnlig – til rimelighetens grenser, vel og merke. Det er viktig å spise sunt og trene, men helsegevinsten går bare til et visst punkt. Vi må akseptere at vi aldri kan få noe mer enn en illusjon av kontroll, og heller omfavne den tida vi har. Dette er en grunnleggende god, men også skremmende innstilling.

Men en annen tanke hun presenterer, som jeg liker vel så godt, er å se på verden som et levende sted. Ikke som et dødt objekt vi kan forsyne oss av, undersøke og nyte, men som et sted fullt av celler som har et snev av autonomi og mysterier, levende dyr som også setter pris på å leve, og mye annet rart som er viktig, uten at vi veit hvorfor ennå, men det spiller ingen rolle fordi det har en verdi i seg selv. I tida som kommer vil menneskets evne til å omfavne denne tanken være avgjørende for ikke bare vår, men alle arters overlevelse.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden