Kommentar

Slike gutter det vil gamle Norge ha

Vi ville neppe endret loven hvis bioingeniør Mahad Adib Mahamud var uføretrygdet. Men slike lovendringer basert på enkeltsaker illustrerer bare problemene med hele asylordningen.

Onsdag ble det kjent at KrF også vil støtte forslaget til lovendring som SVs Heikki Holmås har tatt initiativet til, som vil frata UDI muligheten til å tilbakekalle statsborgerskap, og i stedet overlate dette til domstolene.

NRK skriver i sin sak om dette at «dagens ordningen har fått hard kritikk de siste dagene, og det toppet seg etter at bioingeniør Mahad Adib Mahamud mistet statsborgerskapet etter 17 år i Norge.» Men det er temmelig misvisende. Dagens ordning har fått hard kritikk på grunn av Mahamuds sak. Den har ikke toppet seg: Det var ingen sak før dette ble kjent, ikke i den brede offentligheten.

Spørsmålet har vært diskutert tidligere, blant annet i forbindelse med at Utøya-overlevende Mubarak Haji Ahmed ble sendt ut av Norge. Også i det tilfellet var det spørsmålet om opphavsland – Djibouti, ikke Somalia – som var saken. Men saken gjaldt der ikke hvem som skulle ha rett til å gjøre hva, men om det var rimelig å sende ut noen som hadde overlevet Utøya.

Det er mange problemer knyttet til å frata folk statsborgerskapet. Det viktigste av dem er kanskje usikkerheten det skaper hos andre, særlig i den store minoriteten i Norge med bakgrunn fra Somalia. Man kunne selvsagt si at de som har rent mel i posen ikke har noe å frykte, men opplevelsen er hos mange at det er tilfeldig, at man mangler rettssikkerhet, og at politiet plutselig kan komme på døren og si at man kommer fra et annet sted enn der man kommer fra.

Likevel er det åpenbare grunner til å ha et slikt regelverk. Det er da også derfor loven det er snakk om, har ligget fast siden 2005, vedtatt av et enstemmig Storting. Det er også begrenset hva man oppnår ved flytte beslutningen fra UDI til domstolene. Som UDI-direktør Frode Forfang skrev på UDIs blogg før KrFs støtte til lovendringen ble kjent: «De som måtte ha fått inntrykk av at så alvorlige vedtak bygger på en overfladisk saksbehandling basert på tilfeldige tips, har lite kjennskap til hvordan UDI jobber.»

Det er ikke den første saken der noen mister statsborgerskapet, og det blir ikke den siste. Når saken dukker opp nå, er det to hovedårsaker: For det første tjener saken på et politisk plan klare innenrikspolitiske formål. Som George Gooding har dokumentert grundig, har fremstillingen i pressen hektet saken på innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug, som om reglene og den strenge praktiseringen var hennes verk.

For det andre vekkes vår sympati på en helt annen måte når offeret for strenge regler er vellykket, velintegrert og ressurssterk. Det er lettere for mediene å formidle saken, og det finnes et nettverk rundt personen som har større evne til å forme dekningen. Jeg kjenner meg selv igjen i denne sympatien, både i denne saken, og i en tidligere sak med visse likhetstrekk, Maria Amelie-saken fra januar 2011. Også den gang ble resultatet en lovendring. Den gang hoppet jeg for raskt på kritikken av utsendelsen. Til tross for at jeg lenge har ment at innvandringspolitikken på generelt grunnlag bør legge større vekt på innvandreres kvalifikasjoner og arbeidsmuligheter, bør lovendringer behandles grundigere enn de oftest gjør når de dukker opp grunnlag av emosjonelt betente enkeltsaker. Lovendringen i 2011, den såkalte «Lex Amelie», som også er trukket frem som en mulig løsning på Mahad-saken, var for så vidt knyttet til arbeidssituasjon.

Denne gang er lovendringen mer generell, og vil ha betydning for flere saker. Men saken ville aldri blitt en sak på samme måte om Mahamud var uføretrygdet, snarere enn bioingeniør. Det er selvsagt mulig å argumentere for at engasjementet er viktig og lovendringen riktig selv om saken ikke ville dukket opp uten et ressurssterkt offer. Men de færreste på Stortinget, eller i befolkningen, vil være med på noen vesentlig oppmykning av de generelle reglene på asylfeltet. Likevel blir det jevnlig stort engasjement når ressurssterke innvandrere rammes av de samme reglene som mindre ressurssterke innvandrere.

I Norge har vært liten aksept for å si at vi vil prioritere ressurssterke innvandrere. Antirasistisk Senter, under tidligere leder Kari Helene Partapuoli mente for eksempel i 2010 at det danske poengsystemet – som gjorde det lettere for innvandrere å få permanent oppholdstillatelse om deltok i arbeidsmarkedet, bedret språkevnene og engasjerte seg i organisasjoner og foreninger – var «utrolig inhumant». Det har ligget under store deler av den norske forståelsen av flyktning- og asylpolitikken at vi skal hjelpe de aller mest sårbare, dem som har størst problemer og flest utfordringer.

Ulempen med den tilnærmingen er selvsagt at det raskere begrenser hvor mange vi klarer å hjelpe. Derfor er vi stedet maksimalt strenge med alle. Slik illustrerer Mahad-saken mange av problemene med dagens innvandringssituasjon:

Flyktningkonvensjonen gir potensielt rettigheter til langt flere enn det Norge bør ta i mot. Det fordrer imidlertid at de kommer seg til Norge, slik at de kan søke om å få innvilget denne rettigheten. Samtidig gir disse rettighetene incentiv til dem som faktisk kommer seg hit, til å søke opphold på disse vilkårene. For noen innebærer det å gi uriktige opplysninger.

Så lenge det er slik, vil en ansvarlig norsk politikk inneholde en dose strenghet og en dose hykleri. Hykleriet består i at vi nominelt slutter opp om asylretten, mens svært mye av politikken forsøker å hindre folk i å ta seg hit for å kunne utøve den. Man kan bare søke om asyl fra Norge, og vi gir normalt ikke visum til folk vi tror vil søke asyl. Dette hykleriet er avgjørende nødvendig, fordi asylretten bare kan fungere om antallet som kommer, er begrenset.

Strengheten består i at på alle de ulike punktene vi kan, forsøker å sende signaler om at grunnløse asylsøkere ikke er velkommen, og at vi i grunnen gjerne også ser at begrunnede asylsøkere velger andre land. Derfor beslaglegger vi asylsøkeres verdier, derfor holder vi igjen på arbeidstillatelser for asylsøkere, derfor sender vi folk på sykkel til Murmansk. Iblant, når vi er ekstra strenge, later mediene en stund som dette bare er FrP-politikk, inntil det viser seg at det er Arbeiderparti-politikk også, eller at det er enstemmige regler som har ligget fast i mange år. Og altså: Regler for tilbakekallelse av statsborgerskap.

Man kan stille spørsmål ved incentiveffekten av hvert enkelt tiltak. Men det blir litt som bedriftslederen som får vite at halvparten av all reklamen han bruker penger på, er virkningsløs: Ja, jeg vet det, men jeg vet ikke hvilken halvpart!

Kombinasjonen av hykleri og hard strenghet høres kanskje ikke så forlokkende ut, men gitt dagens asylsystem støtter jeg dette uten å skamme meg. Det eneste alternativet er å akseptere at det ikke eksisterer noen asylrett overhodet. For om den skulle bety at vi la til rette for at flere av dem som er på flukt, skulle komme til Norge, eller for at det mer attraktivt for folk uten asylbehov å prøve seg, ville resultatet bli uhåndterlig og kollapse.

Alt dette taler for en reform av asylinstituttet, med asylbehandlingssentre i land utenfor Vesten, og et større fokus på kvoteflyktninger, slik blant annet UDI-direktør Frode Forfang har luftet tanker om. Da ville europeiske land lettere selv kunne ha kontroll på hvor mange som kommer hit, og på hvem som kommer hit. Vi hadde kunnet erstatte dagens system, hvor vi prøver å være så strenge vi kan på absolutt alle andre områder enn selve retten til å søke asyl, med å være streng på at asylsøkere overføres til asylbehandlingssentre i andre land, og at asylretten innebærer rett til beskyttelse, men ikke til opphold i et europeisk land. De som kom, kunne da møtes med åpnere armer, uten frykt for incentiv-virkninger. Verdisaker ville ikke trenge å gå til å dekke kostnader, arbeidstillatelse kunne gis fra dag én, staten kunne påta seg ansvaret for at opplysningene som ligger til grunn for innvilgelse av statsborgerskap, var riktige. Norge kunne være som Justin Trudeau, som mange europeiske liberalere ser til i disse dager. Han møtte de første flyktningene som kom fra Syria personlig og ønsket dem velkommen til Canada. Det kunne han gjøre i trygg forvisning om at det ikke kommer mange. To verdenshav, og en ordnet grense til USA sørger for det.

Å endre asylsystemet er imidlertid ikke noe Norge kan gjøre på egenhånd, og det er selvsagt mange utfordringer og uavklarte spørsmål knyttet til alternativene. I mellomtiden har vi ikke noe særlig annet valg enn å være strenge.

Det vil si: Vi kunne gjøre som danskene gjorde tidligere, nemlig å premiere god integrering. Også Canada og Australia har basert innvandringspolitikk på den type kriterier. Det er mindre problematisk å gi opphold til velintegrerte personer. Det er mindre farlig om vi sender et signal om at det er mulig å få opphold, hvis det signalet enten bare går til dem som allerede er bioingeniører, eller innebærer at flere blir det.

Det kommer vi neppe til å gjøre med det første. Norsk innvandringspolitikk er blitt strammere, men fortsatt står tanken sterkt om at vi først og fremst skal beskytte de aller svakeste som trenger vår støtte, og at det dermed på et eller annet vis skulle være dypt urettferdig dertil å gi bedre muligheter for dem som i stedet bidrar ekstra mye til Norge. Budskapet er som det står på Frihetsgudinnen i New York: «Give me your tired, your poor, your huddled masses», «the homeless, tempest-tost». Joda, vi skal ta i mot noen av dem også. Men hvis vi ikke av og til også kan prioritere dem med overskudd, de vellykkede, de enestående, vil vi måtte fortsette å tråkke hardt på bremsen for alle.

Og det gjør vi, med det unntak at vi ender opp med gjentatte ganger å endre et regelverk basert på enkeltsaker knyttet til dem med overskudd, de vellykkede og de enestående. Om resultatet blir at det skapes inntrykk av liberalisering, kan det i sin tur føre til nye generelle innstramninger senere.

Det er uklok politikk, når det vi egentlig prøver å si, bare er at bioingeniører, det er slik gutter gamle Norge vil ha.

Bli abonnent

Da får du tilgang til alle artikler. Det tar under ett minutt.

Prøv i en måned for 1,-
Allerede abonnent? Logg inn

Fra forsiden